Rådvill - noen som vil drodle med meg?

[AnonymBruker]

Hei

Jeg er i et forhold som har vært komplisert i lang tid. Vi har nå passert tre år og har en sønn på ett år sammen. Han har ei jente på 6, jeg to større tenåringsgutter fra før. (vi er 39 og 35 år)

Det første året vi bodde sammen fungerte ting rimelig greit. Det ble slutt etter litt over ett år da det kom frem at han hadde flørtet med flere og lagret private bilder han hadde bedt om å få osv av andre damer... mens jeg var gravid. Han kom krypende tilbake etter noen mnd og ville gjøre ting godt igjen. Det satt langt inne å tilgi (jeg vet at han var utro mot sin eks i ett år da datteren var baby) , men etter hvert fungerte det rimelig greit igjen, selv om vi da ikke bodde sammen fast lenger - men han var hos meg når ingen av oss hadde de andre barna. For å ta det slow, uten å skape forventninger hos de andre barna.

Så, i høst, begynte vi å snakke om å flytte sammen igjen. Jeg solgte huset mitt i våres og (vi) leier nå bolig frem til vår planlagte bolig står ferdig over nyttår. I teorien i alle fall... Jeg skriver "vi" fordi han etter å ha sagt ja, det gjør vi - sier ikke å ha penger til å betale noe på lånet som gjelder ny bolig.

Problemet mitt er at han virker utnyttende og lite dedikert. Både ifht. penger og vår felles sønn og meg. Noen helt konkrete eksempler

1)

Vår sønn har ikke sovet en hel natt siden han begynte å få tenner for 6 mnd siden og jeg er helt utslitt av det... Han har ikke tatt han eller tilbudt seg å ta han mer enn en håndfull ganger, og de gangene han har gjort det er han i drit dårlig humør dagen etter fordi han har sovet dårlig.

Han jobber skift og er således ofte borte på kveldene til etter sønnen vår har lagt seg. I tillegg leverer jeg han til barnehage alle dager, også når han ikke begynner på jobb før 13-tiden.. Likeledes jobber han ofte 9-21 vakter i helgene. Han har og egendager og trener stort sett når han vil uten min protest.

De dagene han har fri eller jobber tidlig vakt henter han som oftest datteren sin og reiser hjem til foreldrene sine (5 mil unna) og kommer ikke tilbake før han skal på jobb igjen... Han sier han trenger tid med datteren sin alene, og orker ikke ha sønnen vår med. Det blir for mye... Med andre ord - jeg har sønnen vår hver dag, uten reell avlastning. Og han mener jeg må bare takle det.

2)

Vi kjøpte liksom ny bolig sammen, men han har så mye forbruksgjeld fra før, så lånet står på meg, men avtalen var at han skulle betale for å starte en opparbeidelse av eierandel. Likeledes husleiekontraken på leieboligen. Han betaler ingenting på lån for ny bolig, og kun 1/3 av husleie på leieboligen.

Han tjener helt normalt, men lever over evne på kreditt konstant. Fullfinansiert bil, studielån og 150' i forbruksgjeld. Han lovet i fjor og slutte og handle på kreditt og rydde opp. Noe han har gjentatt mange ganger. Likevel kom det frem da vi skulle sette opp et budsjett for litt siden at han bruker flere tusen mer i ny kreditt enn han nedbetaler hver mnd, og har åpnet flere nye kort siste året.... Han har løyet uttallige ganger, kanskje fordi han vet jeg ville bli skuffet... MEN - jeg blir matt og vet ikke om han bare driter i det.

Han kjøper alt fra snus, junkfood, filmer, treningsutstyr m.m. på kreditt... Etter mitt syn ting han kunne droppet og heller bidratt mer til felles fremtid og daglige utgifter.....

3)

Når jeg tar opp noe med han, som berører han (som ønske om å bidra mer praktisk og økonomisk, og bruke mer tid med sønnen vår også), svarer han med å bli sur. Gjerne se rett forbi meg, sette seg å surfe på nett eller tv. Når jeg omsider knekker i gråt fordi jeg føler meg så utrolig lite ivaretatt når han er sånn, blir han enda kaldere. Ikke vil han snakke, sier han er lei, og bare stikker på trening eller sier han ikke vil prate. Og da er det som regel taust til jeg eventuelt tilsynelatende ikke tar det opp mer og er "blid". Føler jeg må leve med klump i magen konstant og ikke blir sett.

