34 og 59 = en krevende aldersforskjell

[AnonymBruker]

Jeg har satt meg selv i en situasjon som er både deilig, fantastisk og vanskelig. I løpet av mine 34 fine leveår har jeg både vært lykkelig og ulykkelig forelsket, og opplevd kjærlighetens opp- og nedtturer. Men aldri har jeg kjent på en så voldsom tiltrekningskraft og kjemi som jeg opplever akkurat nå.

Det begynte for bare et par uker siden, men det føles som det har vart evig. Vi kjente hverandre profesjonelt fra før, men hadde ingen sosiale relasjoner. Jeg er 34. Han er 59. Jeg er barnløs. Han har både barn og barnebarn. Og vi er i startgropa til noe helt fantastisk. Eller er vi det?

Jeg er bekymret for å gå inn i et forhold der vi er på to så vidt forskjellige steder i livet. Jeg på søken etter å treffe mannen i livet og stifte familie, mens hans familiesituasjon handler om å få besøk av barnebarna.

Sosialt er vi nok på mange måter på samme nivå (selv om forskjellene nok er der). Jeg nok litt eldre enn alderen tilsier, og han nok litt yngre til sinns. Vi deler i stor grad interesser og intellekt. Og vi er begge til en viss grad offentlige personer (noe som også gjør det litt vanskelig).

Aldri har jeg følt det på denne måten før, men jeg synes det er vanskelig å gå inn i et forhold der aldersforskjellen er så stor, og der mulighetene for å leve sammen synes så krevende.

Noen råd og delte erfaringer på veien?

Anonymous poster hash: c2bf5...c98

[Rskre]

Forvitneleg, eg trur du lyt satsa på han.

[AnonymBruker]

Det er en stor aldersforskjell men kan fungere i noen tilfeller når begge er voksne og ønsker det samme. Men du ønsker barn og han er for gammel til det nå, selv om han teknisk sett kanskje faktisk kan få barn er den medisinske risikoen ikke ubetydelig og det er vel tvilsomt om han ønsker flere. Han har nok med sitt nå, med barn og barnebarn.

Anonymous poster hash: 03de4...798

[AnonymBruker]

Hva vil han? Hva vil du? Hva ønsker dere for forholdet?

Tror kanskje dette er den mest viktige samtalen dere burde ha. Forstår at det er en "kjedelig" samtale ettersom man gjerne vil bruke tiden på å utforske hverandre, og se kjærligheten blomstre. Men dersom du på lengre sikt ønsker å stifte en familie, mens han allerede har stiftet sin, så er det vel bedre å la det visne før det gror enda tettere?

Anonymous poster hash: e1ba5...201

[Neket]

Medisinsk risiko? Er jo ikke han som skal føde dem?

[AnonymBruker]

Medisinsk risiko? Er jo ikke han som skal føde dem?

Nei, men det er jo en økt risiko for misdannelser når man får barn lenge etter 40, dette gjelder i en viss grad også menn.

Og når han er nesten 60 når han blir far? Barna rekker jo knapt å komme i myndighetsalder før faren er i den siste delen av livet.

Anonymous poster hash: 03de4...798

[Gjest Whitestripes]

I utgangspunktet synes jeg ikke alder har så mye å si så lenge begge er voksne og vet hva en går inn i, men hva en 34-åring og en på nesten 60 kan ha til felles, har jeg litt vanskelig med å skjønne. Jeg er 46, og synes at en mann på 60 er for gammel for meg, men selvfølgelig, folk er forskjellige. Ønsker han å få flere barn, da? Han har jo barnebarn å kose seg med, og er vel i grunnen ferdig med den fasen av livet.

Dessuten vil helseaspektet gjøre seg gjeldende temmelig fort. Man kan fint være sprek i 60-årene, men når man bikker 70, begynner det gjerne å komme på mer alvorlige ting i forhold til helse. Du kan risikere å bli både hjemmehjelp og sykepleier for mannen din mens du ennå har små barn.

[AnonymBruker]

Jeg har satt meg selv i en situasjon som er både deilig, fantastisk og vanskelig. I løpet av mine 34 fine leveår har jeg både vært lykkelig og ulykkelig forelsket, og opplevd kjærlighetens opp- og nedtturer. Men aldri har jeg kjent på en så voldsom tiltrekningskraft og kjemi som jeg opplever akkurat nå. Det begynte for bare et par uker siden, men det føles som det har vart evig. Vi kjente hverandre profesjonelt fra før, men hadde ingen sosiale relasjoner. Jeg er 34. Han er 59. Jeg er barnløs. Han har både barn og barnebarn. Og vi er i startgropa til noe helt fantastisk. Eller er vi det? Jeg er bekymret for å gå inn i et forhold der vi er på to så vidt forskjellige steder i livet. Jeg på søken etter å treffe mannen i livet og stifte familie, mens hans familiesituasjon handler om å få besøk av barnebarna. Sosialt er vi nok på mange måter på samme nivå (selv om forskjellene nok er der). Jeg nok litt eldre enn alderen tilsier, og han nok litt yngre til sinns. Vi deler i stor grad interesser og intellekt. Og vi er begge til en viss grad offentlige personer (noe som også gjør det litt vanskelig). Aldri har jeg følt det på denne måten før, men jeg synes det er vanskelig å gå inn i et forhold der aldersforskjellen er så stor, og der mulighetene for å leve sammen synes så krevende. Noen råd og delte erfaringer på veien? Anonymous poster hash: c2bf5...c98

Ja, du må jo velge bort "stifte familie"-biten her, om du skal satse på han, det sier jo seg selv.

