Når det er krangel mellom deg og kjæresten ..

[AnonymBruker]

Sladrer du om det til vennene dine da?

Jeg klarer ikke å la være å si det til noen, trenger liksom alltid andres synspunkt på problemet vårt.

Dette har gjort at vennene mine automatisk ikke liker han for jeg har sagt så mye..

Dumme meg.

Føler meg dum når jeg sier det går bra med oss, for sist de spurte kan det hende jeg sa jeg ikke orket mer. Og de sier jeg finner lett noe bedre..

Bleh.

Anonymous poster hash: 97619...5b1

[KaDust]

Nei, men det er vel fordi jeg ikke har noen å egentlig dele det med, men også fordi jeg og samboer sjeldent krangler.

[Veggdyret]

Sier ingenting til noen, vi krangler så godt som aldri men jeg ville uansett holdt det for meg selv med mindre jeg var i erd med å gjøre det slutt. Vil at familie og venner skal ha et positivt bilde av mannen min, så baksnakker ham ikke.

[AnonymBruker]

Mye dårlig man ikke mener kan bli sakt om man prater med andre om problemene. Selv om jeg en dag tenker "Åh, typen er jo DEN idioten..." så vil jeg ikke si dette til noen, da det ikke stemmer resten av tiden. Likevel får de jo feil inntrykk av mannen og det er noe jeg ikke ønsker.

Anonymous poster hash: 3721a...a94

[AnonymBruker]

En krangel mellom meg og kjæresten forblir mellom oss, hadde hun løpt å sutret til vennene sine hadde jeg bare blitt enda mer forbanna..

Anonymous poster hash: 19439...5be

[AnonymBruker]

Kunne aldri falt meg inn å baksnakke kjæresten min.

Anonymous poster hash: cdbb1...91b

[Cathrine88]

Nei, det gjør jeg ikke. Og jeg ville sett det som et stort tillitsbrudd dersom han gjorde det.

[miaw]

Jeg kan ta opp enkelte temaer med min beste venninne som jeg og kjæresten er uenig om, for å høre litt andre synspunkter. Men jeg baksnakker aldri, og snakker heller ikke om våre krangler. Det angår ikke så mange andre enn meg og han.

Endret 18. juni 2014 av miaw

[Gjest]

Nei.

Det vi snakker om er høyst personlig og noe jeg absolutt ikke kunne snakket om med noen andre. Har aldri søkt råd utenfor forholdet. Selv å skrive anonymt på forum hadde blitt merkelig for meg. Ikke noe jeg kunne gjort uten å spørre han først.

Dersom det ble slutt, ville jeg heller ikke gått i detaljer om hvorfor, men sagt noe vagt om at vi hadde "vokst fra hverandre" eller noe sånt.

[Gjest snoopy_93]

Sladrer du om det til vennene dine da?

Jeg klarer ikke å la være å si det til noen, trenger liksom alltid andres synspunkt på problemet vårt.

Dette har gjort at vennene mine automatisk ikke liker han for jeg har sagt så mye..

Dumme meg.

Føler meg dum når jeg sier det går bra med oss, for sist de spurte kan det hende jeg sa jeg ikke orket mer. Og de sier jeg finner lett noe bedre..

Bleh.

Anonymous poster hash: 97619...5b1

Sånn har jeg det også...

Heldigvis passer jeg på å fortelle vennene mine hva som er bra også når vi har det veldig bra sammen.

[heihei123]

Jeg gjorde det ofte før, nå gjør jeg det nesten aldri. Noen ganger kan det være fint å få et annet synspunkt på situasjonen uten å gi for mange detaljer eller sette kjæresten i et dårlig lys. Dessuten snakker jeg ikke med mine single venner om dette, da jeg føler de ikke forstår. Ei venninne som selv har samboer har lettere for å kjenne seg igjen i situasjonen, og kan komme med oppmuntrende ord som ikke nødvendigvis støtter meg, men hjelper meg å se det positive i min kjære

[skreppamedleppa]

Jeg velger å ikke gjøre det.

Mange grunner til det for det første så har man gjerne en tendens til å blåse ut litt for mye damp enn det som strengt tatt er nødvendig eller sannferdig etter en krangel, som andre har skrevet at jeg tenker" faen for en jævla fjott", det er han ikke og det vet jeg også så det har ingen hensikt å fortelle det til venner da det ikke er sant.

Dernest så er det en sak mellom meg og typen ikke en sak mellom vennegjengen til noen av oss, det handler om respekt og tillit. Å ha den grunnleggende tilliten til at slike litt såre ting og uenigheter blir mellom oss er viktig for oss begge.

[Miavest]

Livet har lært meg at sånt sier man ikke til noen. Først og fremst fordi jeg ikke har noen jeg er veldig fortrolig med, men også fordi det er lett at man sier for mye, og at man angrer seg etterpå.

Jeg delte en gang min frustrasjon med flere, og det endte opp med at jeg og kjæresten ble værende sammen, og da føltes det som et svik at andre "visste" at vi hadde hatt problemer. Det likte jeg ikke.

Jeg må likevel si at jeg, dersom jeg hadde hatt en jeg stolte 100 % på, gjerne skulle ha delt sorgene mine med noen iblant.

Når det er vanskelig på hjemmebane, føler jeg at jeg går rundt og bærer på noe tungt helt alene.

[veslemøy]

Vi krangler ganske sjeldent, men når vi gjør det forteller jeg det ikke videre. Synes det er greiest av vi finner ut av det sammen enn at resten av nærmiljøet skal vite hva vi sliter med. Og det har jo løst seg frem til nå iallefall på det viset

[Athene]

Vi krangler aldri. Men vi har enkelte uenigheter, som jeg kan finne på å diskutere med nære venninner.

Dette er som regel praktiske problemstillinger, som at vi er uenige om vi skal leie inn folk til å male huset eller gjøre det selv, om vi skal reise på ferie til Italia eller USA, om vi skal skaffe en katt til eller ikke. Her kan venninner og foreldrene mine gi fornuftige innspill da de kjenner meg godt. De er også voksne og rasjonelle mennesker, som ser at det finnes to sider av en sak.

De veldig skjeldne gangene vi har mer irrasjonelle krangler - som hvem som støvsuger mest eller hvem som glemmer avtaler til fordel for jobb, tar vi det oss i mellom. Det å dele slikt med venner grenser mer mot baksnakking.