Savner henne sånn

[AnonymBruker]

Savner datteren min sånn etter at hun flyttet ut sist uke. Fikk min første sønn da jeg var 22år, og minste jenta, som nå flytter når jeg var 36. Har to barn i mellom de, og det er mange år siden de flyttet ut. Det har selvfølgelig vært trist hver gang en av barna flyttet for seg selv, men kjenner savnet spesielt nå som også hun yngste er ute. Hun er 19 år, og skal studere i Bergen. Vi bor i Trondheim.

Jeg forstår ikke helt hvorfor jeg er så trist, for selv om hun har bodd her frem til nå, var hun jo "aldri" hjemme. Er jo sånn sett vant til og være alene med gubben, men det kjennes så merkelig ut. Bare jeg og han. Helt alene igjen. Vi har ikke vært alene siden starten av forholdet vårt da vi var 20åringer. Nå er vi 55 og 58 år, og skal egentlig nyte tilværelsen. Gubben gjør forsåvidt det. Han er en håpløs romantiker, og har plutselig blitt nyforelsket igjen Det er jo sjarmerende, men jeg erger meg over dette savnet jeg kjenner på.

De andre barna mine bor i nærheten, og vi treffer både de og barnebarna våre ofte. Problemet er at Bergen føles så langt unna, selv om det kun er en times flytur.

Gubben traver nå rundt i stua og prøver å oppmuntre meg. Klasker meg på baken når jeg lager middag, og kysser meg oftere enn noensinne. Han er fantastisk. Men akk, jeg savner og ha noen andre å "ta vare på" her. Det har bare gått en uke, så jeg forstår jo st det vil bli enklere etter hvert, men akkurat nå er jeg så trist.

Er det flere som har kjent på disse følelsene? Vil jo også nyte denne nye tilværelsen sammen med mannen, men han er nok mer begeistret enn hva jeg er, enda i hvertfall. Gleder meg til å besøke jenta i sommer nå. Hun starter ikke på studiet før august, men fikk seg sommerjobb der, og bestemte seg for å flytte inn nå, slik at hun kom seg til hektene før august. Blir det enklere?

Vil ikke virke som en sånn gal mor som er avhengig av sine barn, for sånn er det ikke altså Del gjerne din historie om hvordan det føltes når barnet/barna forlot redet.

Anonymous poster hash: 8841c...865

[AnonymBruker]

Jeg ble også fylt med stort vemod og tomhetsfølelse da mine to spurvunger forlot redet for et par år siden! Det er kun to år som skiller mine unger, så huset gikk fra å være fullt av liv og røre, til å være bare meg igjen - på kort tid. Jeg var singel også, så det ble veldig stusselig. Følte meg trist, "hvor har årene blitt av", osv osv.

Men det var en overgangsfase Etter noen måneder begynte jeg å sette pris på stillheten og freden. Oppdaget hvor deilig det er å sove godt i helgene, uten å ligge med et halvt øye åpent fordi ungdommene er på fest og du føler ansvar for at de kommer seg trygt hjem. Eksperimenterte mer med vegetarkost, noe som jeg alltid har hatt lyst til men som har vært vanskelig når en hel familie skal like det. TV-en i stua var alltid ledig når jeg ville se en "kjerringfilm". Og så videre

Benyttet den ledige fritiden til å finne på aktiviteter, reise litt mer på weekendturer alene eller med venninner, gikk lange turer i fjellet, leste bøker. Møtte også en flott mann i fjor som jeg har blitt kjæreste med, og nyter tiden sammen med ham!

Aller mest gikk tristheten over når det en dag slo meg hvor takknemlig jeg føler meg! Takknemlig fordi jeg har oppdratt to flotte unger til å bli selvstendige mennesker som er så selvsikre at de flytter til en helt ny by for å studere og skape en fremtid. En venninne har en sønn på 22 som bor hjemme i kjelleren og knapt forlater huset for å kjøpe en cola på kiosken, bare for å sammenligne. Det er en gave og en lettelse å ha barn som har forlatt redet glade og lykkelige!

Det hjelper nok også at jeg har et godt forhold til ungene mine. Vi ringes ofte, de gleder seg til å komme hjem på besøk, og jeg besøker dem en helg iblant. Da har vi kvalitetstid, drikker et glass vin sammen, prater om ting som har skjedd. Det er godt å ha voksne barn også. Merker at nå er det ikke bare jeg som er en støtte for dem, men de kan støtte meg og vise omtanke tilbake også.

Så mine råd er: aksepter at du er i en brå overgangsfase som kjennes sår en stund. Men husk at barna har det fint! Fyll tiden med gode ting, og siden du er så heldig å være gift med en mann som er nyforelsket i deg, ta godt vare på forholdet! Reis på turer sammen, nyt gode middager, ha sex hvor og når dere vil.. Tenk at dette er en periode dere kan bruke på å styrke forholdet enda mer og sørge for at det varer langt inn i alderdommen.

