Hvordan kommer man seg egentlig videre?

[AnonymBruker]

Huff, så måtte jeg da opprette (enda) et innlegg her på KG... Jeg er i tankemodus og trenger å få skrevet ned litt av hvert. Dette blir LANGT.

Vi har vært sammen i litt over 2 år. Jeg er ganske ung, han er litt eldre og har bagasje i form av et barn og en sinnssyk mor - hun er en stor grunn til at forholdet ender, jeg har aldri i mitt liv følt et slikt hat mot et menneske. Barnet var en stor last også, men det kunne vært overkommelig hadde det ikke vært for den forbaska dama. Vi hadde også store problemer oss i mellom som følge av hans problemer, han er en typisk lystløgner. Han løy om alt. Han var aldri utro mot meg (så vidt jeg vet), men han var veldig, veldig ofte på grensen. For å si det slik, jeg måtte flere ganger konfrontere han mens jeg gråt hjertet mitt ut og følte meg så forbaska mislykket, ødelagt og bedratt at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg. Hadde det ikke vært for den lave selvtilliten hans, hadde han kjørt pikken i ei annen på sekundet. Vi hadde økonomiske problemer - jeg har god økonomi og jobb, han derimot er det ganske mye verre med. Vi begge har forskjellige syn på det meste.

Han har tatt med meg gjennom så mye dritt, påført meg så ufattelig mye smerte, men du store tid, han har også gitt meg mye glede. Jeg henger meg for det meste fast i minnene fra det første året vi var sammen, før alt gikk til helvete. Forelskelsen, det første kysset, første gangen vi hadde sex (jeg mistet også jomfrudommen min til han), første gangen han sa han elsket meg, jeg gråt av glede så og si hele dagen, smilet mitt gikk rundt fra morgen til kveld i flere dager.. Første gang han holdt meg i hånden offentlig.. De fine tingene han sa og gjorde for meg og mot meg. Men så snudde alt sammen.

Jeg er en ekstremt sensitiv og følsom person, og jeg er også av den typen som gnurer seg fast til fortiden og har store problemer med å slippe. Vi gjorde det slutt for en del uker siden, men valgte å prøve på nytt. Jeg visste dog at det var liten sjanse for at det gikk, og jeg hadde visst rett. Vi har ikke snakket om bruddet denne gangen, det bare skjedde. Nå er han ikke her, han henter tingene sine i morgen. Det er ikke så mye i leiligheten min han eier, heldigvis. Vi har ikke så sinnssykt mange gode minner her, men nok minner til at jeg tenker gjennom dem en del. Jeg kommer til å greie å bo her alene, uten tvil, for leiligheten minner meg egentlig ikke så mye om oss. Vet ikke hvorfor. Kanskje fordi vi har hatt mange tunge stunder her sammen, og fordi grunnlaget ikke ble dannet her? Det var hos han og i min andre leilighet at de gode minnene ble dannet, her er det for det meste bare.. Piss. Og så klart, mye fint også.

Jeg har slettet alle bilder av oss sammen. Jeg har kastet det eneste smykket jeg noen gang har fått med han. Jeg har slettet alle meldingene mellom oss på Facebook. Brent fine lapper vi (*host* jeg for det meste) har skrevet til hverandre. "Elsker deg over alt på jord" lapper osv. Den første handlelisten vi skrev sammen med både min og hans skrift. Eller, nå lyver jeg, den har jeg ikke brent. Gnurer meg fast til den enda, vil at han skal ta den, ødelegge den. Jeg vet det høres så sinnssykt latterlig ut, men jeg verker innvendig bare jeg tenker på det. VI HADDE DET SÅ FINT!! Så jævla fint!! Men nå er alt ødelagt, det blir aldri det samme igjen, det blir aldri oss 2 igjen. Vi lærte hverandre og kjenne 100%, vi er ikke sjelevenner, slik vi trodde. Vi passer ikke sammen. Vi er så like, men samtidig ikke. Han er utspekulert, manipulerende, han lyver, tenker ikke over konsekvenser, har vansker med å forstå problemet når det står rett foran han. Jeg er omtenksom, veldig snill og gavmild (noe han tok for gitt og brukte meg for), veldig, veldig følsom som sagt. Jeg er også paranoid og kontrollerende, men dette ble jeg først etter alt som skjedde. Han ga meg på en måte en grunn til å være paranoid. Jeg var først naiv, gikk virkelig på en smell når jeg fant ut hvordan realiteten faktisk var. Jeg er en smule ødelagt innvendig, finner ikke igjen meg selv. Tenker igjen og igjen på alt det negative som har skjedd i forholdet og spør meg selv det samme spørsmålet gjentatte ganger, hvorfor gjorde jeg det ikke slutt den første gangen?

