Kjærlighetssorg

[villas]

Jeg skrev et innlegg tidligere om forholdet vårt.

Det begynner og gå opp for meg nå at dette nærmer seg slutten, eller ja at vi må ta "praten". Jeg merker at han bryr seg mindre og mindre om meg.. det gjør fryktelig vondt. Han er min første store kjærlighet og jeg elsker han så inderlig mye. Snakket med en jente om dette og hun sa til meg

"Redsel kan skape en tro om at vi elsker en annen, men sannheten er at vi er så redd for å ikke bli elsket tilbake at vi elsker slik vi selv vil bli elsket"

og det er så sant, jeg elsker han som jeg selv og vil bli elsket, og jeg gjør alt for at han skal ha det bra... ja med andre ord jeg klarer ikke bekskrive hvor mye han betyr for meg.. Men jeg merker at denne hjertesorgen jeg har ødelegger meg. Jeg er 18 år gammel og hadde sett for meg og kunne være hans for evig. Vet at det er urealistisk og tenke så ung som jeg er.. Men ja til spørsmålet, hvordan kan jeg gå vidre og komme over han? Forholdet kan ikke fortsette for det ødelegger meg psykisk. Jeg føler jeg er i en endeløs hjertesorg og at denne smerten og savnet ikke vil gå over. Hvordan kom dere over deres første kjærlighet? kom med tips og erfaringer

[Kolibrii]

Det er så utrolig vondt. Hadde min første kjærlighet fra jeg var 16 til 19. Jeg trodde jeg skulle dø av sorg når jeg begynte å forstå at vi kom til å gjøre det slutt.

Han startet å ta meg for gitt, brydde seg ikke så mye og jeg følte meg som ikke noe verdt. Og til slutt følte jeg meg tvunget til å gjøre det slutt.

Gjør deg klar til et ekstremt savn og mye tårer i hvert fall 3-4uker. Men vet du hva? Jeg kom over forholdet lenge før han. Se på mulighetene dine! Jeg fikk plutselig reist og opplevd nye ting, startet på ny skole og ble kjent med så mange bra personer.

Han derimot prøvde å få meg tilbake i over ett år, men jeg var ferdig.

Den dag i dag har vi ikke noe vondt å si om hverandre, nye kjærester og kan le av våres gode minner uten noen vonde følelser. Dette greier du!

Tro meg, jeg ville dø pga jeg hadde så mye smerter i bruddet, men hvem smiler nå ?

[CMHuser]

Det tok meg lang tid, flere år. Jeg tenker daglig på han. Ja, jeg har kommet meg videre, og har et fint og komplett forhold med samboeren min, men det sviket gnager fortsatt. Det er jo forskjellig fra person til person, og jeg kan jo bare fortelle mine erfaringer.

For meg hjalp det med rebound. Jeg var helt ødelagt lenge, og det tok alt jeg hadde av energi. Jeg fikk ingen forklaring, det skjedde som tatt ut av intet. Selvfølgelig, rebounden var jo like ille han også, så det ble en vond sirkel. Jeg endte det heldigvis selv, og etter det skjedde det mye rart. Hadde en del one nights, ble også faktisk utsatt for ganske mange slemme ting, og dette fikk meg etterhvert til å innse at jeg ikke kunne holde på sånn lenger. Nå hadde det min "første kjærlighet" gjorde mot meg, preget meg i godt over et år. Da var det noe i meg som sa at heeei, nå holder det! Og så fort jeg la meg til den tankegangen, dukket kjæresten min opp. Og jeg har vært skeptisk, tro meg! Jeg har ufrivillig testet han, og han har klart seg.

Så det eneste jeg kan si som "hjelp", er at det vil komme en dag hvor du skjønner at du er bedre enn det her, du skjønner at det ikke lenger er verdt å bruke tida si på. I dag tenker jeg på eksen av ren vane. Dårlige vaner er vonde å vende om til gode! Jeg har lært mye etter det bruddet, og det er en erfaring jeg ikke ville vært foruten, samme hvor vondt det har vært. Så det kommer en dag hvor du skjønner at det ikke er verdt tiden din Men før du kommer deg dit, må du bare holde deg fast i det gode du har rundt deg.

Et råd; Jeg ville ha prøvd å holdt meg unna one nights, om det så ikke går; Beskytt deg!