Anonymous poster hash: 59fc2...c20

[AnonymBruker]

Jeg ble også fylt med stort vemod og tomhetsfølelse da mine to spurvunger forlot redet for et par år siden! Det er kun to år som skiller mine unger, så huset gikk fra å være fullt av liv og røre, til å være bare meg igjen - på kort tid. Jeg var singel også, så det ble veldig stusselig. Følte meg trist, "hvor har årene blitt av", osv osv.

Men det var en overgangsfase Etter noen måneder begynte jeg å sette pris på stillheten og freden. Oppdaget hvor deilig det er å sove godt i helgene, uten å ligge med et halvt øye åpent fordi ungdommene er på fest og du føler ansvar for at de kommer seg trygt hjem. Eksperimenterte mer med vegetarkost, noe som jeg alltid har hatt lyst til men som har vært vanskelig når en hel familie skal like det. TV-en i stua var alltid ledig når jeg ville se en "kjerringfilm". Og så videre

Benyttet den ledige fritiden til å finne på aktiviteter, reise litt mer på weekendturer alene eller med venninner, gikk lange turer i fjellet, leste bøker. Møtte også en flott mann i fjor som jeg har blitt kjæreste med, og nyter tiden sammen med ham!

Aller mest gikk tristheten over når det en dag slo meg hvor takknemlig jeg føler meg! Takknemlig fordi jeg har oppdratt to flotte unger til å bli selvstendige mennesker som er så selvsikre at de flytter til en helt ny by for å studere og skape en fremtid. En venninne har en sønn på 22 som bor hjemme i kjelleren og knapt forlater huset for å kjøpe en cola på kiosken, bare for å sammenligne. Det er en gave og en lettelse å ha barn som har forlatt redet glade og lykkelige!

Det hjelper nok også at jeg har et godt forhold til ungene mine. Vi ringes ofte, de gleder seg til å komme hjem på besøk, og jeg besøker dem en helg iblant. Da har vi kvalitetstid, drikker et glass vin sammen, prater om ting som har skjedd. Det er godt å ha voksne barn også. Merker at nå er det ikke bare jeg som er en støtte for dem, men de kan støtte meg og vise omtanke tilbake også.

Så mine råd er: aksepter at du er i en brå overgangsfase som kjennes sår en stund. Men husk at barna har det fint! Fyll tiden med gode ting, og siden du er så heldig å være gift med en mann som er nyforelsket i deg, ta godt vare på forholdet! Reis på turer sammen, nyt gode middager, ha sex hvor og når dere vil.. Tenk at dette er en periode dere kan bruke på å styrke forholdet enda mer og sørge for at det varer langt inn i alderdommen.

Anonymous poster hash: 59fc2...c20

Åh, tusen takk for svaret

Nei, det er ikke så enkelt å se sine små folate redet. Jeg vet jo at dette er en tøff fase som vil passere, og det hjelper faktisk å lese om andre som også har kjent på disse følelsene

Du har jo så riktig med alt du skriver. Dette er jo tiden for pleie av meg og selv, og ikke minst for forholdet. Mye av det du skriver får meg også til å glede meg til tiden fremover.

Så hærlig at du har fått prøvd ut nye matvaner også! Der kjenner jeg meg igjen, da datteren vår har vært veldig kresen på "ny" mat i de seneste årene. Det skal også bli morsomt å prøve nye ting

Det blir vell en merkelig tid fremover, men jeg ser også de positive sidene. Nå er jeg faktisk ferdig med å ligge våken og vente på at datteren skal komme hjem etter fest ja, og skal prøve å nyte tiden hvor alt er stille. Og det kommer til å bli mye friere i huset med tanke på sex Dette er noe som har "bekymret" meg i alle år. Har alltid vært livredd for at noen av barna/tenåringene i huset skal ha hørt noe. Den tid er over, og det er nok mannen også spesielt glad for

Igjen, tusen takk for godt svar Det oppmuntret meg virkelig!

Anonymous poster hash: 8841c...865

[AnonymBruker]

Åh, tusen takk for svaret

Nei, det er ikke så enkelt å se sine små folate redet. Jeg vet jo at dette er en tøff fase som vil passere, og det hjelper faktisk å lese om andre som også har kjent på disse følelsene

Du har jo så riktig med alt du skriver. Dette er jo tiden for pleie av meg og selv, og ikke minst for forholdet. Mye av det du skriver får meg også til å glede meg til tiden fremover.

