Barna til min kjæreste kommenterer vekten min

[AnonymBruker]

Jeg er tykk. Det er ikke til å komme fra, uansett hvordan man vrir og vrenger på det. Og det heller ingen tvil om at mobbingen fra barndommen og ungdomsårene, fortsatt sitter godt i meg.

Jeg har klart å gå ned 30 kg, men har vel igjen 20 før jeg er å annse som "normalvektig". Selvfølelsen og selvtilitten har aldri kommet seg opp på pluss siden igjen, selv om det kanskje ikke syntes så godt på meg idag.

De to barna til min kjæreste, kommer stadig med kommentarer på mitt utseende. De er 5 og 7 år, og jeg tror nok ikke de mener noe vondt med det, men det sårer meg så utrolig. Det er jo helt tullete, at jeg i en alder av 35 år, skal la meg såre av to barn, men sånn er det no en gang. Kjæresten min har sagt det gjentatte ganger, og jeg også har tatt det opp med dem flere ganger, at det ikke er hyggelig og slettes ikke lov å si slike ting.

Likevel gjentar det seg. Det er jo sommer nå, og jeg ser blikkene deres på overarmene mine, bena mine når jeg for en gangs skyld våger å ikle meg lettere tøy. I det siste har det blitt så ille at jeg har på meg bukser og genser, fremfor sommertøy. Itilegg blir det jo slik at jeg tidvis kan unngå å tilbringe tid med dem.

Hva barna sier, er jo noe man må jobbe med også fremover, men hva gjør jeg med meg selv for ikke å la dette gå inn på meg på måten det gjør?

Anonymous poster hash: dd145...6c2

[AnonymBruker]

Huff, det der er vondt. Tror du rett og slett må si det til ungene, at slik snakker man ikke til andre mennesker.

Ikke gå i fella med å få kjæresten din til å si det for deg. Det forverrer det etter min erfaring.

Anonymous poster hash: 0cf86...cb6

[Athene]

De er barn, og det er ikke vondt mer. Det er nok mer nysgjerrighet, de har kanskje ikke sett så mange overvektige. Men de må også lære at den typen bemerkninger og blikk ikke er ok.

Hvordan har dere sagt fra? Barn behøver ofte å få forklart hvorfor det er feil, og hvorfor det sårer. Og de bør ha muligheten til å stille spørsmål. Hva om både du og kjæresten setter dere ned og snakker med dem om dette, gjør det til en dialog og ikke til irettesettelser?

[Gjest Violetta]

Dette synes jeg du skal ta opp med din samboer. Det er ikke greit at barn lærer at det er i orden å kommentere folks vekt, uavhengig av hvem det gjelder.

[AnonymBruker]

Sånn sett syntes jeg vi har vært veldig flinke. Det har ikke vært "reprimander" til barna, men helt rolig forklart at det er forskjell på mennesker, at noen er tynne og noen er større, osv osv.

Til å begynne med var det jo kjæresten min som forklarte, men etterhvert har jeg plukket opp tråden selv. Og får tom respons på at de vet det ikke er hyggelig at de sier slike ting, men kommer med den enkle forklaring som at "Men Mette, du er jo tjukk". Hah, hva sier man til slik logikk?

Anonymous poster hash: dd145...6c2

[AnonymBruker]

Dette synes jeg du skal ta opp med din samboer. Det er ikke greit at barn lærer at det er i orden å kommentere folks vekt, uavhengig av hvem det gjelder.

Jeg har tatt det opp med han, og han er veldig klar over det. Fikk ett lite mini-sammenbrudd av hele greia her for noen ukers tid tilbake.

Og nei, det er langt fra greit. Og det jobbes med, for hver gang det skjer. Er bare sykt tungt å føle at man ikke klarer å "stå i det" , som en voksen person, til man får helt bukt med det.

Anonymous poster hash: dd145...6c2

[AnonymBruker]

, men kommer med den enkle forklaring som at "Men Mette, du er jo tjukk". Hah, hva sier man til slik logikk?

Anonymous poster hash: dd145...6c2

"Ja jeg vet at jeg er tjukk, så derfor trenger dere ikke fortelle meg det.

Dere må lære at dere behøver ikke si alt dere tenker, noen ting er det best å holde inne i hodet."

Når de er 5 og 7 år skulle de lært at de ikke behøver å si alt de mener til enhver tid!

