Trenger å lufte litt tanker om en gammel flamme

[AnonymBruker]

Jeg skriver dette mest for å prøve å sette ord på litt av virrvarret mitt, uten at jeg helt vet om jeg egentlig spørr om råd.

Først må jeg si at jeg føler meg utrolig stolt som har klart å holde meg unna fysisk kontakt med han som aldri ville å satse på meg, siden begynnelsen av februar nå. Etter nærmere 3 år med frem og tilbake. Jeg prøvde flere ganger å kutte kontakt på den harde måten, men det funket aldri og det gjorde at jeg rett og slett følte meg helt jævlig også. Siden bestemte jeg meg for at vi kan være venner, ha en vennlig tone ovenfor han, men at jeg må holde meg unna fysisk kontakt og virkelig stå for det denne gangen. Har prøvd det flere ganger, men aldri så lenge som nå. Snart er det gått 6 måneder, og det til tross for at han enda hinter innimellom. Ja, jeg føler meg faktisk litt stolt over det. Det har ikke vært bare bare å stå i mot stemmene i hodet som ber meg leve livet her og nå og ikke tenke på konsekvensene, de gangene jeg har savnet sexen så intenst.

Situasjonen er en typisk KG-klisjé. Jeg var en av de tilmodige og lot det gå ganske lenge, opptil 1 år med dating før jeg virkelig turte å spørre hva vi var uten å få et godt svar på det. Senere har jeg stilt ultimatum som selvfølgelig ikke har gitt et positivt utslag. Svaret hans er ganske klassisk: Usikker på meg. Har fortalt han uendelig mange ganger at er han usikker, er jeg ikke den dama. Han mener ikke det nødvendigvis er sånn. Jeg er ganske sikker i min sak.

Når jeg siden har kuttet ut den fysiske kontakten, har han vært enig i at han vil holde på et vennskap. Og jeg har sagt til han at det krever en viss innsats fra hans side. Han må respektere meg som venn og virkelig prøve å være en god venn: En som vil mitt beste og som vil at jeg finner en jeg fortjener. Dermed har jeg sagt at skal vi være venner, så er det venner vi skal være og at han lar være å hinte og ta initativ til fysisk kontakt. Han vet så uendeleg godt hvor sterke følelser jeg har for han og at jeg derfor ikke kan ha fysisk kontakt med han uten at det vil såre meg.

Så, etter at jeg igjen for alvor ba om at det måtte bli sånn, klarte vi å holde litt kontakt uten at han tok initativ til fysisk kontakt. Jeg følte faktisk at han endelig hadde skjønt alvoret og begynte å respektere meg. Vi snakket ikke sånn veldig ofte, men innimellom. I mellomtiden var jeg veldig for å gjøre noe med kjærlighetslivet og var veldig aktiv på Tinder og hadde blant anna to veldig interessante dater. Disse to ble aldri noe mer. Den ene var jeg ikke interessert nok i til å følge opp, og han andre ville aldri følge opp meg dessverre, en jeg faktisk var oppriktig interessert i.

Den siste tiden før sommerferien har ting derimot tatt seg opp med han gamle. Han har nylig flyttet inn i sin egen leilighet, og har i tiden etter vært veldig kontaktsøkende. Under prosess med maling av rom, ville han ha selskap av meg. Trodde først det var for dugnadshjelp, men da han gjorde det meste selv etter hans vilje, var jeg der mest som selskap. Flere ganger etter dette har han invitert meg på besøk, for middag eller bare for selskapets skyld. Han har vært flørtete med å klaske meg spøkefullt på rumpa og har ellers kommt med seksuelle hint, uten at han fysisk har prøvd seg på meg. Jeg har bare sagt nei, at det er ikke aktuell når han har kommt med hintene.

Jeg føler jeg har klart meg bra og har fått han mye på avstand i vår, særlig siden jeg har funnet en Tinder-fyr som vi har blitt enige om at vi skal møtes kun for sex, og at det kan bli et sex-forhold. Dermed har jeg tenkt at jeg virkelig vil få han gamle på avstand med å tilfredsstille det fysiske en annen plass. Meningen var at dette skulle skje før sommeren, men selv etter flere forsøk på avtale kom vi aldri dit at vi har møtes. Jeg anser også det lite sannsynlig for at jeg vil møte denne fyren til høsten, og dermed har jeg reist fra byen og er i gang med en sommerferie der kjærlighetslivet ser ganske så labert ut.

