Føler at alt er meningsløst!

[AnonymBruker]

Har fått en dyp depresjon, og har aldri følt meg så tom, så sår, så naken eller så hudløs.

Legen har skrevet ut antidepresiva til meg, men de står bare i skapet. Jeg er redd for å ta de, redd jeg skal få det så bra at jeg aldri kan slutte. Redd livet blir meningsløst igjen om jeg en dag slutter på de. Og jeg vil jo ikke gå på piller resten av livet.

Ingen rundt meg tar dette alvorlig, ingen tar MEG alvorlig. Alle forventer at jeg skal stille opp, ta meg sammen, gjøre noe med livet mitt og slutte å tulle Jeg klarer snart ikke å bevege armer og bein. Er så himla lei meg hele tiden. Solen skinner, alle er lykkelig, og jeg går rundt som en skygge av meg selv. Irritert, trist, oppgitt og uten håp

Jeg kjenner ikke meg selv! Hvordan kunne alt bli så forandret? Hele verden er mørk, som om noen har slukket lyset.

Anonymous poster hash: 92c84...ac6

[Cruulen]

Har du noen tanker rundt hva det kommer av? Skulle ønske jeg kunne hjelpe deg på et hvis, men jeg har dessverre foreløpig ikke noe annet å bidra med enn en "Web-klem" Alt godt ønskes deg, ingen fortjener å være utenfor

[Sylvari]

Kjære deg, ta pillene. Ikke alle trenger pillene livet ut, men om du gjør det, så er ikke det en større skam enn at de med hjertesykdommer må ta piller hele livet.

[Gjest Coolaid]

Det er mange som har det som deg. Det er også mange har hatt det som deg, men har kommet ut av det. Dersom du bestemmer deg for det så kan du også klare å forbedre livskvaliteten din. Det tar tid og ofte er det enklere dersom du får litt hjelp på veien. Litt av denne hjelpen er å faktisk ta medisinen som du har fått foreskrevet. Når du har kommet over den første utfordringen skal du se at ting kan bli litt enklere.

Lurer også på om du har fått tilbud om psykologhjelp eller noe annen hjelp ?

Og så skriver du at "alle er lykkelige".... det kan virke sånn, men sånn er det ikke. Veldig mange sliter med store og små ting i livet selv om det ser fint ut på utsiden. De aller fleste av oss har noe.

Men hva kan du selv gjøre for å forbedre din situasjon? Du kan sette deg små mål som er realistiske og oppnåelige. For eksempel du kan bestemme deg for å begynne å ta medisin og gjøre det hver dag. Og så vær stolt av deg selv etterpå.

Du kan også sette deg små mål som å komme deg litt ut, gjøre noe fysisk som å gå en tur eller ta en lite sykkeltur hver dag. Vi vet at all fysisk aktivitet hjelper like godt som medisin på angst og depresjon.

Se om du kan finne noen å snakke med, enten det er en venn eller noen andre. Det hjelper enormt å ikke være alene med følelsene.

Skriv meg gjerne et pm om du har lyst å skrive litt frem og tilbake - om hva som helst, det trenger ikke være alvorlige greier.... det kan være kjekt å ha kontakt med andre.

Det løser seg etter hvert, og ofte på måter som du selv ikke hadde trodd...

Klem.

[Gjest Ninni90]

Alle forventer at jeg skal stille opp, ta meg sammen, gjøre noe med livet mitt og slutte å tulle Jeg klarer snart ikke å bevege armer og bein. Er så himla lei meg hele tiden. Solen skinner, alle er lykkelig, og jeg går rundt som en skygge av meg selv. Irritert, trist, oppgitt og uten håp

Anonymous poster hash: 92c84...ac6

Kjenner meg så igjenn!! Ofte er jeg så nedfor at jeg ser ingen framtid forran meg. Føler livet er ødelagt liksom.

[Gjest Steamboat]

Jeg er redd for å ta de, redd jeg skal få det så bra at jeg aldri kan slutte.

Anonymous poster hash: 92c84...ac6

Ønsker ikke skuffe deg, men pillene vil aldri få deg så bra at du ikke får lyst til å slutte. I bestefall blir ting mindre ille, altså mindre deprimert, men fortsatt ikke lykkelig. Og problemet er heller at pasienten ønsker å slutte før h*n har fått beskjed av legen om å slutte enn at man tar pillen lenger enn nødvendig.

Bare søk litt rundt.

Endret 18. juni 2014 av Steamboat

[Apehjerne]

Psykt at leger skriver ut slikt uten at du har vært hos en psykolog eller psykriater. Håreisende rett og slett.

Jeg ble feilmedisinert med antidepressiva i tidlig tyveårene og det stjal mange år av mitt liv

[AnonymBruker]

Vær kritisk til medisiner.