Anonymous poster hash: d1261...12f

[AnonymBruker]

"Ja jeg vet at jeg er tjukk, så derfor trenger dere ikke fortelle meg det.

Dere må lære at dere behøver ikke si alt dere tenker, noen ting er det best å holde inne i hodet."

Når de er 5 og 7 år skulle de lært at de ikke behøver å si alt de mener til enhver tid!

Anonymous poster hash: d1261...12f

Får prøve den neste gang ihvertfall....

Anonymous poster hash: dd145...6c2

[AnonymBruker]

Skjønner ikke hvorfor du tar deg nær av hva to små barn sier? Du vet jo selv att du er overvektig og det er nok ikke vondt ment. Hadde noen nabobarn, og når jeg var gravid kom de ofte med bemerkninger til meg. F.eks. spurte de mannen min om han hadde fått ny kjæreste(er ganske jålete til vanlig men hadde ekstrem svangerskapskvalme så så ut som ett vrak store deler av tiden). Gikk opp mye i vekt og fikk endel kommentarer om det lenge etter att barnet ble født. Fra barn får man høre sannheten, men de gjør det ikke for å være ondskapsfulle

Anonymous poster hash: 39a63...c07

[Gjest Violetta]

"Ja jeg vet at jeg er tjukk, så derfor trenger dere ikke fortelle meg det.

Dere må lære at dere behøver ikke si alt dere tenker, noen ting er det best å holde inne i hodet."

Når de er 5 og 7 år skulle de lært at de ikke behøver å si alt de mener til enhver tid!

Anonymous poster hash: d1261...12f

Støtter dette. De er store nok til å lære at ord kan såre.

[FrkHumle]

Du må forklare barna tydelig at ting kan såre. Man skal aldri kommentere utseendet eller kroppen til folk med mindre det er noe hyggelig. Hvis de spør hvorfor så forklar at sånn er reglene blant folk. Ordet regler kan hjelpe mye.

Ellers må du huske at det er ikke sikkert barna ser på ordet tykk som negativt. Mange barn kommenterer mors store rumpe, og mener da det er den fineste rumpa de vet om feks. Min datter kommenterte at jeg hadde så fine bølger på magen da jeg satt. Det var ikke vondt ment, men vi voksne ser jo på dette som negativt.

Prøv å forklare dem at mange ikke liker kroppen sin om de er litt tykke, og at de dermed ikke ønsker at noen skal si noe om det. Mange ganger er det lurere å ikke si noenting, fordi andre kan bli lei seg om man sier noe som er ment pent, fordi den personen man sier det til ikke skjønner at det er et kompliment.

[AnonymBruker]

Jeg syns du har gjort en konge jobb med å kvitte deg med så mange kg. Jeg syns du skal innse at tiden er kommet til at du bør skifte fokus på hvordan du ser på deg selv. Ja du er overvektig fortsatt men du er ikke samme tjukkasen mer ! Når du behandler deg selv bedre så vil andre gjøre det også. Ta en annen rolle enn "tjukkasen". Det er vanskelig å forklare helt hva jeg mener men here goes:

Jeg var en tjukkas. Og på samme måte kommenterte barn det, selvfølgelig. Så har jeg gått ned en del i vekt men har litt igjen fortsatt. Men jeg trener, drar ungene og nevøene mine med på kjekke fysiske ting. Ofte sliter jeg dem ut (de er 11-13 åringer). Vi har det mye moro. Og selvfølgelig er det ekstra kjekt når jeg får høre at de har en sånn sprek pappa/onkel. Jeg kunne blitt forbundet med en tjukkas om jeg tenkte på meg selv som en tjukkas. Jeg velger heller å se på meg selv som en spreking, da blir jeg det.

Legg fra deg tjukkastankene og finn din måte å være en friskere utgave av deg selv. Da blir du sett på som akkurat det.

Anonymous poster hash: 0d2e3...8c6

[AnonymBruker]

men de gjør det ikke for å være ondskapsfulle

Anonymous poster hash: 39a63...c07

Noen barn gjør nettopp det jo. De vet veldig godt at man ikke skal erte andre, men gjør det fordi de kan det og ser at det blir en effekt når de sier det til deg. De oppdager at de har makt! Barn er noen grusomme mobbere innimellom, selv om alle tror at det selvfølgelig ikke gjelder deres søte små barn.

