Om blikk kunne drepe

[CMHuser]

Jeg bare lurer på hva i alle dager det feiler nordmenn, og deres mottagelse av folk som er annerledes. Kall de gjerne rare. Jeg sverger, om blikk kunne ha drept, hadde jeg vært død for flere år sia.

Jeg ble påkjørt når jeg var 17 år, og det endte med hjerneblødning, hjerneslag, knust bekken, begge armene brukket, koma i 3 måneder, og ja.. Det er den jeg er, så jeg får liksom ikke sagt noe mer som er unormalt, da det jo er normalt for meg, og jeg vet vel da ikke lenger hva "normalt er".

I dag er jeg da 23 år, og jeg går vel på en måte nesten likt som ringeren i notre damme(om jeg husker riktig, er en annen sak). Jeg prater vel litt.. Tja. Alle forstår meg, men en må høre etter, og hvis jeg i tillegg prater for fort, babler jeg i vei. Hjerneslaget og blødningen har fått mest utslag fysisk på meg, jeg er like tilstedeværende som deg psykisk. Har dog ikke alltid vært det, men jeg er det nå.

Det jeg da lurer på, er hvorfor folk tror jeg er livsfarlig. Jeg kan si at jeg ikke har venner, ikke som jeg ser ofte. Jeg er ei veldig utadvendt jente, jeg simpelten elsker å prate og være sosial med folk. Jeg elsker også å lære og interessere meg for nye ting, så jeg kan ha en samtale om alt og med alle. Men folk unngår meg, og finner på usaklige unnskyldninger for hvorfor, eller tar bare null kontakt. Jeg blir jo selvfølgelig preget av dette, men ikke i den grad at jeg blir sky eller trekker meg tilbake. Er det slik at folk trekker seg unna fordi jeg ikke er "kul"? Eller hva jeg skal si..

Jeg får meg nye bekjentskap lett, jeg er ei veldig åpen jente, lett å søke kontakt med. Har en god tone med folk de 3-4 gangene vi møtes, det er også de som tar kontakt og vil, vi prater på facebook og sånt, men. Hvis jeg har en dårlig dag og sier at i dag er kroppen vond(pleier å gå litt verre da), men jeg blir med, trekker folk seg unna. Enda jeg gang på gang sier at jeg klarer meg. Man ser det heller ikke på meg, men de trekker seg unna. Nei, si ikke det at alle kan ikke være venner med alle, for det må da finnes EN venn for meg også, som tåler å høre at jeg ikke har en god dag? Jeg skulle ønske jeg kunne ha hengt med de som har de samme "problemene" som meg, men de finnes ikke. Ikke som er på samme plan psykisk som det jeg er. Det er rett og slett nedverdigendes for meg at folk ber meg henge med de som har et syndrom av noe slag, fordi jeg jo er som de. Nei, jeg er ikke det. Ser ikke ned på dem, men vi er bare ikke på samme plan.

Dette unfriendly greine, har gjort at jeg sitter mye inne, deler tankene mine på nett. Negative som positive, kanskje mest negative. På nett. Av en eller annen merkelig grunn, tror folk jeg er slik jeg skriver. Og jeg blir litt... hva i alle dager?

Jeg og kjæresten skal bli fosterforeldre for barn, vi skal også få selv en dag. Men jeg er rett og slett meget skeptisk til å dele slikt med "vennene" mine på nett, facebook f.eks. Nettopp fordi jeg vet de vil ringe barnevernet, det samme vil helt sikkert barnehagen, nettopp fordi barnet blir mobbet fordi mammaen er "rar". Jeg er selv meget nervøs for hvordan barnevernet vil ta stemmen og gangen min, nettopp fordi jeg har blitt behandlet så dårlig, jeg har ikke så mye tro på meg selv lenger, ikke når jeg vet hvor onde folk kan være. Jeg og kjæresten flyttet til en kommune langt unna der jeg er i fra, og her om dagen kom faktisk mattilsynet til meg, fordi en idiot fra hjemkommunen hadde ringt inn en bekymring på hundene mine fordi jeg var "syk, svak og dårlig bak". De så heldigvis at alle hundene hadde det helt supert! Dette trodde idioten ut i fra noe jeg har skrevet på facebook, og da lurer jeg på hva i alle dager folk vil tro når jeg får fosterbarn og barn...

Dette var vel egentlig bare en utluftning, men jeg bare lurer på hvorfor folk i Norge oppfører seg slik? Skal man liksom bare legge seg ned for å dø hvis man er annerledes, ikke passer inn? Jeg synes også egentlig det er Norge som er verstingen her, da andre land jeg har vært i, har tatt meg som en normal med vrikket bein. Jeg antar du er normal når du ikke skiller deg ut, når man ikke ser deg. Jeg er verken bitter, gretten eller sur, jeg har lært meg til at det er sånn det skal være, sånn har det vært siden ulykka. Men jeg undrer, jeg lurer på hvorfor ikke nordmenn tåler "slike folk". Så vidt jeg vet, er man ikke allergisk mot mennesker?

​Eller? Noen som har en förklaring å gi meg på hvorfor folk ter seg slik jeg har nevnt? Er jeg på et kjøpesenter, prøver alle å drepe meg, liksom Men jeg tar det meste med humor!

[AnonymBruker]

Fordi folk er onde! Jeg har opplevd mye ondt. Det er ingenting "unormalt" med meg. Det finnes snille mennesker, men de er det veldig få av her i verden. Vil bare gi deg en god klem og fortelle deg at veldig mange opplever mye vondt fra andre folk, uten å vite hvorfor de blir behandlet på denne måten. Den eneste grunnen er at mennesker kan være veldig onde.

Anonymous poster hash: d8616...630

[CMHuser]

Fordi folk er onde! Jeg har opplevd mye ondt. Det er ingenting "unormalt" med meg. Det finnes snille mennesker, men de er det veldig få av her i verden. Vil bare gi deg en god klem og fortelle deg at veldig mange opplever mye vondt fra andre folk, uten å vite hvorfor de blir behandlet på denne måten. Den eneste grunnen er at mennesker kan være veldig onde.

Anonymous poster hash: d8616...630

Fullstendig enig.. Jeg bare forstår ikke helt hvorfor! Det var liksom det jeg ville med dette innlegget, få folk til å forklare meg hvorfor de reagerer på det som i mine øyne er "ondt"

[Cordelia]

Tja, å være anderledes gjør det nok ikke lettere å få bekjente. Samtidig er det mange "normale" som også sliter med å få venner og opprettholde vennskap. Handler ikke om ondskap.

[jessica90]

Mennesker vil helst ikke se at andre har det bra, på grunn av de ikke ha det bra med seg sjøl. Mye kan det handle om sjalusi, og sinne egne usikkerhet. Mange personer liker ikke ærlige mennesker, på grunn av de føler seg trua eller føler seg ikke bra. Gode mennesker er de som har lid mest og klarer å tilgi de som har gjort dem vont og være en god venn, med den som har gjort galt.

De Har den største hjerte og varm hjerte, de som kan tilgi mennesker.

ikke bekymre deg for andre, bare vær glad

Endret 21. juni 2014 av jessica90