tror egentlig venner og bekjente er mest fornøyde når det går dårligere med meg enn med dem.

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke så mye på normale vennskap. Jeg vet at da jeg var nede pga. drama i samlivet tikket meldinger inn. Jeg åonet meg og plutselig visste alle det. Jeg ble liksom en stakkar. Deretter mistet jeg de som sto meg nærme. Ble aldri invitert på noe, og da mens jeg trengte det mest. Siden jeg ikke lenger la ut om privatlivet ble jeg litt for kjedelig. Når ting igjen gikk bra karrieremrssig var det ingen av de som gratulerte meg. De "var der" da de hadde underholdning av mitt miserable liv. Jeg ser dette skje blant andre også og kjenner snev av misunnelse når den perfekte venninnen igjen gjorde noe bra. Alt går hennes vei og jeg føler meg bare uvel( litt konkurranse). Jeg lurer egentlig på om det er flere som har mister litt troen på vennskap. Jeg er god venninne med slstern og en barndomsvenninne. De som liksom brydde seg, for så å spre mine dypeste hemmeligheter, og til slutt for å fryse meg ut...nei. De er ikke venner.

Anonymous poster hash: d78d1...9ae

[melatonin]

Sånn er det nok mye av desverre! jeg har ei venninne som alltid prøver å tykke meg ned i driten og ei som alltid er med å løfter meg opp og støtter meg, og da gjør jeg det samme med henne... hun som alltid prøver å trykke meg ned igjen prøver jeg å overse og jobber hardt med å ikke gjøre det samme med henne for kaskje hun snur når hun blir "voksen"