Omringet av hypokondere!

[AnonymBruker]

Jeg er oppvokst med sykdomsprat i familien, helt siden jeg var liten. Mormor hadde alle mulige sykdommer man kunne forestille seg og min mor har vel arvet litt over halvparten av dem..

Jeg var så ung når mormor begynte å fortelle meg om alle lidelsene sine, at jeg klarte aldri helt å forstå alvoret i det hun fortalte. Jeg var jo interessert i å høre hvordan hun hadde det og jeg var utrolig glad i henne, men jeg klarte aldri helt å henge med, og til slutt satt jeg bare å nikket og hørte på.

De senere årene har min mor også begynt. Det har også pågått i så mange år nå, at jeg ikke helt klarer å følge med. Igjen, jeg er interessert og bryr meg, men det er de samme problemene hver dag. Bivirkninger av medisiner, problemer med rygg, ledd, ben, armer, dårlig søvn, smerter. Jeg skjønner at hun plages, men oppi det hele føler jeg en viss frustrasjon også, fordi min mor ikke orker å ta tak i livet sitt å endre på det, slik at hun kan få ett enklere liv med smertene sine, mtp. boforhold og andre ting som ville forenklet mye ting for henne.

I tillegg har jeg en venninne som sliter veldig psykisk, men som også er plaget av smerter i rygg, bivirkninger av medisiner, dårlig søvn, dårlig psyke.. Hun prater dog ikke hull i hodet på meg om det hver dag, men er veldig flink til å bruke det som unnskyldninger for å slippe unna ting eller for å forsvare seg. Det har også ødelagt hele livssituasjonen hennes, etter som den dårlige psyken har gjort at hun har vært hjemmeværende i mange år og blitt forsørget av Nav. Hun har fått arbeidspraksis på ett veldig flott sted, to dager i uken, knapt 6 timers arbeidsdag, og når jeg spurte om hva hun ønsket videre, sa hun at hun helst bare ville gå hjemme. Hun orket ikke tanken på å øke arbeidsmengden, og håpet definitivt ikke at hun fikk fast jobb der. Virker som hun har tenkt å fortsette å gå hjemme i mange år til, og det er veldig trist at hun i midten av 20-årene ikke har høyere ambisjoner. Grunnen til at hun mistrives med jobb, er å stå opp tidlig og det å "sløse bort dagen".

I tillegg har jeg ei dame på jobben som tilfeldigvis også sliter med alt mulig av kroppslige plager, i ledd, rygg, ben, hode. Hun er en veldig utadvendt dame, og forteller mer enn gjerne om sine plager daglig, uten at man spør. Hun sier hun lar seg irritere av leger og folk som sier til henne "Du ser jo så frisk ut!" og at folk ikke har mer forståelse for sykdom som ikke nødvendigvis synes utenpå kroppen. Mens hun selv går mer enn gjerne å forteller alle på jobben hvor heldige de er som har så enkle liv uten sykdom, og at de har alle så mange muligheter foran seg, i motsetning til henne. Mens mange sliter med sine egne plager også, men ikke alle ønsker å brette ut livet sitt til alle rundt seg.

Hvordan håndterer man sånne mennesker? Er så lei av all denne negative energien man får av sånne negative samtaler.. Tror også dette har resultert i at jeg ikke lenger orker å bry meg så mye om alle andre, jeg har blitt forferdelig dårlig til å spørre hvordan folk har det og vise interesse, selv om jeg er interessert, inni meg..

Anonymous poster hash: c0646...bd7

[Gjest fotballflue]

Høres ut som min familie. De er ikke hypokondere, men faktisk syke da. Det blir mye prat om det, og jeg blir sliten av å høre på det, det er noe HELE tiden, så jeg pleier å finne på noe annet når klagingen begynner.

Jeg bryr meg jo så klart om de, men når det er det samme om og om igjen, så går man lei. Skjønner frustrasjonen din!

Det går også an å prøve å skifte samtaleemne?!

Eller si ifra at du blir lei når det er så mye snakk om sykdom.