Anonymous poster hash: fbd7d...3d6

[Mrs Smith]

.

Endret 29. juni 2014 av Gullrose

[Honey Dew]

Har fått en dyp depresjon, og har aldri følt meg så tom, så sår, så naken eller så hudløs.

Legen har skrevet ut antidepresiva til meg, men de står bare i skapet. Jeg er redd for å ta de, redd jeg skal få det så bra at jeg aldri kan slutte. Redd livet blir meningsløst igjen om jeg en dag slutter på de. Og jeg vil jo ikke gå på piller resten av livet.

Ingen rundt meg tar dette alvorlig, ingen tar MEG alvorlig. Alle forventer at jeg skal stille opp, ta meg sammen, gjøre noe med livet mitt og slutte å tulle Jeg klarer snart ikke å bevege armer og bein. Er så himla lei meg hele tiden. Solen skinner, alle er lykkelig, og jeg går rundt som en skygge av meg selv. Irritert, trist, oppgitt og uten håp

Jeg kjenner ikke meg selv! Hvordan kunne alt bli så forandret? Hele verden er mørk, som om noen har slukket lyset.

Anonymous poster hash: 92c84...ac6

Forstår deg så godt. Selv om du ikke ønsker å ta de foreskrevne medisinene, vil jeg anbefale deg å gjøre det. Jeg regner med at det ikke er beroligende du snakker om, men vanlig antidepressiva. Jeg vet ikke hva legen har sagt til deg og vi skal strengt tatt ikke diskutere medisiner her inne, men har legen sagt til deg om dette er medisiner som du kan gå på resten av livet, eller er det kun en begrenset periode?

[AnonymBruker]

Har fått en dyp depresjon, og har aldri følt meg så tom, så sår, så naken eller så hudløs.

Legen har skrevet ut antidepresiva til meg, men de står bare i skapet. Jeg er redd for å ta de, redd jeg skal få det så bra at jeg aldri kan slutte. Redd livet blir meningsløst igjen om jeg en dag slutter på de. Og jeg vil jo ikke gå på piller resten av livet.

Ingen rundt meg tar dette alvorlig, ingen tar MEG alvorlig. Alle forventer at jeg skal stille opp, ta meg sammen, gjøre noe med livet mitt og slutte å tulle Jeg klarer snart ikke å bevege armer og bein. Er så himla lei meg hele tiden. Solen skinner, alle er lykkelig, og jeg går rundt som en skygge av meg selv. Irritert, trist, oppgitt og uten håp

Jeg kjenner ikke meg selv! Hvordan kunne alt bli så forandret? Hele verden er mørk, som om noen har slukket lyset.

Anonymous poster hash: 92c84...ac6

TA PILLENE DINE! Det blir iallefall ikke noe bedre før du tar tak i det. Å tar du pillene dine så tar du tak i det og ingen kan si at du ikke prøver uansett om du føler pillene hjelper etter noen mnd eller ikke

Det værste som kan skje om du begynner på antidepresiva er at det kan hende at du blir lykkeligere

Anonymous poster hash: fde75...17c

[lillejenta1]

Det er vondt å ha det slik som du har det nå. Jeg kjenner meg godt igjen fra tidligere i livet. Alle forventningene og presset man går igjennom, man skal være suksessfull, holde hodet hevet og være sterk og ikke vise svakhet og man skal leve opp til forventningene samfunnet har av "en". Dette er vanskelig og tungt når man ikke har det godt med seg selv.. Har du noen du kan prate med om dette? En god venninne kanskje? Hva med foreldrene dine? De må da ta deg på alvor hvis du setter deg ned å prøver å forklare dem at du virkelig ikke har det noe bra med deg selv? Det er vel ingen foreldre som vil at barnet deres skal lide eller lider..... Jeg kom meg ihvertfall mye ut når jeg ikke hadde det godt med meg selv...gikk turer i skog og mark og lot tankene bare ligge...la meg i gresset og hørte på stillheten og pustet inn den gode skogslufta..jeg bestemte meg bare for at jeg ikke kunne leve slik lenger...frykt for andre mennesker og frykten for hva andre mennesker tenker om meg og hvordan de ser på meg...jeg begynte rett og slett på nytt. Jeg møtte all frykten istedenfor å unngå den. Men det beste er å prate med noen...skulle ønske jeg kunne hjelpe deg på noen måte...jeg ønsker deg masse lykke til og husk at DET BLIR BEDRE.. Når man er på bunn kan det jo kun gå en vei? Nemlig oppover men du må prøve å få hjelp og selvfølgelig prøve å hjelpe deg selv

[Nmtt]

Les Øyvind Hammer sin bok Lev Motivert. Dra på en av hans foredrag og livsmotivasjon. Det reddet meg.