Hvordan kan man gi slipp om elsker noen?

[AnonymBruker]

Er helt knust etter at kjæresten gjorde det slutt med meg i dag. Vi har hatt en vanskelig periode pga han er så travel og pga min uforsigbare jobbsitiasjon og begge har barn fra før.

Jeg har gjort alt for å støtte han og for at han skal ha det bra. Det endte opp med at jeg gikk tom før jul og gav slipp. Jeg brøt tillittten hans den gangen, men vi fant sammen igjen for begge elsket hverandre så høyt.

Jeg har slitt med å finne tryggheten hos han. Usikkerheten min har til tider vært veldig vondt. Jeg har prøvd å forklare han at det er kun pga vi ikke har fått bygget opp et trygt og stabilt forhold og pga at han ikke er så tydlig i sine signaler. Pga hans situasjon har han ikke kunne vært tilstede i mitt liv sånn som han skulle ønske. For meg har dette gjort at jeg har tvilt på hans følelser for meg. For han har det vært slitsomt og vondt sefølgelig. Vi hadde en tøff sist uke fra hverandre, men han var hos meg for 2 dager siden. Vi fikk snakke masse og på en bedre måte noen sinne. Han sa han elsket meg og snakket om oss i fremtiden.

I går igjen va han kald og på kvelden fikk jeg igjen en reaksjon og sa det var vondt når han i det ene øyeblilkket er kald for å elske meg i det neste.

I dag kom han innom og sa at han visste ikke om han ville mer. Frykten var for stor og han var gått tom. Han ville ikke holde meg på vent, men akkurat nå klarte han ikke. Det er flere barn innvolvert i dette som vi begge er blitt så gla i. Onsdag snakket han om at han kunne gjerne dra til samlivsterapaut nå og at det skulle være oss, vi bestemte oss å ta en prat en annen dag for å finne løsninger på hvordan vi skal få det best.

Jeg mener man ikke bare gir slipp, men han ser nok ingen andre utveier per i dag desverre. Det gjør så ufattelig vondt. Jeg elsker denne mannen så ekstremt høyt.

Siden han har gått nå tviler jeg på at han noen gang vil ta kontakt igjen tross alt savn og de sterke følelsene han sier at han har for meg. Jeg er lei meg for jeg aldri fikk sjangsen til å vise mitt sanne jeg og til å bruke tiden for å skape et trygt og godt forhold. Mine reaksjoner har skyvd han bort:(

Hva hadde dere gjort?

Anonymous poster hash: a939a...8f5

[Kolibrii]

Er helt knust etter at kjæresten gjorde det slutt med meg i dag. Vi har hatt en vanskelig periode pga han er så travel og pga min uforsigbare jobbsitiasjon og begge har barn fra før.

Jeg har gjort alt for å støtte han og for at han skal ha det bra. Det endte opp med at jeg gikk tom før jul og gav slipp. Jeg brøt tillittten hans den gangen, men vi fant sammen igjen for begge elsket hverandre så høyt.

Jeg har slitt med å finne tryggheten hos han. Usikkerheten min har til tider vært veldig vondt. Jeg har prøvd å forklare han at det er kun pga vi ikke har fått bygget opp et trygt og stabilt forhold og pga at han ikke er så tydlig i sine signaler. Pga hans situasjon har han ikke kunne vært tilstede i mitt liv sånn som han skulle ønske. For meg har dette gjort at jeg har tvilt på hans følelser for meg. For han har det vært slitsomt og vondt sefølgelig. Vi hadde en tøff sist uke fra hverandre, men han var hos meg for 2 dager siden. Vi fikk snakke masse og på en bedre måte noen sinne. Han sa han elsket meg og snakket om oss i fremtiden.

I går igjen va han kald og på kvelden fikk jeg igjen en reaksjon og sa det var vondt når han i det ene øyeblilkket er kald for å elske meg i det neste.

