Er det for tidlig å "gå videre"?

[CMHuser]

Mammaen min døde 11. September i fjor, ganske hardt og brutalt på ferie i Tyrkia. Ho fikk først slag, og deretter blodpropp i nakken(akkurat hva som kom når og hvor, husker jeg ikke), som gjorde at ho ble hjernedød. Ho og stefaren min sto hverandre ganske nært, gjort det siden jeg var 2/3 år, i dag er jeg 23 år. Stefaren min har alltid vært veldig "avhengig" av henne, og jeg var på et punkt redd han skulle ta livet av seg etter mammas død. Men han lever da fortsatt, og går til behandling hos vup og har det greit. Jeg selv bor i et annet fylke enn familien min, da det er enklere for meg å ha litt avstand til ting. Vet ikke om det jeg nå skal nevne kan gjøre at jeg reagerer på dette, men jeg ble påkjørt i 2008, dette endte med hjerneslag, hjerneblødning og litt brukne armer og bein, tre måneder i koma hvor de ikke visste om jeg ville overleve i to og en halv uke.

Så dro jeg ned med kjæresten min i dag, og da ser jeg at søster og stefar ser litt "skal jeg, skal jeg ikke?" på hverandre, og da hører jeg det; "Jeg har fått meg ei venninne." Søstra mi(han er også stefar til henne) har møtt henne, og ho bor i Danmark. De skyper daglig, han er ofte nede hos henne, ho har også vært her. Min første reaksjon på dette, var at jeg unner han det, ble glad. Jeg får vite litt mer, og får med meg at det er ganske seriøst. Men så hørte jeg noe jeg i ettertid reagerte på. De møttes i januar, og det skulle egentlig være en one night stand, men ho dro hjem. Og da blir jeg litt... Ja. Jeg vet kjærlighet er noe som kommer når man minst venter det, men det så fort? Fire måneder etter mammas død? Søstra mi har ikke reagert, ho reagerte bare når ho krøp opp i armkroken hans i sofaen. Ho er 5 år eldre enn meg. Og jeg vet liksom ikke. Jeg føler kanskje at den trygge rammen jeg hadde, den blir skjøvet litt bort. Som jeg sa til han, "Er det ok at jeg fortsatt kaller deg stefaren min? Det gjør det enklere for meg" Så jeg vet liksom ikke. Jeg har nok et veldig spesielt forhold til mamma, da jeg måtte hjem etter fire mnd på sykehus, og ho stelte med meg som en nyfødt voksen baby. Så jeg vet ikke. Vet virkelig ikke hva jeg reagerer på, eller hvorfor. Om jeg synes det er for tidlig, om jeg bare trengte en utlufting av tanker, eller.. Ja..

[AnonymBruker]

Jeg er selv enke, ble det i veldig ung alder (23 år) og har siden vært i mange støttegrupper og fora.. Ser at det er veldig stor variasjon i når de har begynt å treffe en ny.. Det er dermed ikke sagt at de er "over" sin avdøde partner, utifra hva jeg har sett sørger mange aktivt samtidig som de inngår nytt forhold (med ulik grad av suksess..)

Anonymous poster hash: 93fd6...903

[AnonymBruker]

etter min mor døde ble min far sammen med min stemor etter 1 måned, og både jeg og mine to søsken var i barneskolealder... Skal sies at min far aldri har bodd alene, han flyttet fra mine besteforeldre så inn med sin tidligere forlovede, når det ble slutt flyttet han rett inn med min mor etter 3måner , så han er et typisk "klarer seg ikke alene" menneske.

Anonymous poster hash: c0bbd...7bb

[Gjest Lights]

Jeg tror man fint kan ha romantiske følelser for mer enn ett menneske på en gang og jeg tror ikke kjærligheten er som en buket roser man deler ut, - at man nødvendigvis må ta litt fra den ene for å gi noen til en ny. Jeg tror den et som et frø, den lever sitt eget liv, den spirer og gror når forholdene er rette for det uavhengige av hvor mange som allerede har blomstret.

Om så min partner hadde møtt en ny i min begravelse så hadde jeg ikke ønsket at noen skulle gjøre annet enn å applaudere at hun var så heldig, applaudere at hun ikke trengte og være ett sekund lenger alene på denne kloden enn hun selv ønsket. Sorgen hadde vært der uansett, men den hadde vært lettere å leve med.

Endret 21. juni 2014 av Lights

[CMHuser]

Jeg er enig i det dere sier, jeg vet bare ikke hva jeg reagerer på :S

[Katniss]

Kjærlighet er ikke målt i tid.

Om man bruker ett halv år på å gå videre eller 10 år, så sier det ingenting om kjærligheten man følte til personen.