Anonymous poster hash: 44886...c4d

[AnonymBruker]

Takk for alle tilbakemeldingene. Jeg er vel enig i alt som problematiseres, og det er det som gjør dette vanskelig. Alt føles veldig riktig, men likevel så veldig komplisert. Følelser er ustyrbare, men livets praktikaliteter har man mulighet til å i større grad kontrollere. Det er vel kombinasjonen og balansen mellom disse to faktorene som er krevende akkurat nå. Vi bor i en liten kommune utenfor Oslo, er begge aktive i idrettslaget og familiene våre kjenner hverandre. Det gjør det komplisert også i forhold til omverdenen. Igjen takk for innspillene. Jeg får ta det videre i en kombinasjon av rasjonalia og hjertelytting!

Anonymous poster hash: c2bf5...c98

[Gjest Linneah2013]

Jeg har satt meg selv i en situasjon som er både deilig, fantastisk og vanskelig. I løpet av mine 34 fine leveår har jeg både vært lykkelig og ulykkelig forelsket, og opplevd kjærlighetens opp- og nedtturer. Men aldri har jeg kjent på en så voldsom tiltrekningskraft og kjemi som jeg opplever akkurat nå.

Det begynte for bare et par uker siden, men det føles som det har vart evig. Vi kjente hverandre profesjonelt fra før, men hadde ingen sosiale relasjoner. Jeg er 34. Han er 59. Jeg er barnløs. Han har både barn og barnebarn. Og vi er i startgropa til noe helt fantastisk. Eller er vi det?

Jeg er bekymret for å gå inn i et forhold der vi er på to så vidt forskjellige steder i livet. Jeg på søken etter å treffe mannen i livet og stifte familie, mens hans familiesituasjon handler om å få besøk av barnebarna.

Sosialt er vi nok på mange måter på samme nivå (selv om forskjellene nok er der). Jeg nok litt eldre enn alderen tilsier, og han nok litt yngre til sinns. Vi deler i stor grad interesser og intellekt. Og vi er begge til en viss grad offentlige personer (noe som også gjør det litt vanskelig).

Aldri har jeg følt det på denne måten før, men jeg synes det er vanskelig å gå inn i et forhold der aldersforskjellen er så stor, og der mulighetene for å leve sammen synes så krevende.

Noen råd og delte erfaringer på veien?

Anonymous poster hash: c2bf5...c98

Dette høres ut til å kunne bli et flott forhold, sånn som du beskriver det. Eneste problemet jeg kan se her er barn, kan du "leve" uten i tilfelle han ikke vil ha flere?

[sunSpring]

Takk for alle tilbakemeldingene. Jeg er vel enig i alt som problematiseres, og det er det som gjør dette vanskelig. Alt føles veldig riktig, men likevel så veldig komplisert. Følelser er ustyrbare, men livets praktikaliteter har man mulighet til å i større grad kontrollere. Det er vel kombinasjonen og balansen mellom disse to faktorene som er krevende akkurat nå. Vi bor i en liten kommune utenfor Oslo, er begge aktive i idrettslaget og familiene våre kjenner hverandre. Det gjør det komplisert også i forhold til omverdenen. Igjen takk for innspillene. Jeg får ta det videre i en kombinasjon av rasjonalia og hjertelytting!

Anonymous poster hash: c2bf5...c98

Ser ikke problemet med aldersforskjellen, dere er begge voksne, og hvis dere har god økonomi kan dere satse på å få ett barn sammen. Hvis ikke økonomien er i orden, ville jeg ikke planlagt barn.

I dag er han enda "ung" og frisk, om ti, femten år vil kanskje helsa skrante, men da har du forhåpentligvis støtte av hans barn og familie som kan avlaste med deres evt. barn. Dere må snakke sammen om blant annet ditt ønske om barn.

Du er 34, jeg vet ikke hvor lenge dere har vært sammen, men toget begynner å gå raskt når du vipper 35. Skal man planlegge barn etter 35 må man bruke par år på å bli kjent med en mann man faller for og gjensidig, og det er ikke hver dag man møter en mann man forelsker seg i. Velger du å bli i forholdet ditt med en eldre mann, kan du alltids dra til Danmark og bli befruktet før du blir førti hvis det blir brudd mellom dere, men da står du alene om ansvaret hvis du ikke har en familie som stiller opp.

Endret 22. juni 2014 av sunSpring