I forhold med en bipolar mann? Råd, erfaringer?

[AnonymBruker]

Som overvteksten sier så mistenker jeg veldig sterkt at min mann lider av dette.

Jeg er for redd til å ta det opp med han, men har begynt å se noen sammenhenger og tegn som tyder på dette.

Noen som har vært i en slik relasjon?

Dette tærer veldig på meg. Han har på en måte hintet litt til at noe ikke er helt som det stemmer på hans følelsesmessige plan.. Vil ikke gi eller ta opp en diagnose før jeg har litt mer "erfaring" rundt det.

Setter veldig pris på om noen kan hjelpe meg å få litt klarhet i dette...

Anonymous poster hash: 4f714...234

[AnonymBruker]

Dytt

Anonymous poster hash: 4f714...234

[Mrs Smith]

Ahh, kom deg vekk mens du kan.

[Katniss]

Forvirret. Mistenker du at han har bipolar og er klar over det og skjuler det for deg? Eller at har bipolar, men ikke er klar over det selv?

[AnonymBruker]

Med mindre du er utdannet innenfor dette, så tror jeg du skal avstå helt fra å diagnostisere kjæresten din.

Si heller litt mer om hva det er du reagerer på som du mener må være utenfor hva som er normalt? Så kan vi hjelpe deg å avgjøre om det er det eller ei.

Anonymous poster hash: 6e943...206

[dillyduzit]

Ahh, kom deg vekk mens du kan.

Virkelig?

---

Det du kan gjøre er å holde deg rolig i situasjoner hvor stemningen kan bli amper, det er kanskje det viktigste. Når han er i de negative periodene hjelper det ikke at du prøver å være positiv med "blomstereng og lykke" selv en tur kan være et slit. Du må passe på å kontrollere oppturene så disse ikke går ut over økonomi eller andre ting. Husk også at det finnes forskjellige "stages" av bipolar.

[AnonymBruker]

Run for the hills.

Anonymous poster hash: a3b6d...a55

[Mrs Smith]

Virkelig?

Ja, dessverre.

[AnonymBruker]

Forvirret. Mistenker du at han har bipolar og er klar over det og skjuler det for deg? Eller at har bipolar, men ikke er klar over det selv?

Jeg mistenker at han selv er klar over at noe ikke er helt som det skal, han spøker det alltid bort.

Jeg har mistenkt bipolaritet og borderline (merk! Mistenker, gir ingen diagnose)

Utrolig kjekk mann på 31 år, masse utstråling og humor, aldri vært i et forhold før meg selvom han har prøvd/ holdt på med mange jenter.

Han svinger enormt mye i følelsene. Han kan ringe meg 5-6 ganger om dagen og nesten bli litt klengete og blir fornærmet/lei seg hvis det passer dårlig å prate.

Da kan det plutselig gå dager før han vil kontakte meg igjen.

Han kan slite med å få sove, plutselig kan det gå 4 dager med kun et par timer søvn, men jobber like hardt, trener og i løpet av vårt forhold har han hatt i hvert fall 20 forskjellige prosjekter han har startet på, gått skikkelig all in, men som aldri blir noe av.

Han kjøper svært dyre ting som han ikke har bruk for og ender ofte opp med å måtte selge de fordi han egentlig ikke hadde råd.

Han kan være skikkelig amper og har i sin fortid slåss mye. Skalaen fra glad til sint er kort!

Men det verste er humøret og følelsene hans. Han kan være så needy, bli utrolig såret om jeg gjør noe annet enn å være med han, han vrir ofte det jeg sier om til noe negativt, han blir såret om jeg ikke gir han "nok" oppmerksomhet. Dette er ofte i perioder hvor han føler seg sliten. Da gjør han kun det han må, svarer ikke venner på tlf, vil ikke møte noen, dårlig humør, alt blir negativt... Han har dumpet meg 4 ganger i disse periodene. Da greier han ikke ha meg rundt seg. Han henger seg opp i bagateller og blir aldri ferdig med de, til slutt orker han ikke tankekjøret og gjør det slutt. Han har angret begge gangene og gjort mye for å få meg tilbake.

Han kan gå fra "jeg elsker deg", til å sitte å gråte over at han ikke klarer være sammen med meg. Når han først er slik, hjelper ingenting jeg sier. Det er som å prate til en vegg.

Jeg vet han er veldig glad i meg, men her ligger det noe mer bak. Han sier han ikke forstår seg på tankene og følelsene sine og at han merker han ikke er som alle andre. Dette kan snu på et par dager.

