Gråte forran baby/barn.

[AnonymBruker]

Jeg er i en litt lei periode nå. Ting og tang har gjort slik at psyken fått seg en liten nedtur.

Jeg bor sammen med samboeren min, og vi har et feller barn på 10 mnd. Når jeg har trengt å gråte så har jeg bare gått ut av rommet om han var hjemme, eller ventet til hun sovnet. Men nå er samboeren dratt på guttetur. Egentlig bønnfalte jeg han om å bli, for jeg har aldri vært alene med barnet så lenge før og jeg føler meg egentlig ganske deprimert for tiden og ikke i stand til å stå alene i så mange dager(4 dager).

Jeg sa det var greit at han dro da, for det ble veldig mye surmuling og det kom bare til å bli verre om han ikke dro.

Så nå sitter jeg her alene da, og min mor er også på ferie så kan ikke hente noe inn der. Svigermor har tilbudt seg å hjelpe meg om det er noe, og jeg er evig takknemlig.

Det er bare at det ikke blir helt det samme, når hun er her må jeg oppføre meg og gjerne vaske huset eller noe. Hun "setter meg igang" i mitt eget hus på en måte, om hun synes noe skulle vært gjort. På slutten av dagen er jeg redd gråten kan sitte enda litt løsere fordi jeg er sliten og også det at jeg har måtte holdt den inne hele dagen.

Mine to bestevenner jobber fullt denne uken og helgen, og den tredje har ikke bil for øyeblikket (skal kjøre å hente henne av og til da).

Skriver dette bare for å illustrere at det er lite jeg kan gjøre for å få en type avlastning som kan komme når gråten starter.

Vil barnet mitt ta skade av at jeg ikke klarer å holde meg? Er ikke vill gråting og skriking akkurat, mer snufsing og tårer som renner..

Anonymous poster hash: 7937d...b0d

[Timar]

Kjære deg, det der høres ikke greit ut. Et så lite barn vil ikke ta skade av å oppleve at du gråter. Kanskje skjønner barnet at du er lei deg, men følelser må de jo lære seg å gjenkjenne og håndtere, så det gjør ikke noe, så lenge du klarer å ta deg av barnet.

Men jeg syns det høres ut som du burde få hjelp til å få det bedre. Har du mulighet til å snakke med helsesøster på helsestasjonen? Eller eventuelt fastlegen?

Har denne nedturen kommet nå, eller har den vært vedvarende siden fødsel? Har du det bra, i forholdet, som mamma? Det er nok lurt å prøve å ta tak i problemene, for din egen del.

Jeg er i en litt lei periode nå. Ting og tang har gjort slik at psyken fått seg en liten nedtur.
Jeg bor sammen med samboeren min, og vi har et feller barn på 10 mnd. Når jeg har trengt å gråte så har jeg bare gått ut av rommet om han var hjemme, eller ventet til hun sovnet. Men nå er samboeren dratt på guttetur. Egentlig bønnfalte jeg han om å bli, for jeg har aldri vært alene med barnet så lenge før og jeg føler meg egentlig ganske deprimert for tiden og ikke i stand til å stå alene i så mange dager(4 dager).
Jeg sa det var greit at han dro da, for det ble veldig mye surmuling og det kom bare til å bli verre om han ikke dro.
Så nå sitter jeg her alene da, og min mor er også på ferie så kan ikke hente noe inn der. Svigermor har tilbudt seg å hjelpe meg om det er noe, og jeg er evig takknemlig.
Det er bare at det ikke blir helt det samme, når hun er her må jeg oppføre meg og gjerne vaske huset eller noe. Hun "setter meg igang" i mitt eget hus på en måte, om hun synes noe skulle vært gjort. På slutten av dagen er jeg redd gråten kan sitte enda litt løsere fordi jeg er sliten og også det at jeg har måtte holdt den inne hele dagen.
Mine to bestevenner jobber fullt denne uken og helgen, og den tredje har ikke bil for øyeblikket (skal kjøre å hente henne av og til da).

Skriver dette bare for å illustrere at det er lite jeg kan gjøre for å få en type avlastning som kan komme når gråten starter.

Vil barnet mitt ta skade av at jeg ikke klarer å holde meg? Er ikke vill gråting og skriking akkurat, mer snufsing og tårer som renner..

Anonymous poster hash: 7937d...b0d

[Veggdyret]

Tror ikke små barn tar skade av at du gråter, men du kan jo gråte så lydløst som mulig mens du feks holder barnet i en slik posisjon at det ikke ser ansiktet ditt, mens du har på solbriller, eller noe sånt. Vet ikke hvor lenge du gråter av gangen?

Tror forøvrig at det er bra å ha noe å henge fingrene i når man er deprimert, så jeg tror det er bedre at du har barnet der og må ta deg av det enn at du er alene.

[AnonymBruker]

Gråt litt og si at mamma trenger en gooood kos!

Jeg har latt tårene trille i mitt barns nærvær og er ikke noen skader der. Barnet mitt vet at innimellom er det godt å gråte litt hvis alt er litt tøft, og at mamma er en superpyse som begynner å gråte til tegnefilmer med lykkelige endelser.

Anonymous poster hash: 262f9...7c6

[AnonymBruker]

Barnet tar ikke skade av at du gråter. Alle følelser er like mye verdt, og barnet må før eller senere lære om disse følelsene.

Anonymous poster hash: 867a3...683

[Illicitus]

Hvorfor skal det være mer unaturlig at mor gråter som at barnet gråter? Det er viktig at barnet lærer og får se at det er helt naturlig også får du heller fortelle barnet at du er lei deg, at h*n kanskje kan holde deg i hånden og gi deg en kos? Da vil kanskje barnet og se at det er naturlig del og det er helt fint at mamma og kan helse når h*n er lei seg. Følelser er viktig å vise, men man trenger jo ikke bli hysterisk :-)

[AnonymBruker]

Jeg har prøvd å skåne sønnen min mest mulig når jeg gråter, men noen ganger er det ikke mulig. Men jeg mener at det ikke bør gå så langt at barnet føler at det skal være deres ansvar å trøste mor, det er et alt for stort ansvar et lite barn ikke skal ha. Hørt om fler som blir stolt av at barnet tar ansvar og trøster mammaen sin som er lei seg, og det blir feil...

Anonymous poster hash: 09110...a9d

[Ciara]

Altså, jeg har grått foran mine barn, og min konklusjon er at barn er verdens beste til å takle tårer! De gråter støtt og stadig selv, og ser andre som gjør det i barnehagen.

Når jeg har grått har gutten min sett på meg og spurt: "Er du lei deg, mamma?" Og da har jeg sagt: "Ja, nå er jeg lei meg, men det går over!" Så har jeg fått en klem og han har lekt videre.

Er det ikke bra at barn ser at også voksne kan bli lei seg, da?

[AnonymBruker]

Barnet tar ikke skade av at du gråter. Alle følelser er like mye verdt, og barnet må før eller senere lære om disse følelsene.

Anonymous poster hash: 867a3...683

Enig, det å være trist er en følelse på linje med alle andre følelser.

Jeg gråter veldig sjelden, og har faktisk flere ganger "ønsket" at det skjedde litt oftere. For når jeg først gråter tror jo ungene at verden er i ferd med å rase sammen

Så lenge det ikke bare blir gråting, tristhet, apati og depresjon, så tror jeg barn bare har godt av å se at foreldre også kan bli både lei seg, sinte osv.

Anonymous poster hash: c7959...7de