I dag kom han innom og sa at han visste ikke om han ville mer. Frykten var for stor og han var gått tom. Han ville ikke holde meg på vent, men akkurat nå klarte han ikke. Det er flere barn innvolvert i dette som vi begge er blitt så gla i. Onsdag snakket han om at han kunne gjerne dra til samlivsterapaut nå og at det skulle være oss, vi bestemte oss å ta en prat en annen dag for å finne løsninger på hvordan vi skal få det best.

Jeg mener man ikke bare gir slipp, men han ser nok ingen andre utveier per i dag desverre. Det gjør så ufattelig vondt. Jeg elsker denne mannen så ekstremt høyt.

Siden han har gått nå tviler jeg på at han noen gang vil ta kontakt igjen tross alt savn og de sterke følelsene han sier at han har for meg. Jeg er lei meg for jeg aldri fikk sjangsen til å vise mitt sanne jeg og til å bruke tiden for å skape et trygt og godt forhold. Mine reaksjoner har skyvd han bort:(

Hva hadde dere gjort?

Anonymous poster hash: a939a...8f5

Er i omtrent her lik situasjon, bortsett fra at her er det ingen barn. Barn var noe vi pratet om å ønsket sammen..

Jeg er veldig i tvil selv hva man kan gjøre. Usikkerhet og redsel tar så lang tid å bygge opp, og jo mer vi vingling det blir, jo mer redsel skapes.

Du har ingenting å tape på å i hvert fall la han vite akkurat hva du vil og hva du føler. Om dere skal diskutere, still spørsmål istedenfor å skylde på eller bli sur/grinete.

Man må greie å se løsninger istedenfor problemer!

Der tabbet vi oss ut. Vi hang oss opp i problemene når vi heller burde fokusert på løsninger.

Løpet er kanskje skjørt for min del selvom vi begge elsker hverandre og egentlig bare vil ha hverandre. Utrolig unødvendig!

Prater dere noe mer sammen? Gjør det og let etter løsninger sammen. Spør han rett ut hva han ikke "liker" med deg/dere og ikke bli sur for et svar, for noe må dere endre på for å få det til.

Masse lykke til. Håper det ordner seg for dere ❤️

[Aurora_Versailles]

For en kjip situasjon. Det er vanskelig å gi konkrete råd når jeg ikke kjenner dere. Det eneste jeg vet er at avstand og stillhet som regel ikke leger forhold..

[AnonymBruker]

Trist at dere har det omtrent på samme måte. Det er fryktelig fortvilende. Vi fikk som jeg skrev snakket bedre sammen enn aldri før på onsdag, men tydelivis er frykten hans større når han i dag gir slipp. Vi har diskusjoner mange ganger i løpet av det siste året. Mye frustasjon pga mangel på tid sammen. Jeg trodde etter onsdagens samtale/treff at vi nå stod sterkere sammen og jeg såg frem til å få et trygt forhold til han. Jobbe videre med meg selv og stole på at han ville satse på oss og på at han hadde like sterke følelser for meg, men pga han var kald igjen i går fikk jeg nok en reaksjon desverre som utløste at han fikk nok. Jeg føler at nå kan ikke jeg krype mer for han? Han sa i dag at han klarte ikke nå, men at han ikke kunne holde meg på vent. Han er en person som tenker, men bruker litt tid. Han vet at jeg elsker han og at jeg vil at vi skal komme oss gjennom dette sammen. Så føler at det ikke er så mye mer jeg kan gjøre enn å la han gå?

Jeg skjønner at han er redd pga hans bagasje og for å bli såret igjen, men han lar meg ikke bevise at det vil aldri skje igjen. Det tar tid å få et trygt og godt forhold og vi begge to er et brent barn, men jeg mener at det er for sterkt til å bare gi opp spes med tanke på at det er barn som er innvolvert, men også om det føles like sterkt for oss begge. Han sa en dag: hvorfor skal det være så vanskelig og at han elsket meg høyt.

Jeg sa til han i dag at dersom han var tom/sliten skulle han trengt meg ekstra og at han måtte si fra om han ikke hadde noe å gi og jeg skulle taklet å være den sterke, men han klarte ikke nå..