De gangene han har gjort det slutt havner han rett i kjelleren. Familie og venner har vært svært bekymret for han. Han har sagt et par ganger at jeg fortjener bedre enn han, en som kan gjøre meg lykkelig og gi meg trygghet..

Dette ble veldig mye og sikkert litt rotete. Men skulle jeg skrevet alt, ville jeg brukt en hel dag.

Jeg er utrolig glad i han, men samtidig er jeg litt bekymret også. Jeg merker at psyken hans svinger fra topp til bånn så fort.. Nesten fra manisk til deprimert. Mulig jeg er helt på jordet, men jeg er ikke den første som mistenker dette med han

Ts

Anonymous poster hash: 4f714...234

[AnonymBruker]

Hender også han får plutselig angst. Helt uten videre.

Han testet mye rusmidler i sine yngre dager og har noen bøter for diverse ting.

Dette har ikke vært et problem nå, men angsten kan komme helt plutselig. Ts

Anonymous poster hash: 4f714...234

[AnonymBruker]

Den eneste erfaringen jeg har med bipolare er eksen til en eks av meg og det var et rent helvete så lenge forholdet stod på. Hun var høyt og lavt i løpet av sekunder, manipulerte, løy, angrep min daværende kjæreste fysisk flere ganger og drapstruet meg ved et par anledninger. Midt i dette stod en 2 år gammel jente som jeg den dag og dag tenker mye på, men pr. i dag er det far som har omsorgsretten så jeg håper og tror hun klarer seg fint. Jeg hadde et fantastisk fint forhold gående med han, men fy faen jeg er glad i dag for at vi ikke lenger er sammen. Jeg er 100% sikker på at det til slutt hadde knekt meg fullstendig og tanken på at vi igjen kanskje skulle satt våre egne barn til verden midt i dette gjør meg fysisk dårlig for dette er en forferdig sykdom som er vanskelig å behandle og som påvirker så godt som alle i nærmeste omkrets.

Hvis du virkelig mistenker at kjæresten din er bipolar så ville jeg tatt dette opp med han og spurt om han er villig til å la seg utrede videre både for hans egen og din skyld. Det er jo slettes ikke sikkert at han ender opp med en bipolar diagnose, men er det en eller annen form for psykisk sykdom hos han som går udiagnostisert hen så er sjansen for han har blir bedre av seg selv ekstremt liten. Når det gjelder deg og hvorvidt du bør ta del i livet hans i fortsettelsen er det nok bare du selv som kan ta standpunkt til.

Anonymous poster hash: c64f0...66d

[tøydokka]

Han høres ikke frisk ut, og det må være skikkelig slitsomt å være sammen med en som er så ustabil! Det minste du kan forlange er at han får utført en ordentlig utredning, og at han er villig til å gå i behandling.

[AnonymBruker]

Jeg mistenker at han selv er klar over at noe ikke er helt som det skal, han spøker det alltid bort.

Jeg har mistenkt bipolaritet og borderline (merk! Mistenker, gir ingen diagnose)

Utrolig kjekk mann på 31 år, masse utstråling og humor, aldri vært i et forhold før meg selvom han har prøvd/ holdt på med mange jenter.

Han svinger enormt mye i følelsene. Han kan ringe meg 5-6 ganger om dagen og nesten bli litt klengete og blir fornærmet/lei seg hvis det passer dårlig å prate.

Da kan det plutselig gå dager før han vil kontakte meg igjen.

Han kan slite med å få sove, plutselig kan det gå 4 dager med kun et par timer søvn, men jobber like hardt, trener og i løpet av vårt forhold har han hatt i hvert fall 20 forskjellige prosjekter han har startet på, gått skikkelig all in, men som aldri blir noe av.

Han kjøper svært dyre ting som han ikke har bruk for og ender ofte opp med å måtte selge de fordi han egentlig ikke hadde råd.

Han kan være skikkelig amper og har i sin fortid slåss mye. Skalaen fra glad til sint er kort!

Men det verste er humøret og følelsene hans. Han kan være så needy, bli utrolig såret om jeg gjør noe annet enn å være med han, han vrir ofte det jeg sier om til noe negativt, han blir såret om jeg ikke gir han "nok" oppmerksomhet. Dette er ofte i perioder hvor han føler seg sliten. Da gjør han kun det han må, svarer ikke venner på tlf, vil ikke møte noen, dårlig humør, alt blir negativt... Han har dumpet meg 4 ganger i disse periodene. Da greier han ikke ha meg rundt seg. Han henger seg opp i bagateller og blir aldri ferdig med de, til slutt orker han ikke tankekjøret og gjør det slutt. Han har angret begge gangene og gjort mye for å få meg tilbake.