Jeg skylder å si at vi tre ganger ila disse tre årene har skaffet tilveie psykolog for å bistå. Han vet og sier selv av og til at han er dårlig på forhold, at han lyver mye og at han nok trenger hjelp. Likevel har han droppet ut etter kort tid. "Orker ikke, gidder ikke..."

Som regel hører jeg det samme når vi ender i krangel, men som regel sier han bare "jeg bare er sånn", "Jeg gjør mitt beste".... Noe jeg sliter med å akseptere eller tro på. Jeg ser jo ingen endring.... verken i pengebruk, tidsbruk på sønnen vår eller å være mer tilstede for meg.

Hva gjør jeg?? Dropper han helt eller hva? Han er jo pappa til sønnen vår og vi har det i perioder veldig bra, men jeg vet ikke lenger om det er verdt det.

Hilsen sliten... "alene" mamma.

Anonymous poster hash: cdf2e...977

[Mike Waters]

Litt usikker på hva som ligger i "vi har det i perioder veldig bra" for punkt 2 alene hadde avgjort at kofferten stod på døra for min del, men du skal ha for å være en tilgivende person!

[AnonymBruker]

Dette var jo maksimalt av alt som kan være dårlig i et forhold?

Har du økonomi til å betjene lånet selv, evt ta avdragsfrihet en periode for å selge det og kjøpe noe mindre til deg selv?

Vanligvis råder jeg til samtaler på familivernkontor for å se om forholdet kan reddes, men i dette tilfellet tenker jeg samtaler om brudd og praktiske anliggender rundt det inkludert en advokat er eneste råd dessverre.

Du får ingenting ut av dette overhodet - og du må ikke finne på å dele lån med ham.

Anonymous poster hash: f10ce...195

[Ava Mae]

Når du skriver: - det første året vi bodde sammen fungerte ting rimelig greit, var det ingen ting ved den rimelig greie situasjonen som fikk deg til å fundere på om dette egentlig var bra nok? Jeg synes det er så mange tråder på dette forumet som starter noe ala dette, der rimelig greit helt fra begynnelsen av forholdet tydeligvis skal være det grunnleggende man skal bygge forholdet på. Å være i et godt og varig forhold med gjensidig kommunikasjon og respekt krever faktisk en del arbeid og jeg fatter ikke at så mange mennesker ikke skjønner at et godt forhold i utgangspunktet trenger et bra fundament for at det skal kunne fungere. Det er sikkert litt seint å messe om det nå i ditt tilfelle, men om du noen gang skal forsøke med en annen så for guds skyld sett lista di litt høyere enn rimelig greit!!

Når det er sagt så kommer jo ikke mannen din spesielt bra fra dette innlegget og forholdet deres ser ut til å være fullstendig blottet for kommunikasjon og tilhørighet i det hele tatt. Hans respekt for deg er jo tydeligvis også på et bunnivå når han bevisst tar kontakt med andre damer for flørt og i tillegg mens du er gravid. Og når ungen først er satt til verden så gidder han ikke gjøre en pøkk fordi det er stress?? Han lyver til deg gjentatte ganger og ignorerer deg når du forsøker å få kontakt med han. Og enda i ditt hode så er dette et forhold som kommer ut rimelig greit på skalaen? Kjære deg jente, du trenger seriøst nye verdier i livet. Om dette virkelig er et forhold du vil skal fungerer så er det på høy tid at du setter hardt mot hardt. Dere trenger hjelp for å bedre kommunikasjonen dere i mellom, du trenger avlastning og han må seriøst bli voksen og ta bedre ansvar for økonomien sin og ikke minst de barna han har satt til verden. Men aller aller mest har jeg lyst til å be deg gi faen for han har en gedigen jobb med å bli voksen foran seg. Og når han nærmer seg 40 år og tydeligvis ikke har skjønt det enda, da er jeg stygt redd han aldri kommer til å gjøre det.

[Eplekaka]

Jeg leser av innlegget ditt at dette ikke er et sunt forhold. Dere må ta tak i økonomien og hvordan dere lever sammen, hvis dere ikke klarer det, tror jeg i alle fall du vl få det bedre alene.