Når det ble slutt for noen uker siden, var det han som kom til meg, sa at der var rom for forandring, han så positivt på alt, nå skal det ordne seg. Vi skal få det fint. Vi skal kommunisere bedre, han skal ikke lyve. Ukene gikk, det smalt i går. Jeg greide ikke mer, dro på morgenen, sov hos foreldrene mine. Vi snakket ikke sammen før tidligere i dag. Da kranglet vi som pokker over telefonen. Han sa han og kiden dro til moren sin. Jeg sa at om han drar dit, er det over og ut, da er det slutt, jeg orker ikke mer. Når jeg kom hjem var han og kiden borte. Jeg har snakket mye med mamma om dette, samt tanten min, de som står meg nærmest. De støtter meg i valget jeg tar og mener det er det rette, jeg vet det er det rette. Tanten min har selv stygge forhold bak seg, hun snakket av erfaring, det går over. Der finnes mange andre der ute. Jeg greier meg uten han.

Men hvem skal jeg gråte til når jeg har det vondt nå? Hvem skal jeg le sammen med, hvem skal jeg snakke med om ting som har skjedd i løpet av dagen, hvem skal jeg spør om hjelp når jeg trenger hjelp til noe på PC'en eller noe med bilen, hvem skal jeg spør om meningen til når jeg for eksempel vil farge håret eller når jeg vil kjøpe meg nye sko? Jeg fikk dog ikke alltid like bra respons, "hvorfor skal du det, hva med meg" var det jeg fikk for det meste, men han vendte jo det gode kinn til noen ganger..

Jeg vil ha tilbake han der fine, nydelige kjæresten min, som er snill og søt, som hører på meg, som lar meg gråte på skulderen hans, som holder rundt meg til jeg sovner. Jeg vil ha han jeg drømmer om, som da er kjæresten min, bare uten de store stygge arrene i personligheten forårsaket av grov omsorgssvikt fra mor. Han har arvet feil gener, han er manipulerende og lyver så det renner etter, men han forandret seg aldri, uansett hvor ofte han sa at han skulle gjøre det skjedde det aldri. Vi står på helt forskjellige plasser i livene våres. Vi hadde så mange problemer sammen, over halvparten av dem kunne aldri løses.

Jeg vil ha han her NÅ. Men for noen timer siden var jeg bare glad til at ting tok slutt. Nå skal jeg leve livet mitt, jeg kan endelig lage mine egne rutiner, spise sunt, trene, gjøre det jeg vil når jeg vil, ha fred når jeg vil. Men samtidig gjør det vondt og jeg er redd.

LIVREDD.

Jeg er syk, noe som sikkert er tydelig, jeg går til psykolog. Jeg er bipolar. Er medisinert. Jeg har store vansker for å bestemme meg og jeg lever egentlig i en drømmeverden. Nå føler jeg at jeg fremstiller eksen som en flott og snill mann, noe han VAR - men dessverre ikke så ofte som han burde. Han var også slem, tok aldri hensyn til meg, virker som om han ikke eide følelser overhodet. Gjorde meg så mye vondt og klødde seg i hodet etterpå og lurte på "hva faen var galt med det?".

Hvordan kommer jeg meg videre? Jeg vil ikke gå og gnure på han til evig tid. Jeg vil ikke huske han resten av livet mitt. Jeg føler meg så dum, jeg er i tillegg flau, over at jeg var meg selv 100% med han, han har sett alle mine svake sider, jeg skammer meg. Jeg vil egentlig bare grave meg ned i jorden og bli der. Han vet alt om meg. Og nå er han ikke lenger en del av meg, han er borte og kommer ikke til å bli værende som venn noe særlig lenge.

MEN... Så lurer jeg på hva jeg savner. Savner jeg han, eller savner jeg det som skulle ønske var der? Jeg tror jeg går for det siste. Jeg føler at drømmene mine er knust, jeg er på en måte skamfull over at jeg kunne håpe på at ting ordnet seg. Jeg savner også den første stunden vi hadde sammen, uten tvil, var min lykkeligste tid i livet mitt... Og jeg er redd for at jeg aldri får oppleve noe slikt igjen. Han har lagt igjen store spor i livet mitt, men for det meste negative spor. Scared for life, med tanke på forhold. Tror aldri jeg vil inn i et forhold igjen.

Jeg er nok et lett bytte for de som trenger noen å kaste rundt på. Men heldigvis, HELDIGVIS, lærte han meg en ting - det er bedre å være paranoid enn å være blind, for det er så deilig å bli positivt overrasket og føle seg lettet fremfor å bli såret, skuffet og skutt i ryggen. Jeg har bare store problemer med å se for meg et liv uten han, selv om jeg samtidig er lettet.. Nå kan jeg leve ut drømmene mine. Men samtidig vil jeg være her med han og ikke leve i det hele tatt, bare... Kose. Kysse. Se film. Ta livet med ro. Blæ.

Anonymous poster hash: 4fc3c...b57

[Aurora_Versailles]

"Men hvem skal jeg gråte til når jeg har det vondt nå? Hvem skal jeg le sammen med, hvem skal jeg snakke med om ting som har skjedd i løpet av dagen, hvem skal jeg spør om hjelp når jeg trenger hjelp til noe på PC'en eller noe med bilen, hvem skal jeg spør om meningen til når jeg for eksempel vil farge håret eller når jeg vil kjøpe meg nye sko? Jeg fikk dog ikke alltid like bra respons, "hvorfor skal du det, hva med meg" var det jeg fikk for det meste, men han vendte jo det gode kinn til noen ganger.. "

Du skal le, gråte og støtte deg på mennesker i livet ditt du ikke har en romantisk forhistorie med. Bruk familie, venner - de du skrev så fint om (din mor og tante). Bruk dem. Bruk dem så lenge du trenger de, men for all del, aldri sett deg ned og drøm om den mannen som var så fæl mot deg... slik skal det ikke være.