Han kan gå fra "jeg elsker deg", til å sitte å gråte over at han ikke klarer være sammen med meg. Når han først er slik, hjelper ingenting jeg sier. Det er som å prate til en vegg.

Jeg vet han er veldig glad i meg, men her ligger det noe mer bak. Han sier han ikke forstår seg på tankene og følelsene sine og at han merker han ikke er som alle andre. Dette kan snu på et par dager.

De gangene han har gjort det slutt havner han rett i kjelleren. Familie og venner har vært svært bekymret for han. Han har sagt et par ganger at jeg fortjener bedre enn han, en som kan gjøre meg lykkelig og gi meg trygghet..

Dette ble veldig mye og sikkert litt rotete. Men skulle jeg skrevet alt, ville jeg brukt en hel dag.

Jeg er utrolig glad i han, men samtidig er jeg litt bekymret også. Jeg merker at psyken hans svinger fra topp til bånn så fort.. Nesten fra manisk til deprimert. Mulig jeg er helt på jordet, men jeg er ikke den første som mistenker dette med han

Ts

Anonymous poster hash: 4f714...234

Føler med deg Dette er ingen enkel situasjon og høres veldig likt ut med han jeg har hatt et av-og-på forhold til en god stund nå.

Han går til psykolog 1 gang i uken pga depresjon,om muligens andre ting han ikke har fortalt meg.

I går sendte han meg en melding på facebook der han "slo opp" og sa han ikke følte han kunne være seg selv i nærheten av meg. Dette kom kun noen dager etter at han sa han elsket meg og savnet meg.

Han har også sagt sexlivet vårt var fantastisk. I går sa han at han alltid hadde følt en barriere mellom oss når vi hadde sex.

Han er utrolig vinglete og ustabil.

I gårsdagens melding ønsket han meg lykke til videre. Da jeg svarte det var greit,og ønsket han det samme ble han sur. Han likte sikkert ikke at jeg tok "lett" på det. Samtalen gikk videre inn i at han sa han fortsatt elsket meg, og han prøvde å flørte. Han er utrolig oppmerksomhetssyk og humøret svinger voldsomt. Han kommer lett i konflikt med folk rundt seg, og har som i tilfellet med din mann, hatt en litt vill fortid med slåssing og testing av diverse ting.

Han sier jeg fortjener bedre enn ham. Tror det er for å teste ut min lojalitet.

Folk som dette kan være veldig manipulerende.

Jeg vet ikke om han jeg her beskriver er bipolar. Han ville nok aldri fortalt meg det.Men jeg jobber i helsesektoren og har en viss innsikt i dette. Derfor mistenker jeg det, og ser at mange ting stemmer opp mot diagnosesymptomene.

Jeg har egentlig ingen råd å komme med, men vurder nøye om dette forholdet er verdt prisen. Om noen få gode dager innimellom kan veie opp for mange dårlige og om du får det livet du vil ha sammen med denne mannen. Jeg har ihvertfall kommet frem til at det ikke er verdt det for min del, og kjenner jeg blir deprimert og lei av alt tullet hans.

Anonymous poster hash: d2baf...bcd

[AnonymBruker]

Jeg kjenner jeg er redd for å trå feil med å be han oppsøke hjelp. Akkurat nå er han i en slik fase at han ikke prater med meg.

Det sliter meg ut, for han er innerst inne en fantastisk person, men så kommer disse svingningene..

Jeg har tenkt å la han være nå, kommer han og vil satse alt (som han har prøvd flere ganger) gjør jeg ikke noe før vi har gått i terapi. Tror dere at en terapeut vil plukke opp hva som er galt relativt fort?

Han kan gjøre meg så lykkelig for så dra meg med ned i kjelleren. Dette sliter psykisk på meg også, har rukket å bli litt for glad i han dessverre.. 😥 ts

Jeg er helt sikker på at det er et eller annet, men siden han selv dro opp en gang at han trodde han var bipolar så begynte jeg å tenke over det. Han tullet det bort rett etter han sa det.. Han skammer seg over noe, men jeg vet ikke hva

Anonymous poster hash: 4f714...234

[AnonymBruker]

Føler med deg Dette er ingen enkel situasjon og høres veldig likt ut med han jeg har hatt et av-og-på forhold til en god stund nå.

Han går til psykolog 1 gang i uken pga depresjon,om muligens andre ting han ikke har fortalt meg.

I går sendte han meg en melding på facebook der han "slo opp" og sa han ikke følte han kunne være seg selv i nærheten av meg. Dette kom kun noen dager etter at han sa han elsket meg og savnet meg.

