50/50 deling og fleksibilitet

[AnonymBruker]

Jeg har to barn på 3,5 og 7 år som jeg har 50%. Faren har dem også 50%. Det har fungert greit helt til nå. Nå har faren ytret at han liker at det er fleksibilitet i samværet, det vil i praksis si at han kan ringe meg på en dag da jeg egentlig har barnefri og spørre om ungene kan komme til meg.

Denne helgen var det f eks hans tur til å ha ungene. Jeg skulle være med 3,5-åringen i bursdag på lørdagen og ha ungene natt til mandag, det var avtalt, men ellers skulle ungene være hos ham. Lørdags morgen når jeg såvidt har stått opp ringer han meg og spør om han kan komme med 3,5-åringen tidligere enn avtalt. Joda, greit det. Etter bursdagen kjører jeg henne til faren, men hun vil være hos meg så jeg lar henne få være med meg hjem igjen. Storesøstra var med besteforeldrene så faren blir da alene. På søndag henter han henne ca 11, men kommer tilbake med begge ungene ca 16. Helgen har med andre ord ikke vært særlig barnefri for min del. I dag lot han 7-åringen spørre om ikke hun kunne komme (jeg har barnefri dag), og i dag sa jeg nei fordi jeg har en avtale senere.

Problemet er ikke at jeg ikke vil ha ungene, men at jeg liker forutsigbarhet. Når jeg vet at jeg skal ha barnefri så lager jeg planer, ikke nødvendigvis med andre eller noe bindende, men i mitt hode (f. eks trene kl 20 en mandag, fjelltur en søndagskveld, sånne ting). Jeg liker å vite når jeg har ungene og når jeg ikke har dem og at dette er fast. Og hvis det er endringer så vil jeg vite det noen dager i forveien. I tillegg går det alltid en vei. Jeg ringer aldri han kl 16 på en tirsdag og spør om ikke ungene kan komme til han for jeg går ut ifra at han kanskje har lagt planer for ettermiddagen/kvelden og at barna er mitt ansvar den dagen.

Jeg sa det til faren senest i går at jeg ikke liker denne fleksibiliteten. Når barna blir eldre og mer selvstendige da er jeg for det. Men når han lar ungene ringe meg da er det vanskelig å si at "nei, dere kan ikke komme til meg i dag" og det ender ofte med at jeg sier ja for jeg føler at å si nei er det samme som å ikke ville ha dem her og det stemmer jo ikke.. Jeg kan godt ha ungene 60, 70%, men da vil jeg ha faste dager.

Er jeg helt teit som ønsker faste dager? Har som sagt prøvd å si fra, men jeg når ikke akkurat gjennom føler jeg.

Anonymous poster hash: aae39...de0

[AnonymBruker]

Etter bursdagen kjører jeg henne til faren, men hun vil være hos meg så jeg lar henne få være med meg hjem igjen.

Anonymous poster hash: aae39...de0

Det her blir veldig feil! En ting er at dere kan avtale før dere setter dere i bilen, at barnet kan være der lenger. Men når dere først har satt dere i bilen og kjørt til far, fordi barnet skal være hos far, da kan man ikke ombestemme seg på den måten. Som regel ville det gått fort over for barnet dersom hun måtte være hos far, siden det var bestemt. Men i stedet ombestemmer du deg, og skaper et usikkert barn som ikke vet hvor grensene går.

For barna er det viktig med forutsigbarhet. Da kan ikke far drive og vingle fram og tilbake, og barna må hit og dit, og ikke aner hvor de skal. Snakk med far og si at dersom det skal gjøres endringer, så må du vite om det allerede den uken barna er hos deg. Feks om han vet han skal på noe med jobben torsdag ettermiddag, så avtaler han det med deg uken før, slik at du vet om det, og kan forberede barna på det.