Jeg og han gamle kommer sannsynligvis ikke se hverandre på 2mnd da vi tilbringer sommerferien på to ulike steder. Nok tid med å få god avstand med andre ord og lade opp til en høst der jeg er klar for noe nytt. Problemet er bare at han har vært ganske kontaktsøkende siden jeg reiste. Han inviterer meg til spill på mobilen, har flere ganger startet samtaler på Facebook uten særlig god grunn, kommentert bilde jeg har lagt ut... etc. Til tross for at vi ikke møtes er han veldig påan. Etter dette og småhintingen de siste gangene, mistenker jeg at han prøver å komme dit igjen at vi skal havne i seng. Jeg kjenner jeg blir forvirret av handlingene hans nå og er redd jeg skal begynne å få disse forhåpningene igjen, at jeg innbiller meg at han faktisk vil noe mer. Jeg hadde det egentlig ganske ålreit i den tiden vi ikke snakket så mye, men fremdeles var venner. Jeg ønsker å beholde et greitt vennskap, men jeg er redd at han samtidig da kommer til å sende ut miksede signaler og alltid vil ta intaitiv til noe mer fysisk...

Samtidig tenker jeg at vi begge må komme til et punkt der det skjer noe i kjærlighetslivet som gjør til at det endelig vil gå over. Enten at han eller jeg endelig begynner å bli seriøs med noe. Eller kanskje må det gå et par måneder til der han hinter og jeg avslår sex nok en gang, til han forstår at jeg virkelig mener alvor denne gangen. Slik som jeg har sendt miksede signaler før i lang tid, er det ikke rart om han tenker at det er en fase. Men nå må vel snart han skjønne det.

Jeg trengte å skrive dette for å minne meg på at jeg ikke vil inn i denne runddansen vår igjen.

Anonymous poster hash: 8e472...43d

[Helise]

Herregud, som jeg kjenner meg igjen i dette! Ja, det er kjempebra at du har holdt avstand fysisk. Men det er vel ikke bare det fysiske som bygger følelser, er det vel? Selv ble jeg iallefall helt ødelagt av å henge og bare være venner med han som jeg ville ha, men som ikke ville ha meg.

Det er veldig bra å høre at dere vil ha litt avstand ei stund. Det er faktisk utrolig dårlig gjort av han å klamre seg til deg på den måten. Han vet innmari godt at du har følelser for han som han ikke kan besvare. Det spillet han driver på med er nok svært forvirrende for deg, og som du skriver: Det er en runddans. Det er helt opp til deg, men jeg vil råde deg til å ta styringa og kutte ut hele fyren. For han er faktisk ikke verdt å bruke tid på.

[AnonymBruker]

Er vi virkelig flere? Jeg kjenner meg også SÅ igjen i din historie.

Jeg var kjæreste med han fra jeg var 17 til jeg ble 20. Han gjorde det slutt, jeg var helt fortvilet. Vi hadde da hatt avstandsforhold i ett år, pga studier. En stund etterpå ville han at vi skulle bli sammen igjen, men det varte bare en kort periode i en ferie jeg var hjemme i. I årene som fulgte hooket vi opp hver gang vi begge var single. Når en av oss var i et forhold, var vi hele tiden gode venner og møttes i feriene. Jeg trodde at han var den rette. Jeg håpet han følte det samme. Jeg trodde det at vi alltid holdt kontakten, uansett hvor på kloden vi befant oss, betydde noe for oss begge.

Da vi etter 6 år endelig bodde på samme sted igjen, hooket vi som vanlig opp. Jeg fikk sterkere følelser for han, og ville virkelig satse på han. Vi hadde begge HELE tiden gitt hverandre bekreftelse på hvor glade vi var i hverandre, og hvor godt vi hadde det sammen. Jeg fant ut at jeg faktisk var nødt til å spørre han: "Vil du egentlig ha meg?". Svaret var langt fra det jeg hadde håpet. Han kunne ikke se en framtid med meg.