Han har også sagt sexlivet vårt var fantastisk. I går sa han at han alltid hadde følt en barriere mellom oss når vi hadde sex.

Han er utrolig vinglete og ustabil.

I gårsdagens melding ønsket han meg lykke til videre. Da jeg svarte det var greit,og ønsket han det samme ble han sur. Han likte sikkert ikke at jeg tok "lett" på det. Samtalen gikk videre inn i at han sa han fortsatt elsket meg, og han prøvde å flørte. Han er utrolig oppmerksomhetssyk og humøret svinger voldsomt. Han kommer lett i konflikt med folk rundt seg, og har som i tilfellet med din mann, hatt en litt vill fortid med slåssing og testing av diverse ting.

Han sier jeg fortjener bedre enn ham. Tror det er for å teste ut min lojalitet.

Folk som dette kan være veldig manipulerende.

Jeg vet ikke om han jeg her beskriver er bipolar. Han ville nok aldri fortalt meg det.Men jeg jobber i helsesektoren og har en viss innsikt i dette. Derfor mistenker jeg det, og ser at mange ting stemmer opp mot diagnosesymptomene.

Jeg har egentlig ingen råd å komme med, men vurder nøye om dette forholdet er verdt prisen. Om noen få gode dager innimellom kan veie opp for mange dårlige og om du får det livet du vil ha sammen med denne mannen. Jeg har ihvertfall kommet frem til at det ikke er verdt det for min del, og kjenner jeg blir deprimert og lei av alt tullet hans.

Anonymous poster hash: d2baf...bcd

Wow, kjenner meg igjen i det du skriver. Mannen min blir også sur/lei seg om han ikke får reaksjonen han vil ha.

Han sa nå at han ikke greide å ha meg rundt seg, så sa jeg "greit" og da begynte han å gråte... Så forvirrende. Men han har aldri rakket ned på meg eller noe vi har hatt. Han forteller meg alltid hvor bra, vakker og snill jeg er uansett situasjon.. Men det hjelper ikke så mye når jeg aldri vet om jeg mister han eller ikke. Ts

Det er hardt å gi slipp, særlig når jeg føler at det er utrolig synd på han..

Anonymous poster hash: 4f714...234

[AnonymBruker]

Wow, kjenner meg igjen i det du skriver. Mannen min blir også sur/lei seg om han ikke får reaksjonen han vil ha.

Han sa nå at han ikke greide å ha meg rundt seg, så sa jeg "greit" og da begynte han å gråte... Så forvirrende. Men han har aldri rakket ned på meg eller noe vi har hatt. Han forteller meg alltid hvor bra, vakker og snill jeg er uansett situasjon.. Men det hjelper ikke så mye når jeg aldri vet om jeg mister han eller ikke. Ts

Det er hardt å gi slipp, særlig når jeg føler at det er utrolig synd på han..

Anonymous poster hash: 4f714...234

Ja det er utrolig vanskelig å i slipp Han jeg dater har en tendens til å bli borte en stund,for så å ta kontakt igjen ofte på tidspunkt hvor jeg akkurat var begynt å føle jeg var over ham...Og så er det i gang igjen:( Da sier han ofte at han nå føler seg mye bedre, men etter en stund ser jeg at det ikke stmmer.

Kjenner meg godt i gjen i det med å synes synd på. Jeg sliter mye med en slags omsorgsfølelse ovenfor han jeg dater. Jeg synes synd i ham og vet han er mye ensom. Han fyller for det meste tiden sin med internett og mistet nylig jobben pga mye fravær. Han sier dette fraværet skyldes depresjonen.

Jeg får ofte høre hvor glad han er i meg,hvor pen og snill jeg er..Men plutselig snur alt. Han tar ting opp i verste mening, tillegger meg meninger jeg ikke har og kan bli sur for bagateller. Så går det en stund og så er ting helt greit igjen - inntil videre...

Anonymous poster hash: d2baf...bcd

[AnonymBruker]

Ja det er utrolig vanskelig å i slipp Han jeg dater har en tendens til å bli borte en stund,for så å ta kontakt igjen ofte på tidspunkt hvor jeg akkurat var begynt å føle jeg var over ham...Og så er det i gang igjen:( Da sier han ofte at han nå føler seg mye bedre, men etter en stund ser jeg at det ikke stmmer.

Kjenner meg godt i gjen i det med å synes synd på. Jeg sliter mye med en slags omsorgsfølelse ovenfor han jeg dater. Jeg synes synd i ham og vet han er mye ensom. Han fyller for det meste tiden sin med internett og mistet nylig jobben pga mye fravær. Han sier dette fraværet skyldes depresjonen.

