Noen som føler det samme?

[AnonymBruker]

Jeg har tidligere opplevd utroskap, og et langvarig forhold over flere år som tok slutt pga. en annen. Det var den verste opplevelsen av mitt liv, og det tok lang tid å komme over det. I etterpåklokskap ser jeg jo at forholdet vårt ikke var så perfekt som det kunne vært. Jeg ser feilene jeg gjorde, jeg ser feil han gjorde. Jeg har et mye mer realistisk overblikk nå, tror jeg, enn det jeg hadde da. Likevel svir det fortsatt innerst i hjerterota ved tanken over "det som skjedde" den gangen. Min verste frykt er å gå ned gata, og plutselig få øye på en av disse menneskene, eller aller verst; dem begge sammen.

Savnet etter denne personen jeg var i forholdet med, er ikke stort. Jeg har en ny partner. Jeg har hatt andre kjærester og flørter etter dette forholdet. Problemet jeg sitter igjen med er den tilbakevennende frykten over at noe liknende skal skje meg på nytt. At utroskap skal forekomme, at et forhold tar slutt pga. en annen. Jeg forstår at man ødelegger forhold ved å tenke på denne måten, men det er vanskelig å la være. Det skjer litt ubevisst. Jeg forstår nå at jeg det siste året, i dette nye forholdet med en jeg er veldig forelska i, har holdt for mye tilbake. I starten tolket jeg det som tegn på at jeg var usikker på han, at jeg ikke var så forelska i han som jeg trodde. Nå tolker jeg det dithen at det skyldes denne frykten. At jeg holder tilbake pga. at det tross alt kan gå ille med oss. At jeg er redd for å vise han og verden og ikke minst meg selv at jeg er så forelska i han, også skal det skje noe grusomt. Noe jeg ikke hadde forutsett. At jeg ender opp såra igjen.

Jeg forstår at man aldri kan være helt sikker på om man vil bli såra. Og jeg innser at alle mennesker er i stand til mer enn hva man måtte tenke om dem. Med andre ord er det egentlig en ganske absurd situasjon, å gå rundt i frykt for å ende opp såret. Man kommer jo ingensteder med en slik tankegang! Jeg prøver å legge det bak meg, jeg prøver å glemme at jeg er redd, og jeg prøver å fokusere på fremtiden og de gode tingene. Jeg prøver å innse at per dags dato, er det lite som tyder på at det kommer til å gå galt mellom oss. Og at han tross alt gjør stor innsats for å være sammen med meg.

Men jeg undrer; er det noen som har vært i samme situasjon, eller som er i samme situasjon i dag? Eller er det noen som har refleksjoner rundt dette? Hvordan takle denne "frykten"? Er det bare å kjøre på og håpe på det beste, eller?

Anonymous poster hash: 5091b...5df

[AnonymBruker]

Jeg forstår hva du mener... Jeg har nå en ny kjæreste som er fantastisk på alle måter. Jeg har fortalt han at gutter tidligere ikke har vært helt tro mot meg, og derfor kan jeg virke litt usikker og fort bli sur for småting. Han forstår det, men samtidig så spør han meg om det er riktig at det noen andre har gjort, skal gå utover han eller vårt forhold. Jeg forstår han på det, men det er jo ting man har opplevd tidligere som er med på å forme en, så det er slik jeg har blitt. Jeg tenker mye over ting, jeg er nysgjerrig. Men det er jo fordi jeg vet så godt hva som kan skje... Vi har vært sammen i 8 mnd nå, og han viser meg hver dag at han elsker meg, bare vil ha meg og snakker om framtiden. Dette er ting som gjør at jeg blir tryggere på han ihvertfall. Jeg vil råde deg til å det opp med kjæresten din, fortelle han hva du føler og hvorfor du føler det. Jeg er sikker på at han forstår deg, og kanskje du bare trenger litt mer bekreftelse fra han? Det trengte jeg. Det er helt vanlig å være redd for at noe slikt skal skje igjen, men jeg tror det hjelper å sette ord på det, og forklare hvorfor du er redd. Har du noen grunn? Har han gitt deg grunner til å ikke stole på han?

