Fenomen i tv-serier; forhold

[AnonymBruker]

Jeg har lagt merke til et fenomen som er gjennomgående i spesielt amerikanske tv-serier.
Det er at folk der har nye kjærester _hele tiden. De blir sammen med folk etter å ha møtt de en gang, og omtaler dem som kjærestene sine. Kysser, har sex og er kjærester.
Greit nok, men så; det som forundrer meg. Etter å ha vært kjærester en stund så plutselig tas det opp: "oi, jeg tror jeg liker han/henne".

Spørsmål: er ikke det å like noen en forutsetning for å bli sammen?

Jeg skjønner jo at man ikke kan overføre en tv-serievirkelighet til virkeligheten, men har tenkt litt over dette fenomenet. For meg så er lista for å bli sammen med noen såpass høy og man blir ikke kjærester hvis man ikke er forelsket i hverandre.

I min verden så kan man i en slags utpåbyensituasjon kline med noen, evt ha sex (one night stand) uten at det nødvendigvis betyr noe mer.
I min verden kan man også date noen, men når man da begynner å kysse, holde hender, henge med vennene til hverandre osv, ja da har man beveget seg over i et forhold og kan vurdere å finne ut om man er kjærester (og jeg tenker at sånt egentlig tar litt tid). Og når man har kommet så langt, ja da er det et seriøst forhold i mine øyne.


Hva tenker dere om dette? Er det kulturforskjeller mellom norge og usa f.eks? Eller er det jeg som er gammeldags og svart/hvitt?

Anonymous poster hash: 0a4f5...887

[Poppie]

I USA er det vanlig å kalle noen "girlfriend/boyfriend" når man har begynt å date eksklusivt, i Norge legger vi nok litt mer i begrepet "kjæreste" enn å bare ikke date/ligge med andre

[Gjest Juggler]

I USA er det vanlig å kalle noen "girlfriend/boyfriend" når man har begynt å date eksklusivt, i Norge legger vi nok litt mer i begrepet "kjæreste" enn å bare ikke date/ligge med andre

Egentlig ikke.

Men ikke ta tv-serier som representasjon på virkeligheten. Ta heller ikke det å utvikle følelser for å være kjærester. Man dater ikke, for så plutselig å bli kjærester, fordi man plutselig har fått følelser. Man har det gøy sammen, det finnes en fysisk tiltrekkning, og man finner en kjemi som ikke er den samme med andre mennesker. Ingenting av dette trenger å skje over natten.

[Poppie]

Egentlig ikke.

Men ikke ta tv-serier som representasjon på virkeligheten. Ta heller ikke det å utvikle følelser for å være kjærester. Man dater ikke, for så plutselig å bli kjærester, fordi man plutselig har fått følelser. Man har det gøy sammen, det finnes en fysisk tiltrekkning, og man finner en kjemi som ikke er den samme med andre mennesker. Ingenting av dette trenger å skje over natten.

Okei. Men jeg har iallefall forstått det annerledes etter å ha bodd lenge i USA

Endret 14. juni 2014 av Poppie

[Gjest Juggler]

Jajo, betydningen man legger i ord etc. kan nok være forskjellig. Således har du rett Det er imidlertid ikke så mye annerledes i Norge. I Norge forventer man eksklusivitet etter ett par dater

Følelsene er nok heller ikke mye annerledes i USA.

[Worcy]

Jeg har lagt merke til et fenomen som er gjennomgående i spesielt amerikanske tv-serier.

Det er at folk der har nye kjærester _hele tiden. De blir sammen med folk etter å ha møtt de en gang, og omtaler dem som kjærestene sine. Kysser, har sex og er kjærester.

Greit nok, men så; det som forundrer meg. Etter å ha vært kjærester en stund så plutselig tas det opp: "oi, jeg tror jeg liker han/henne".

Spørsmål: er ikke det å like noen en forutsetning for å bli sammen?

Jeg skjønner jo at man ikke kan overføre en tv-serievirkelighet til virkeligheten, men har tenkt litt over dette fenomenet. For meg så er lista for å bli sammen med noen såpass høy og man blir ikke kjærester hvis man ikke er forelsket i hverandre.

I min verden så kan man i en slags utpåbyensituasjon kline med noen, evt ha sex (one night stand) uten at det nødvendigvis betyr noe mer.

I min verden kan man også date noen, men når man da begynner å kysse, holde hender, henge med vennene til hverandre osv, ja da har man beveget seg over i et forhold og kan vurdere å finne ut om man er kjærester (og jeg tenker at sånt egentlig tar litt tid). Og når man har kommet så langt, ja da er det et seriøst forhold i mine øyne.

Hva tenker dere om dette? Er det kulturforskjeller mellom norge og usa f.eks? Eller er det jeg som er gammeldags og svart/hvitt?

Anonymous poster hash: 0a4f5...887

TV er TV. Det er til for å underholde, og mennesker går gjerne etter drama - folk syntes det er gøyere å se på drama og surr enn et par som er lykkelig konstant og bare har det vanlig? Antar jeg Ihvertfall på TV

[AnonymBruker]

Det spørs veeldig. Det er jo mye interne kulturforskjeller i USA også, alt ettersom hvilken region og hvilket "klasselag" man tilhører.

Da jeg gikk på universitet i Cali så datet "alle" noen hele tiden. Det var veldig vanskelig for meg å vite hvem som faktisk var "in a relationship" og hvem som bare holdt på som vi ville sagt det i Norge - for alt var mye mer åpent enn her hjemme.

I norge er det jo gjerne ofte litt semi-hemmelig når man holder på med noen - at nærmeste venner vet om det, men du sitter ikke og legger ut om hvem du dater når du er i større grupper med mindre man faktisk er offisielt sammen eller nesten offisielt.

Jeg husker spesielt en situasjon: min dormie introduserte meg for en fyr - "he's the guy I've been dating lately" var ordene hun brukte. De kom sammen på festen vi var på og oppførte seg som kjærester. Dagen etter møtte jeg han tilfeldigvis i mathallen hvor han spurte meg på date påfølgende kveld. Jeg lurte på om de hadde gjort det slutt eller om han var utro, men neida "we've just been hanging out lately, nothing serious" sa han. Jeg sa nei og fortalte henne om dette, men hun ble verken sjokkert eller sint.

Anonymous poster hash: aea75...ece

[Vulpes]

Jeg har også inntrykk av at folk i TV-serier og filmer har mye lavere terskel for å kalle noen for kjæreste enn hva jeg har. For meg er det ikke naturlig å definere seg selv som kjærester før man er blitt godt kjent og trygge på hverandre, og sånt tar tid.

Diskuterte det her med en på rundt 60 en gang, og hun var mer enig med TV-seriene/filmene enn med meg, så kanskje er det et lite generasjonsskille her også? I følge henne drev man ikke og datet så mye før i tiden som det man gjør nå.