Så hærlig at du har fått prøvd ut nye matvaner også! Der kjenner jeg meg igjen, da datteren vår har vært veldig kresen på "ny" mat i de seneste årene. Det skal også bli morsomt å prøve nye ting

Det blir vell en merkelig tid fremover, men jeg ser også de positive sidene. Nå er jeg faktisk ferdig med å ligge våken og vente på at datteren skal komme hjem etter fest ja, og skal prøve å nyte tiden hvor alt er stille. Og det kommer til å bli mye friere i huset med tanke på sex Dette er noe som har "bekymret" meg i alle år. Har alltid vært livredd for at noen av barna/tenåringene i huset skal ha hørt noe. Den tid er over, og det er nok mannen også spesielt glad for

Igjen, tusen takk for godt svar Det oppmuntret meg virkelig!

Anonymous poster hash: 8841c...865

Så flott å lese

Og husk også på at barna har vi alltid, selv om forholdet selvsagt tar en litt annen form enn før. Dette har du gjerne merket med dine eldre barn:)

Husker selv da jeg flyttet hjemmefra for ørten år siden, de første årene var alt så nytt og spennende og jeg hadde ikke mye tid til mor og far. Men så skjer det ofte noe når man blir et stykke inn i tjueårene (ihvertfall gjorde det det for meg), at man på en måte "vender tilbake". Man setter pris på foreldrene som støtte og som mennesker å prate med, komme hjem til og dele ting med. Ihvertfall når forholdet er godt, som det høres ut som det er med din datter

Min egen mor nærmer seg åtti nå, men jammen har jeg hatt noen fine stunder med henne etter at jeg ble voksen og fikk mitt eget liv. Jammen kunne hun drive meg gal da jeg bodde hjemme (og litt fremdeles da;)), men etter noen år med løsrivelse så begynte jeg virkelig å sette pris på henne. Ikke bare som mor, men som en venn! Det er jo ingen som kjenner meg så godt som hun gjør, og det har vært en stor berikelse i mitt voksne liv å alltid ha noen å ringe eller komme hjem til når jeg har trengt det

Alt godt til deg og mannen, jeg håper og tror dere får en fin tid fremover.

Anonymous poster hash: 59fc2...c20

[AnonymBruker]

Så flott å lese

Og husk også på at barna har vi alltid, selv om forholdet selvsagt tar en litt annen form enn før. Dette har du gjerne merket med dine eldre barn:)

Husker selv da jeg flyttet hjemmefra for ørten år siden, de første årene var alt så nytt og spennende og jeg hadde ikke mye tid til mor og far. Men så skjer det ofte noe når man blir et stykke inn i tjueårene (ihvertfall gjorde det det for meg), at man på en måte "vender tilbake". Man setter pris på foreldrene som støtte og som mennesker å prate med, komme hjem til og dele ting med. Ihvertfall når forholdet er godt, som det høres ut som det er med din datter

Min egen mor nærmer seg åtti nå, men jammen har jeg hatt noen fine stunder med henne etter at jeg ble voksen og fikk mitt eget liv. Jammen kunne hun drive meg gal da jeg bodde hjemme (og litt fremdeles da;)), men etter noen år med løsrivelse så begynte jeg virkelig å sette pris på henne. Ikke bare som mor, men som en venn! Det er jo ingen som kjenner meg så godt som hun gjør, og det har vært en stor berikelse i mitt voksne liv å alltid ha noen å ringe eller komme hjem til når jeg har trengt det

Alt godt til deg og mannen, jeg håper og tror dere får en fin tid fremover.

Anonymous poster hash: 59fc2...c20

Det du sier treffer meg så godt

Forholdet mellom barna og oss ble egentlig bedre da de hadde flyttet ut. Husker når eldstemann flyttet på hybel. Han var rimelig lei av og bo hjemme med tre småsøsken, og nærmest løp ut døra når hybelen stod klar. Han trivdes veldig godt alene i starten, men jeg merket at han etterhvert tok mer og mer kontakt

Den dag i dag er han pappa selv, og har oppgjennom tiden ofte kommet til oss for råd og hjelp Så det med at man setter mer pris på sine foreldre når man blir voksen er nok veldig sant her i huset.

Min mor fylte 80 i januar, og jeg kjenner meg igjen i det du skriver. Hun kan fortsatt være "en masete" mamma for meg, men jeg setter mer og mer pris på å ha henne. Hun er veldig sporty enda, og når vi er sammen, er vi som to gode venninner

Merker jo dette med mine andre barn også. Det virker av og til som om de trenger oss mer nå enn når de var små. Eller i alle fall setter mer pris på de dagene vi treffes

Tror det blir godt for jenta og starte opp for seg selv også, og man blir jo såklart glad og stolt av å se de som selvstendige vokse

Hun vet at vi alltid er her om hun trenger oss, og det er det viktigste for meg

Tusen takk!

Anonymous poster hash: 8841c...865