Anonymous poster hash: 3e756...c94

[KaDust]

Jeg har opplevd det samme og sitter med samme type frykt som deg. Forskjellen er vel at jeg har klart å åpne meg for samboeren, jeg har klart å ikke holde tilbake. Det som er kommet godt ut av det, er jo at forholdet vårt utviklet seg i en positiv retning og samboer er flink til å gjøre så jeg føler meg tryggere. Likevel dukker jo frykten opp av og til, da kan jeg heldigvis snakke med han om det og han roer meg raskt ned igjen.

Prøver å finne en metode hvor jeg kan håndtere frykten uten å måtte støtte meg på samboer også, men ikke kommet så veldig langt med det. Sier ifra om jeg finner en løsning.

[Gjest chisandra]

Prøv å trene på tanken om at det meste av det vi går og bekymrer oss for, aldri skjer.

Vanskelig, men god trening.

En av sjansene vi tar når vi velger kjærligheten, er sjansen på å bli såret. Men vi gjør det likevel.

Lykke til, høres ikke godt ut å ha det sånn.

[CMHuser]

Jeg har ikke opplevd utroskap, i allefall ikke som jeg vet om, men litt andre sære ting. Jeg tenker på det som har skjedd tidligere daglig, selvom det kanskje skjedde for 5/6 år siden. Det nettopp fordi jeg har så mange spørsmål rundt det, som jeg ikke får svar på. Og da blir det jo til at jeg undrer, "hva kunne jeg ha gjort annerledes? Hva gjorde jeg feil? Hvorfor gjorde han det mot meg?" Jeg har en kjæreste nå, ja, og jeg tar meg ofte i å tenke at jeg kanskje burde ha vært alene, da jeg ikke orker noe mer tull. Jeg og kjæresten er der at vi prater om det, da han ber meg prate til han hvis han merker at jeg tenker litt vel mye. Dette har gjort at jeg den dag i dag klarer å plassere tankene annerledes. For ja, de kommer, og det samme hvor godt jeg har det med kjæresten. Så da tenker jeg litt slik at jeg må bare bli vant til at de tankene kommer, og at jeg da ikke bruker så mye tid på de. Plasserer tankene i en boks, og der blir de. De får kanskje et utbrudd i noen minutter, men ikke mer. Nettopp fordi jeg nå har lært meg at jeg må bare akseptere at det kan skje, med hvem som helst. Med meg, med deg, med ho der, med han der. Bruker derfor ikke nevneverdig mye tid på disse tankene, nettopp fordi de ikke fortjener det. Det kan skje, det kan skje hvem som helst, når som helst. Jeg kan ikke la det få ødelegge meg selvom!

[AnonymBruker]

Takk for svarene deres. Det hjelper med litt perspektiv.

Det traff meg veldig det med at man ikke skal klandre nåværende partner for det eksen har gjort. Et av mine problem har vært å sammenligne nåværende og tidligere partnere med hverandre. Det er vel heller naturlig at når man kommer ut av et flere års langt forhold, vil man til en viss grad sammenligne den ene med den andre. Det er handlinger jeg har jobbet hardt for å legge ifra meg. Det å forstå at mennesker er forskjellige, og at de ikke vil tenke, handle, reagere, forvente og være den samme personen. Men igjen; Det er vanskelig å endre sitt eget tankemønster.

Jeg prøver bare å samle tankene. Mitt største ønske er en dag å kunne være så nært en person igjen, så naiv og godtroende, og så lykkelig, som jeg var den gang jeg var ung, før jeg opplevde utroskap og "voksenlivet" på ordentlig. Per i dag har jeg mine tvil om det er mulig å komme dit, men kanskje en gang i fremtiden, om mange år, når de siste årenes handlinger er glemt og fortrengt?

Anonymous poster hash: 5091b...5df