Hva har skjedd hos dere siden dere er der dere er?

Anonymous poster hash: a939a...8f5

[AnonymBruker]

Takk for svar Aurora. Nei det er helt sant. Stillhet dreper kjærligheten og et avstandsforhold er beintøfft, selv om vi bor i samme by har vi på en måte hatt et sånnt forhold.

Anonymous poster hash: a939a...8f5

[AnonymBruker]

Vi avtalte på onsdag at vi skulle ta en prat ang hva løsninger som skulle til. Desverre kom vi aldri så langt:/ usikkerhet og frykt har nok ødelagt dette, noe som jeg tror kunne blitt så bra. Kan ikke gjøre noe annet enn å se fremover. En dag møter jeg nok en mann som ser forbi de negative sidene mine og heller møter meg med forståelse om det skal oppstå usikkerhet og misforståelser. Jeg har ikke visst hva godt jeg kunne gjøre for denne mannen. Virker som jeg hadde spart opp alt det beste for han og pga dei sterke følelsene mine for han ødela jeg det pga jeg ikkje klarte finne roen.. Det er ufattelg vondt, men tiden leger alle sår. Jeg har iallefall bestemt meg for å holde meg helt unna mannfolk i lang tid fremover.

Ts

Anonymous poster hash: a939a...8f5

[AnonymBruker]

TS, jeg har selv vært gjennom vinglete forhold og det er ikke lett. Man er glad i hverandre men samtidig er det noe der som gjør at forholdet liksom ikke får "satt seg" skikkelig... I vårt tilfelle vinglet vi i et år før det ble slutt for godt (det var hverken vold eller utroskap inne i bildet). Det var tøft for begge to, men i ettertid er vi enige om at det var til det beste for begge to at det ble slutt også.

Du skriver at du gikk tom og brøt tillitten hans før jul. Hva skjedde? Gikk fra ham eller var det noe verre som skjedde? Uansett hvor glad man er i en person så kan tillittsbrudd sitte i lenge og sørge for at man aldri blir trygg på personen igjen...

Uansett ønsker jeg deg lykke til...

M37

Anonymous poster hash: 600bc...a7c

[AnonymBruker]

Jeg vil anbefale å lese boken: Hekta på et håp om kjærlighet.

Anonymous poster hash: b25fc...c97

[AnonymBruker]

Jeg har lest boken hekta og kjenner meg igjen i mye i forholdet med han, men samtidig tror jeg den største årsaken for det at han har hatt det så ekstremt travelt, men samtidig har jeg gjort alt for han og han har til tider vært fraværende..

Jeg var aldri utro mot han sist da jeg brøt ut, men jeg flørtet med andre, eller ble revet med når jeg fikk oppmerksomhet. Det er så totalt i mot mine verdier og jeg har aldri før reagert sånn før. Jeg var ærlig med han og sa at jeg va helt tom. Følte meg ikke litt verdsatt/sett og jeg gav og gav. Jeg gjorde det derfor slutt. Han kom tilbake og la seg langflat og innsåg hvor gale det hadde vært og alt han sa gjorde at jeg virkelig trodde at det var meg han ville ha. Siden han ikke hadde ordnet skilsmissepapirene og siden han er så av/på i signalene han gir og pga ekstremt lite tid sammen fikk jeg aldri roen. Skulle ønske jeg kunne skrudd tiden tilbake og gjort ting anerledels, men det som har vært får jeg ikke gjort noe med. Kanskje den vonde magefølelsen min ikke var der uten grunn eller settingen som vi ikke taklet. Uansett trist om det bare er misforståelser som har ødelagt dette. Jeg mener at ungene hadde fortjent at vi jobbet med dette og ikke minst oss om det føltes så ekte for han også. Han er snart ferdig med prosjektet sitt og vi begge såg frem til å kunne leve mer sammen..

Anonymous poster hash: a939a...8f5