Jeg får ofte høre hvor glad han er i meg,hvor pen og snill jeg er..Men plutselig snur alt. Han tar ting opp i verste mening, tillegger meg meninger jeg ikke har og kan bli sur for bagateller. Så går det en stund og så er ting helt greit igjen - inntil videre...

Anonymous poster hash: d2baf...bcd

Min mann også. Det har gått alt fra to uker til to måneder. Jeg prøver å gå videre, men så kommer han og sier at ting er bedre, at han nå forstår hvorfor an følte som han gjorde osv.. Vi kan ha perioder på over 7-8 måneder som går bra, plutselig kan vi ha dårlig periode som varer i 7-8 måneder.. Jeg er utslitt, blitt kjempetynn, greide ikke skolegangen min og generelt hatt det vondt.

Alt bare lyser med røde lamper. Jeg skal prøve å la han gå nå, ingenting hjelper uten at de oppsøker hjelp selv..

Mange med forskjellige diagnoser greier seg fint i forhold fordi dem får behandling. Tror min mann er alt for stolt til det. Jeg vet ikke med din? Er han åpen om problemet? Ts

Anonymous poster hash: 4f714...234

[AnonymBruker]

Min mann også. Det har gått alt fra to uker til to måneder. Jeg prøver å gå videre, men så kommer han og sier at ting er bedre, at han nå forstår hvorfor an følte som han gjorde osv.. Vi kan ha perioder på over 7-8 måneder som går bra, plutselig kan vi ha dårlig periode som varer i 7-8 måneder.. Jeg er utslitt, blitt kjempetynn, greide ikke skolegangen min og generelt hatt det vondt.

Alt bare lyser med røde lamper. Jeg skal prøve å la han gå nå, ingenting hjelper uten at de oppsøker hjelp selv..

Mange med forskjellige diagnoser greier seg fint i forhold fordi dem får behandling. Tror min mann er alt for stolt til det. Jeg vet ikke med din? Er han åpen om problemet? Ts

Anonymous poster hash: 4f714...234

Han jeg dater er ganske åpen om problemene sine - i perioder vel å merke. Når han har behov for mye trøst og oppmerksomhet åpner han seg. Det må som regel skje på hans premisser..når han vil.

Andre ganger er det som å snakke til en vegg, og han kan plutselig kutte kontakten midt i en chat, for så å ringe meg 2 uker senere og være veldig åpen igjen.

Sist han ringte sa han at han ikke kunne se for seg noen andre han ville gå igjennom denne vanskelige tiden med enn meg, og han var trist for at han hadde skjøvet meg unna.Jeg betydde alt for ham,sa han..

Uavhengig av diagnose høres det ut som mannen din trenger profesjonell hjelp. Det at han selv har nevnt i en spøkefull tone at han kanskje er bipolar, ville jeg tolket som et tegn på at han har en del selvinnsikt og har noe kunnskap om forskjellige diagnoser. Du har nok rett i at han skammer seg.

Det kan være veldig vanskelig for menn å oppsøke profesjonell hjelp for psykiske problemer.

Tok ca.1 år før han jeg dater innrømmet at han slet psykisk. Han gikk med depresjon i mange år, og prøvde flere typer antidepressiva uten effekt før han klarte å ta skrittet ut og ta faste timer hos psykolog.

Han sa han kom til et punkt der han innså at problemene ikke ville bli borte av seg selv og ikke orket ha det slik mer. Etter noen måneder med faste psykologtimer virker han mer åpen nå enn før. Men de voldsomme opp- og nedturene og svingende humør er der fortsatt.

Jeg hadde håpet det skulle bli bedre, men har gitt opp nå og begynt å bli åpen for å date andre.

Orker rett og slett ikke mer,uansett hvor glad jeg er i ham

Dette påvirker livet ditt i så stor grad at det ikke kan fortsette slik. Kanskje det hadde vært bra for deg å snakke med en terapeut om dette?

Et forhold skal være et berikende og positivt innslag i livet. Ikke et destruktivt kaos av følelser og tankekjør.

Anonymous poster hash: d2baf...bcd

[Apehjerne]

Igjen så blir diagnoser " stilt" på kvinneguiden. Å hva dlags type bipolar mistenker du at han har da egentlig?

[Apehjerne]

Ahh, kom deg vekk mens du kan.

Hvorfor det? Finnes mange velfungerende bipolare. Du ville aldri tenkt at de var bipolare en gang