Misliker pappas "nye" familie så sterkt..

[AnonymBruker]

Nå høres jeg sikkert forferdelig barnslig ut..

Men faren min har vært i ett forhold med en dame i omtrent 4-5 år nå. Jeg har alltid hatt ett nært forhold til min far, men dette kvinnemennesket kommer jeg bare ikke overens med. Jeg har prøvd, åh, jeg har prøvd.
Jeg er vanligvis en person som ikke har noe imot noen, til de gir meg en grunn til noe annet..
Grunnen til at jeg ikke liker henne, er at hun behandler meg som om hun skulle ønske jeg helst ikke eksisterte.

Hun har to barn fra før, på min alder (20-årene), og begge sliter med rus/alkohol og livet sitt generelt. Klarer knapt å ta hånd om seg selv, og dama til pappa gjør alt for de, som om de var 10 år.. Begge bor for seg selv, men ingen av de klarer å holde på en jobb. Dama til pappa må handle mat for de, kjøre de hit og dit, vaske leilighetens deres, fortelle de når de skal dusje (!), følge de til lege/kontorer, sitte barnevakt støtt og stadig for deres barn osv. Eller, det var helt til barnevernet kom å tok de, og nå har ingen av de omsorg for barna sine..

Jeg skjemmes over å være i "familie" med de, eller, at faren min er sammen med noe sånt! Alle som har møtt henne, sier det samme som jeg mener, at hun virker, sur, sarkastisk, umoden og selvopptatt. Jeg orker ikke lenger besøke de, for så fort jeg ser henne, går jeg rundt å er kronisk sur i flere uker etterpå.. Og når pappa drar henne med seg hit på besøk, sitter hun bare borti hjørnet. De kan være her i 2-3 timer, og vi trenger ikke å ha utvekslet ett ord sammen. Men jaggu er hun blid når de skal reise hjemover igjen! Da hopper hun lett som en fjær ut i gangen for å ta seg jakke og sko..

Jeg har fortalt det til pappa. Det begynte med at pappa ytret sin fortvilelse til meg, om at han ikke trivdes i forholdet, og bekreftet egentlig ovenfor meg at jeg hadde rett i hvordan jeg så henne; sur, egoistisk, umoden. Men han gjør ingenting med det.. Jeg hadde håpet at han kunne forlatt forholdet snart, så vi kunne fått tilbake den gode kontakten vi hadde, men han er så tøffel. Og han kaster bort livet sitt.

Senest for tre dager siden møtte jeg de, og pappa ba meg og barnet mitt på overnattingsbesøk til helgen. Men da måtte som vanlig dama til pappa komme med noe sånt "men, skulle ikke vi ...?"
En annen gang jeg hadde kommet hjem fra en ferietur, skulle pappa komme å hente meg på togstasjonen fordi jeg hadde så mye å bære på, og da sier dama til pappa: "blir ikke det litt mye kjøring da?" Hun kan finne på å si sånne ting for å hinte til f.eks bensinforbruk. Mens sine egne barn kan hun kjøre rundt på daglig, uten å bry seg en døyt..
Hun har en tendens til å si sånne negative ting som gjør at jeg alltid føler meg uønsket. Hvis pappa vil finne på noe med meg, har hun alltid noe å si for å spolere det.

Flere som har det sånn? Og hva har dere gjort med det? Er det urimelig av meg å si til pappa at jeg ikke orker å møte henne?

Anonymous poster hash: d594d...224

[Daraya]

Din pappa velger selv om han vil leve med henne. Hans liv, men er enig i at det er vanskelig å se på tragedien som tilskuer.

Ja, du kan be din pappa å komme på besøk uten henne, men forsøk da å ikke være ufin. Lett å tråkke feil.