Er det mulig å forandre seg?

[AnonymBruker]

Skal prøve å være kort og konsis!

Har vært sammen i seks og et halvt år, forlovet i tre år.

Han sliter psykisk, jeg sliter psykisk.

Jeg har blitt bedre, han har stagnert.

Mens mine psykiske utfordringer har vært angst og tilbakevendende depresjon- kun smerte for meg selv som aldri gikk merkverdig utover andre, har hans problemer (borderline) medført kort lunte, surmuling og egoisme.

Jeg har måttet tåle mye og jeg har vært altfor snill.I tillegg har han hatt et stort problem med nærhet, f.eks. klemmer. Jeg har særdeles sjeldent mottatt en god og varm klem- han har virkelig forsøkt, men aldri klart det "sånn ordentlig". Det har vært et stort problem.

Han har nådd bunnen det siste året og har vært i en "boble" der alt han gjør/skriver/sier er "lov" fordi han har hatt det så tøft; alle mennesker er onde. Jeg har blitt utrolig flau over han, ikke bare har han satt seg selv i et dårlig lys med bla.sære fb-statuser og relasjonelle hendelser i "real life", men også meg!

Jeg har vokst fra han og etter å ha kjent på det utrolig lenge fikk jeg nok!

Jeg var helt ærlig, fortalte han akkurat som det er- men på en helt rolig måte; dette har han hørt før, men jeg har vært mer hissig og det har bare medført krangling.

Og etter mye om og men sier han at jeg har helt rett, og han gråter som et barn. Jeg har aldri sett han gråte slik før! Han sier at ærligheten min- som var så brutalt ærlig: "Du er egoistisk, barnslig, jeg synes det er ubehagelig å være med andre mennesker med deg, jeg kjenner nå et hat mot deg, jeg har mistet følelsene mine for deg, jeg blir lettet hvis det blir slutt", er det beste som kunne skjedd han.

Etter dette (det er snakk om to dager) har han tatt kontakt med familien sin (familien som han ikke har hatt kontakt med på to år) og gamle venner og bekjente som har "tråkket han på tærne" (hans problemer har medført veldig kort lunte som sagt!). Jeg trodde f.eks. virkelig det var familien hans som var drittsekkene og støttet han i å kutte kontakten, men nå sier han at det er han som har vært barnslig- oppveksten har vært tøff og urettferdig, men at han har vært barnslig som ikke har tilgitt dem. Han har gitt meg de varmeste klemmene, susser i nakken, stryk på kinnet mens han sier at han ikke vil "(...) miste den vakre jenta si". Det har vært overveldende!

Han har lagt seg helt flat og sier at alt er hans skyld, han føler seg utrolig dum, føler at det har blitt "stukket hull på en boble" og at han vil gjøre alt for at jeg klarer å gi han en sjanse til. Han sier at ordene mine gjorde han voksen!

Det hadde vært så mye enklere å gå hadde han bare reagert på den vanlige barnslige måten sin, men dette???

Hva faen???

Jeg var lettet da jeg sa det jeg sa, og jeg følte at jaaaaaaaaa- jeg er fri! Men nå er jeg bare helt forvirret.

Så hva tenker dere?

Jeg orker virkelig ikke det forholdet vi hadde, nei nei nei og atter nei! Er det virkelig mulig å forandre seg?

Anonymous poster hash: 1a9c2...8b1