Hør på musikk (f.eks. "DONE" av perry the band), se komedier (IKKE romantiske), lag planer for dagene framover. Hold deg selv opptatt.

Har du noensinne hatt lyst til å gjøre noe(/noen ;P) snakke med noen, som du ikke kunne da du var i forholdet? Gjør det.

Lykke til. <3

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar. Problemet er, at jeg ikke har venner. Jeg har mamma og tante. Jeg er helt alene, og jeg kommer til å forbli alene. Jeg har verdens dårligste selvtillit, jeg har slitt i alle de år og det har vært et stort problem i forholdet vårt. Selvbildet mitt er per nå helt ødelagt, jeg orker ikke sminke meg eller ordne meg skikkelig, for jeg føler meg så forbaska fæl og ekkel. Mannen som har sett alle mine svake sider er ikke lenger en del av meg, han skal forsvinne og han er ikke min lenger. Noen andre skal gjøre han lykkelig og det er ikke meg.

Jeg bobler av raseri, ensomhet, redsel og lengsel. Alt på en gang. Jeg skal på jobb om 2 timer og jeg gruer meg fælt, gleder meg til dagen er over og jeg bare kan legge meg i sengen og sove. Jeg sliter virkelig med å ta alt innover meg nå, ja, vi hadde et fælt forhold sånn egentlig, men herregud alle de positive tingene!! Det faktumet at vi passet som hånd i hanske, vi fikk hverandre til å le og vi koset oss så mye sammen når vi først hadde en god dag begge to og alt gikk vår vei. Vi kunne blitt fantastiske sammen. Eller, når vi var på vårt beste, så var vi det. Men nå blir det aldri flere slike stunder. Jeg blir her alene...

Anonymous poster hash: 4fc3c...b57

[thedude]

Heisann jeg har vært gjennom mye av det samme som dette du skriver her og jeg sliter også med parnoiditet og kontroll tanke på ting for eksempel jeg klarer ikke å la andre bestemme over meg.

etter forhold med min ex som er for snart 1 og et halvt år siden hun manipulerte meg og var utro og mye annet mens hun spilte syk for meg og jeg var hobby sykolog for henne ver dag, ver dag i 1 og et halvt år

prøvde jeg å muntre henne opp og når jeg var syk og skulle på jobben dagen etter så gik jeg med feber ned til byen for møte henne mid på natta når hun var ute og koste seg på byen med andre gutter men det viste ikke jeg da for jeg var naiv og trodde alt godt og tenkte at jeg vile gå til grava med dette for å hjelpe henne men hun utnyttet meg.

Når jeg fant ut at hun hadde vært utro med han ene fik jeg skiklig hat tanker til han men nå i etterkant så tenker jeg at det var hun som var utro med han så var enklig hennes feil.

Det som jeg selv har gjort for å få det bedre er:

Bor alene anbefaler deg og lage midag selv ver dag siden da får du en mestring følelse.

Bor sammen med familie anbefaler deg og bli med mor/far å lage midag

Henge samme med venner

Gjør positive, mye humor er viktig for da får du et sterker syskisk forsvar og vis du har ledd mye av dagen så er det letter å være postiv resten av dagen(til og med alene).

Gå tur i skogen

Prøv å ikke tenke så mye for da skaper man onde spiraler for seg selv og det blir flere og flere og du syker deg mer og mer ned pga parnoiden men det er letter sagt en gjort men

kan anbefale meditasjons teknikker for å koble ut hodet.

Meditasjon Link på youtube:

https://www.youtube.com/watch?v=Gd7TUmLtK1w

Ta og gjør ting som du gjorde før du og han ble sammen og gjør disse tingene til du klarer å føle igjen for

de.

Ikke gå ut og date og finn deg en type siden nå er du i en sårbar periode du har et mangel nå og det vil si

at folk lett kan få kontroll over deg med og dekke dette mangel så hold deg unna dating til du oppe dette

anbefaler jeg på det sterkest vis ikke er sjansen veldig stor for at du finner en annen som vil utnytte dette bare for å få pult deg.

Måten som han sier tingene på og at du må komme til bake til han er for å få kontrollen over deg,

han utnytter at du enda elsker han så han gir deg akurat som et håp om at ting skal forandre seg.

En annen måte han tar kontroll over deg på er med at han truer med å gå til ex dama si det er også en måte å få kontroll over deg på.

Når han har kontroll over deg så kan han gjøre ting som du enklig ikke går med på til vanlig vis men er

blind siden han har kontrollen.

Er ikke så flink til å skrive med luft i mellom hehe . men håper du får det bedre min venn:).

Bare å ta kontakt