Etter å ha grått i mange dager, og følt at mannen i mitt liv var tapt, gikk det et lys opp for meg. Man kan ikke være venner med noen man føler det så sterkt for, det gjør bare at man aldri kommer videre. Det hjalp vertfall ikke meg å møte andre, når han alltid lå i tankene mine. Vi avsluttet "forholdet" på en verdig måte, med en god prat, hvor jeg fikk sagt alle de tingene jeg hadde behov for å fortelle han. At han var den eneste jeg ville ha, men at det var godt å endelig få vite at jeg ikke var det for han. Det var vondt, men jeg følte meg fri på et vis når det var gjort. Dette er 4 mnd siden nå, og selv om han fremdeles sender meg mld i ny og ned, svarer jeg ikke lengre. Jeg er kjempeglad i han, men har innsett at så lenge han er i livet mitt, vil jeg aldri møte en annen som kan ta hans plass.

Dette ble langt, men hadde visst behov for å skrive litt i fra meg jeg og Lykke til TS!

Anonymous poster hash: b6dc5...77f

[AnonymBruker]

Jeg og har det sånn.. en mann jeg virkelig elsker men som omstendigheten gjør at vi ikke kan få hverandre. Jeg tror fremdeles at livet kanskje kan føre oss tilbake igjen, men er usikker på om vi klarer å begynne der vi slapp. Har så vidt begynt å date litt igjen, han gir mer og mer ut av tankene mine men er fremdeles et solid minne som dukker opp jevnlig.

Ahh.. life!

Anonymous poster hash: 7bc6c...b57

[AnonymBruker]

Herregud, som jeg kjenner meg igjen i dette! Ja, det er kjempebra at du har holdt avstand fysisk. Men det er vel ikke bare det fysiske som bygger følelser, er det vel? Selv ble jeg iallefall helt ødelagt av å henge og bare være venner med han som jeg ville ha, men som ikke ville ha meg.

Det er veldig bra å høre at dere vil ha litt avstand ei stund. Det er faktisk utrolig dårlig gjort av han å klamre seg til deg på den måten. Han vet innmari godt at du har følelser for han som han ikke kan besvare. Det spillet han driver på med er nok svært forvirrende for deg, og som du skriver: Det er en runddans. Det er helt opp til deg, men jeg vil råde deg til å ta styringa og kutte ut hele fyren. For han er faktisk ikke verdt å bruke tid på.

Takker for lignende historier og innspill! Godt å vite at en ikke er alene. Jeg tror ikke han er en dårlig person, men at han gjør dette litt ubevisst. Han skjerper jo seg en stund, men klarer rett og slett ikke å la være etter en stund? Men klart, det blir et problem i lengen. Jeg tenker samtidig at han en gang vil gi opp dette spillet når jeg gang på gang avslår fysisk kontakt?

Det er dessverre veldig vanskelig å kutte han helt ut av livet mitt. For det første er vi i et nettverk av fellesvenner som vil gjøre til at det blir litt rart f.ek.s slette han fra Facebook og kutte all kontakt. Det vil merkes, stilles spørsmål ved og det i det hele føler jeg vil gjøre situasjonen vondere. I tillegg bor vi i samme nabolag og handler på samme butikk og treffer hverandre muligens på bussen innimellom. Så selv om jeg sletter han fra livet mitt kommer jeg sannsynligvis til å støte på han likevel. Da tenker jeg det er bedre å ha bygd opp et slags ålreit vennskap, som ikke gjør til det føles som å få en kniv i magen hver gang jeg ser han, om jeg kutter han helt ut. Når det er sagt, har jeg gjort tiltak for å få han litt mer på avstand. Han er for lengst ut av nyhetsstrømmen på Facebook, slik at jeg unngår å se hans aktiviteter. Ble før litt oppskaket av å se at han likte det og det, og tolket det i det uendelige uten bevis. Nå slipper jeg det. Annet en at han siste tiden har likt mitt profilbilde, status og bilde jeg har lagt ut.. Oh the irony.... Jeg prøver å la være å legge så mye i det.

