Pappaen min er veldig syk, og det føles håpløst. (Langt)

[AnonymBruker]

Hei! Jeg velger å poste dette som anonym, da det er veldig personlig.

For ca fem år siden, (da jeg var 18, er 22 nå), fikk jeg vite av moren min, at faren min lenge hadde slitt med angst og tvangstanker. De tvangstankene gikk i hovedsak ut på at han mente mamma hadde vært/var utro. I tillegg til, og mye på grunn av disse tvangstankene og angsten, så drikker han. Han har så lenge jeg kan huske drukket LITT mer enn det som kanskje er normalt, men de siste fem-syv årene har drikkinga eskalert. Han drikker nesten aldri før 18 om kvelden, og står alltid opp tidlig og kjører bil og slikt, men han drikker +/- tre flasker vin hver kveld. (Har heldigvis sluttet med med det meste av sprit, det er ikke lengre så ofte han drikker det). Så han er ikke av de verste alkoholikerne, men er til de grader alkoholisert.

Pappa har vært igjennom utrolig mye grusomt i livet sitt, og det har nok blitt for mye at det til slutt ble en utløsende årsak for en psykisk lidelse. For to år siden, da jeg var hos en psykolog for min egen del, fikk jeg vite at pappa faktisk har en diagnose, og har hatt det i de siste fem årene, men har ikke fortalt noe til oss - fordi han ikke skjønner/vil innse selv, at han har en sykdom. (Psykologen, som var pappas psykolog tidligere, fortalte meg dette, da det av helsemessige årsaker ikke er bra for resten av familien, at vi ikke visste om sykdommen, da den er blitt såpass omfattende). Pappa lider av paranoid psykose. Dagen jeg fikk vite det, falt veldig mange brikker på plass. Med tanke på hvordan han er som person, hvorfor han gjør/sier som han gjør og slikt.

For et år siden flyttet mamma, (endelig), ut fra pappa. Det har nok ikke hjulpet på sykdommen, eller tvangstankene hans. Men mamma lever heldigvis et mye bedre liv, og ser både sunnere og gladere ut. Hun har vært så sterk og ikke hatt det spesielt bra de siste årene. Det er veldig vanskelig å leve med en person som både er psykisk syk og alkoholisert.

Tvangstankene til pappa er forresten så sterke, og går ut på at han tror mamma var utro for rundt 20+ år siden. Han har og trodd at jeg ikke var dattera hans, siden jeg ble født på den tiden. Vi har tatt farskapstest og hele pakken, i håp om at han skulle bli roligere. Et klapp på skuldra og et "så flaks for mammaen din", var alt som kom ut av det. Han mener mamma og de hun har vært utro med har et komplott mot han osv. Det er veldig vanlig i den sykdommen. Vi barna og andre er forresten helt sikre på at det ikke bunner noen sannhet i disse påstandene, da veldig mye av det han sier oser sykdom av og henger ikke på greip. Man hører at dette ikke er rasjonelle tanker, og at veldig masse er bare sant i hans egen virkelighet. Dette sier jeg med 100% sikkerhet, så håper jeg slipper "tenk om han har rett"-kommentarer.

Nå ser jeg det ble litt langt her.. Poenget er at jeg vet at den eneste måten pappa kan bli bedre på og bli tilnærmet helt frisk, er om han slutter å drikke, og begynner på medisin for sykdommen. Det er ingen garanti for at alle tvangstankene skal bli borte, men ellers kan det bli veldig, veldig bra. Men dette skjer jo ikke, for han innser jo ikke at det er han selv som er syk, og han innrømmer ikke hvor mye han drikker og har sagt at "hadde det ikke vært for alkoholen så hadde jeg tatt livet av meg for lengs". Folk "på byen" har og begynt å reagere på at han er ofte å se på uteplassene, og til og med en pubeier huka tak i mamma, og sa at han var bekymret for drikkingen hans. I tillegg er det veldig vanskelig og vondt å forholde seg til han, når man ser hvor vondt han har, og hvor angst og hvor syk han er, når man ikke kan gjøre noe. Han er jo egentlig verdens snilleste mann som vil alt godt, og en kjempegod pappa. Det har han alltid vært. Men det er vondt å se at sykdommen tar over pappaen min, og alt ser ut til å gå nedover, og det føles håpløst ut.

Er det noen som har erfaring med noe lignende, eller psykisk syke på denne måte? Er det noen som vet noe man kan gjøre? Siden han ikke vet han er syk og drikker og.. alt.

Tusen takk for at du leste, og tusen takk for eventuelle svar.

Anonymous poster hash: 53a6e...280

[lillejenta1]

Sender deg en god klem i en vanskelig tid <3

[Wiola]

Huff, så utrolig trist! Jeg har ikke erfaring med dette selv. Men ønsker å gi min medfølelse. Det er vanskelig å få noen til å forandre seg dersom de ikke har motivasjon til det selv. Så utfordringen er jo hvordan man skal hente denne motivasjonen frem i ham. Det virker ikke som at pappaen din har så mye livsgnist akkurat nå, og det er utrolig trist. Så jeg tror dere bør starte med å få ham til å føle seg vel, gjør noe sammen med ham som han synes er gøy.

Hva med at du og søsknene dine drar på en ferie med pappaen din i sommer? Kanskje det kunne vært en måte å snu den vonde sirkelen på ved at han får slappet av, dratt på morsomme aktiviteter sammen med dere osv. Da får dere i tillegg holdt han litt borte fra alkoholen. Det er jo iallefall en måte å komme nærmere hverandre på. Kanskje dere kunne prøvd å snakke med ham da? Forklar at du har vondt av å se ham slik som han har vært, og at det tærer på deg? Det er jo ikke alltid at man tenker på andre når man er i et virvarr selv, så kanskje det kunne fått ham til å åpne øynene litt dersom han innser hvor mye det faktisk tærer på dere også?

Du får ha masse lykke til! Håper virkelig at pappaen din blir frisk!