Hvordan er barnas mor, ts? Er hun kanskje veldig opptatt av utseende, slanking og det å være tynn? Kan ungene ha plukket opp kommentarene hjemme bl.a? Anonymous poster hash: 1f93b...677

[AnonymBruker]

Sånn sett syntes jeg vi har vært veldig flinke. Det har ikke vært "reprimander" til barna, men helt rolig forklart at det er forskjell på mennesker, at noen er tynne og noen er større, osv osv.

Til å begynne med var det jo kjæresten min som forklarte, men etterhvert har jeg plukket opp tråden selv. Og får tom respons på at de vet det ikke er hyggelig at de sier slike ting, men kommer med den enkle forklaring som at "Men Mette, du er jo tjukk". Hah, hva sier man til slik logikk?

Anonymous poster hash: dd145...6c2

For det første tror jeg at barn på fem og sju forstår at ord kan såre. Jeg foreslår at du er personlig når du snakker om det med dem, si at du blir lei deg. Ikke si "det er ikke lov å", men snakk ut i fra deg selv. Blir du lei deg, tenker jeg at det er ok å vise dem det.

Hvis de sier "Men Mette, du er jo tjukk", så spør tilbake. Føles det greit for dem om noen for eksempel kommenterer hele tiden at de er små? Hvorfor ikke, i så fall? De er jo små - eller?

Jeg har flere ganger brukt rollespill på mine unger - de må være meg, og jeg er dem. Det er litt krevende, men veldig nyttig.

Anonymous poster hash: 29067...cb9

[-Missi-]

Helt enig med flere her de er såpass store at de burde kunne lære respekt for andre mennesker og hva som er normer og regler i samfunnet og o.k og si til andre. Det er jo faktisk en viktig del av oppdragelsen og det å gjøre seg klar for å leve i et samfunn som voksen.

Har selv en gutt på 7.

Jobber i barnehage og der har jeg stadig fått høre at jeg både har stor rumpe, stor mage og store pupper. Barn er sånn, de sier det de ser. Men de må samtidig lære regler og hva som er greit å si.

Men min kollega som er mann og som også har stor mage får og høre det. Det han feks pleier å gjøre er å klappe på magen sin og si"joda jeg har stor mage" når et barn sier det en gang. Det samme sier jeg om mine kroppsdeler som blir kommentert. Når et barn påpeker det flere ganger derimot( som i ditt tilfelle) så sier jeg/han/ oss andre voksne at " Ja jeg har stor rompe/mage/pupper men sånn skal man ikke si til andre verken voksen eller barn. For man kan bli lei seg. Det du derimot har lov til å si er at man har en pen kjole, fine øyne, eller " så FIN stor rompe du har. Da kan man bli glad. Som tidligere nevnt her mener ikke alltid barna det negativt, men det fins barn som gjør det også og det fins barn som er svært påvirket av sine foreldres holdninger til kropp. Dette blir litt pedagogisk svar da men det uskyldig gjør det ovenfor barna samtidig som man påpepeker fakta(jo man har stor rompe) og i tilegg lærer dem eksempler på hva som er lov å si.

Resultatet av det ble feks at jeg fikk høre her om dagen" Kan jeg få kose på de store FINE puppene dine? av en liten jente på 3, før hun la seg godt til rette i fanget mitt. Ja jeg har absolutt en stor fin hylle å kose seg på. Min mannlige kollega er feks en som stadig legger seg på gulvet med barna og der kravler de over ham og koser på hans store FINE mage. Da sier barna det med kjærlighet og i eksemplet her var det faktisk det de hadde ment hele tiden.

En litt eldre gutt som hele siden kommenterte rompa mi ( 5 år) tok jeg versjonen med at joda jeg hadde stor rompe men det var ikke lov å si fordi man kunne bli lei seg og hvis man skulle si noe til noen skulle det være fordi man hadde noe FINT å si. På han måtte den regla sies en 5-6 ganger og være konsekvent vær gang. Det betyr å si det med moderat streng stemme for å mene at man mene alvor men samtidig ikke la det skinne gjennom at det er et ømt tema. Denne gutten er litt mere "ramp" og det var mere forsøk på å plage enn å påpeke noe han syns var en koslig del av meg. Men etterhvert ga han opp siden jeg hele tiden ga det samme nøytrale svaret med moderat streng stemme. Hele hans poeng var jo å plage og ikke minst få oppmerksomhet. Det fikk han jo ikke