Er vi virkelig flere? Jeg kjenner meg også SÅ igjen i din historie.

Jeg var kjæreste med han fra jeg var 17 til jeg ble 20. Han gjorde det slutt, jeg var helt fortvilet. Vi hadde da hatt avstandsforhold i ett år, pga studier. En stund etterpå ville han at vi skulle bli sammen igjen, men det varte bare en kort periode i en ferie jeg var hjemme i. I årene som fulgte hooket vi opp hver gang vi begge var single. Når en av oss var i et forhold, var vi hele tiden gode venner og møttes i feriene. Jeg trodde at han var den rette. Jeg håpet han følte det samme. Jeg trodde det at vi alltid holdt kontakten, uansett hvor på kloden vi befant oss, betydde noe for oss begge.

Da vi etter 6 år endelig bodde på samme sted igjen, hooket vi som vanlig opp. Jeg fikk sterkere følelser for han, og ville virkelig satse på han. Vi hadde begge HELE tiden gitt hverandre bekreftelse på hvor glade vi var i hverandre, og hvor godt vi hadde det sammen. Jeg fant ut at jeg faktisk var nødt til å spørre han: "Vil du egentlig ha meg?". Svaret var langt fra det jeg hadde håpet. Han kunne ikke se en framtid med meg.

Etter å ha grått i mange dager, og følt at mannen i mitt liv var tapt, gikk det et lys opp for meg. Man kan ikke være venner med noen man føler det så sterkt for, det gjør bare at man aldri kommer videre. Det hjalp vertfall ikke meg å møte andre, når han alltid lå i tankene mine. Vi avsluttet "forholdet" på en verdig måte, med en god prat, hvor jeg fikk sagt alle de tingene jeg hadde behov for å fortelle han. At han var den eneste jeg ville ha, men at det var godt å endelig få vite at jeg ikke var det for han. Det var vondt, men jeg følte meg fri på et vis når det var gjort. Dette er 4 mnd siden nå, og selv om han fremdeles sender meg mld i ny og ned, svarer jeg ikke lengre. Jeg er kjempeglad i han, men har innsett at så lenge han er i livet mitt, vil jeg aldri møte en annen som kan ta hans plass.

Dette ble langt, men hadde visst behov for å skrive litt i fra meg jeg og Lykke til TS!

Anonymous poster hash: b6dc5...77f

Uff, dette hørest jo mye mer stress ut en han jeg er bort i. Jeg håper nettopp å unngå en sånn runddans som virkelig går over så mange år. 3 år virker allerede overveldende. Akkurat det du skriver, med å få høre direkte at en ikke ser en framtid sammen med en, er noe jeg kunne tenke meg å få høre selv, for å komme meg videre. Selv om jeg har prøvd å hinte og selv komme med forslag om at det er dette er tilfellet hos han flere ganger, vil han ikke si det. Om jeg bare hadde fått høre ordene en gang for alle fra hans munn, ville det gjort prosessen lettere. Når han stadig sier han er usikker, men ikke kan utelukke noe, gjør det til at et flik av håp sitter igjen.

Jeg tenker at en metode er, som du gjør, og ikke svare han ofte når han skriver, slik at jeg viser at jeg er uinteressert.

Jeg og har det sånn.. en mann jeg virkelig elsker men som omstendigheten gjør at vi ikke kan få hverandre. Jeg tror fremdeles at livet kanskje kan føre oss tilbake igjen, men er usikker på om vi klarer å begynne der vi slapp. Har så vidt begynt å date litt igjen, han gir mer og mer ut av tankene mine men er fremdeles et solid minne som dukker opp jevnlig.

Ahh.. life!

Anonymous poster hash: 7bc6c...b57

Føler med deg. Godt jeg ikke er den eneste som ikke helt klarer å gi slipp, men som prøver. Man føler seg så dum og svak innimellom, samtidig som en gjør det beste. En vet så inderlig godt at det finnes bedre valg. Det skal ikke være lett!

Anonymous poster hash: 8e472...43d