Når venner ikke tar dine problemer seriøst fordi de ikke er like "seriøse" som deres.

[AnonymBruker]

Jeg har slitt psykisk lenge. Har såkalte lette diagnoser:depresjon og sosial angst,og har slitt med det siden jeg var veldig ung.

Noe venner ikke har tatt seriøst fordi de ikke ville forstå det eller kanskje fordi de rett og slett ikke klarte å sette seg inn i det.

I stedet for å prøve og forstå meg og hva jeg slet med så kom de gjerne med tirader om alt mulig de hadde slitt med. Som om det jeg slet med ikke var noe i forhold. Hvis prøvde å forklare hvorfor og kom da for eksempel inn på at jeg hadde blitt mobbet så hadde de alltid verre og blitt mobbet mer og verre enn meg.

I tillegg skulle jeg gjerne stille opp,og alltid være tilgjengelig for dem til alle døgnets tider. Føler jo at jeg prøvde å være en god venn som stilte opp,men jeg har hatt perioder hvor jeg slitt ekstra mye og trukket meg unna. På grunn av at folk ikke klarer å forstå,så har kanskje det virket som om jeg ikke ville være med dem.

Jeg er ikke sånn som har behov for å klage over hvor fælt jeg har det til venner,men jeg ønsket jo at de skulle forstå hvorfor jeg er sånn og hvorfor jeg reagerer som jeg gjør. Noen trodde ikke på meg,andre omtrent latterliggjorde meg og kom gjerne med ting som "det er jo bare å..".

Så nå har jeg ingen venner lenger,og vet ikke om jeg noen gang kommer til å få det.

Ser jo at enkelte tidligere venner har "stått frem" på face med sine mobbehistorier,og fått mye støtte for det. Men det føles litt vondt å tenke på at de aldri klarte å støtte meg når det krevde at jeg skulle støtte dem.

Virker vel bitter nå,og jeg er kanskje litt bitter over at de ikke kunne vise meg den samme forståelsen som jeg viste dem. Og ei har til og med gått så langt at hun har gitt meg skylden for tåpelige valg hun gjorde selv.

Vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, men jeg ønsker jo å ha venner. Jeg syns bare at det å stole på folk er veldig vanskelig, og har store problemer med å fortelle om det jeg sliter med.(går ikke rundt og maser om det til alle,men folk som er nær er det jo naturlig å kunne snakke om sånt med)

Anonymous poster hash: 42fe2...cb4

[Gjest Evel]

Vet du, jeg skjønner deg så himla godt! Og om du vil kan du sende meg en pm.

[AnonymBruker]

Vet du, jeg skjønner deg så himla godt! Og om du vil kan du sende meg en pm.

Takk for det Ja, jeg vet ikke helt om jeg tør.

Anonymous poster hash: 39d6d...ef7

[AnonymBruker]

TS, hvis du bruker sykdom om mobbing for å unnskylde dårlig oppførsel, så er det ikke så rart at du ikke har så mange venner igjen.

Syke mennesker blir dessverre ofte selvsentrerte. Dette går utover omgivelsene, som da trekker seg unna.

Anonymous poster hash: 6a375...da7

[AnonymBruker]

TS, hvis du bruker sykdom om mobbing for å unnskylde dårlig oppførsel, så er det ikke så rart at du ikke har så mange venner igjen.

Syke mennesker blir dessverre ofte selvsentrerte. Dette går utover omgivelsene, som da trekker seg unna.

Anonymous poster hash: 6a375...da7

Sykdom om mobbing? Vet ikke helt om jeg skjønte helt hva du mente der.

Anonymous poster hash: 39d6d...ef7

[rosadilla]

Jeg føler ofte at andre ikke skjønner hvordan det er å slite med sånn som depresjon og sosial angst, om de ikke lider av det selv. Enkelte trekker seg nok fort unna fordi de ikke vet hvordan de skal håndtere det, og man har jo selvfølgelig de som ikke orker å bry seg..

Men jeg føler når man har det vanskelig er det viktig å ha noen som har forståelse for deg, man trenger jo eventuelt ikke å snakke om problemene sine hele tiden, men noen man finner på noe med, og bare rett og slett har det bra med.

Jeg har jo feks dårlig selvtillit, og folk er sånn "skjønner ikke hvorfor du har det... du har jo ingen grunn til å ha det.." og det er jo fordi folk ikke skjønner det, selv om jeg prøver å forklare det, men er jo dessverre sånn mange er, ihvertfall så lenge de ikke har problemer selv..

[Gjest Evel]

Takk for det Ja, jeg vet ikke helt om jeg tør.

Anonymous poster hash: 39d6d...ef7

Det er helt ok