Anonymous poster hash: 63810...465

[AnonymBruker]

Jeg skjønner deg veldig godt. Vi praktiserer også 50/50, og jeg er den av oss som liker forutsigbarhet. Når jeg har fri, så har jeg fri, og liker å planlegge dagene mine.
Når ungen blir større og selv ringer meg/kommer innom el. blir det en annen sak. Men om barnefar trenger barnefri støtt og stadig pga. ting, hadde jeg blitt gal. Litt "hard" er jeg vel også fordi det var barnefar som ønsket 50/50, og ikke jeg, så da får han ta sitt ansvar.

Skjønner også at det er vanskelig å si nei, fordi man kan bli misoppfattet. Forhåpentligvis er ikke barnefaren din like idiot som min. Min blir nemlig skikkelig bitter og ekkel mot meg om jeg sier nei en gang, da er jeg "egoistisk og bryr meg ikke om barnet". Men da ringer han meg og trenger hjelp til noe på sekundet, han driter i hva jeg gjør eller hvor jeg er. Han forstår ikke at jeg også kan være opptatt selv når jeg har barnefri.. Men, det er en helt annen sak, fordi vi kommer dårlig overens i utgangspunktet..

Men om dette er noe som vedvarer, fra fars side, ville jeg tatt det opp med han og sagt at jeg ikke likte denne "fleksibiliteten". Du vil vite hva du har å forholde deg til.

Anonymous poster hash: 9d070...557

[AnonymBruker]

Høres noe ustabilt for barna å ha det slik. Barn liker forutsigbarhet og vite hvor de skal være. For barna sin del bør du stå på ditt.

Anonymous poster hash: 4d120...48b

[AnonymBruker]

Høres ut som om far skal ha fleksibiliteten og ikke du.

At du blir sittende igjen med over 50%.

Jeg skjønner deg utrolig godt. Man planlegger etter situasjon og jeg legger også planer når ungene er hos faren sin. Det er da jeg kan ta vare på meg selv og mitt sosiale liv samt stille ekstra opp på jobb.

Anonymous poster hash: 2e05e...1b1

[AnonymBruker]

Det her blir veldig feil! En ting er at dere kan avtale før dere setter dere i bilen, at barnet kan være der lenger. Men når dere først har satt dere i bilen og kjørt til far, fordi barnet skal være hos far, da kan man ikke ombestemme seg på den måten. Som regel ville det gått fort over for barnet dersom hun måtte være hos far, siden det var bestemt. Men i stedet ombestemmer du deg, og skaper et usikkert barn som ikke vet hvor grensene går.

For barna er det viktig med forutsigbarhet. Da kan ikke far drive og vingle fram og tilbake, og barna må hit og dit, og ikke aner hvor de skal. Snakk med far og si at dersom det skal gjøres endringer, så må du vite om det allerede den uken barna er hos deg. Feks om han vet han skal på noe med jobben torsdag ettermiddag, så avtaler han det med deg uken før, slik at du vet om det, og kan forberede barna på det.

Anonymous poster hash: 63810...465

Akkurat i denne situasjonen så var det slik at jenta gråt og ikke ville være hos faren og sa hun ville til meg. Jeg vet hun hadde roet seg fort om hun ikke ble med meg, men faren sa mens jenta hørte det at "det er greit hun blir med deg hvis det er greit for deg", og da legger han avgjørelsen over på meg og jeg blir dermed stilt i en vanskelig situasjon. Derfor sa jeg ja..

Det er noen ganger sånn at ungene blir med faren når de egentlig skal være hos meg også, men da er han veldig opptatt at jeg må "gjengjelde tjenesten". Det var derfor jeg hadde dem natt til i dag fordi han hadde dem en natt i forrige helg og da skylder jeg ham liksom det selv om det var han som lot dem bli med og jeg var forberedt på å ha dem den natten og ønsket å ha dem.

Jeg mener som dere at forutsigbarhet er best både for barna og oss foreldre. Spesielt for 3,5-åringen siden hun er såpass liten ennå. 7-åringen tror jeg ikke hadde tatt skade av å velge hvor hun ville være, men hun har ikke godt av å få valget tror jeg.

ts

Anonymous poster hash: aae39...de0