Endelig prøve, eller innse at det ikke er håp?

[AnonymBruker]

Prepare yourselves, dette blir langt og innviklet!

Først litt forhistorie:

Første gang vi traff hverandre var for åtte år siden. Jeg var 17 og han var 22. Vi hadde et kort og intenst "forhold" over en 6 mnds periode, og gikk egentlig over til å være venner etter det. Vi har fra dag en vært veldig gode venner. Vi kan prate om alt, er ikke redde for å si nøyaktig hva vi mener til hverandre og kan ligge i timesvis bare å prate og holde rundt hverandre. Vi er så like på de aller fleste punkt at det nesten er skummelt. Han kjenner foreldrene mine og alle vennene mine og alle elsker ham. Vi har begge fra dag 1 tenkt at på et punkt i livet så blir det oss og vi kommer til å bli gamle sammen. Mye av grunnen til at det ikke ble oss dengang da, var at han hadde akkurat kommet ut av et langt forhold og jeg... vel, jeg var 17, bodde alene og levde livet... Vi har med jevne mellomrom hatt kontakt oppigjennom årene. Og alltid har det vært til at vi har koset (ikke sex), pratet masse og virkelig trives i hverandres selskap. Han har flere ganger sagt at han vil ha meg og at han vil at vi skal bli offisielt kjærester, men jeg har ikke klart å ta han seriøst. Det har vært litt for tilfeldig at det har vært hver gang jeg feks har hatt kjæreste. Problemet er at jeg har vært forelsket i han i alle år. Han er den eneste jeg virkelig har vært forelsket i og det har skremt meg. Han er den eneste som virkelig har kunnet såre meg, og det er veldig vanskelig for meg å sette meg selv i en sårbar situasjon.

Nåtid: (Henger dere fortsatt med?)

Etter nesten to år med lite eller ingen kontakt traff jeg han plutselig i byen for ca 1 måned siden. Det var ett sjokk uten like og jeg holdt på å gå rett i bakken. Alt av følelser kom skyllende over meg og jeg gråt av lykke. Han har noen diagnoser (deriblandt asperger, add, stress og ptsd) som følge av en veldig dårlig barndom og jeg har mer enn en gang de siste to årene lurt på om han faktisk var død. Jeg har til og med tatt en rimelig pinlig samtale til hans mor, hvor jeg tryglet henne om å ikke si at jeg hadde ringt, bare for å finne ut om han levde. Jeg har nesten akkurat kommet ut av et veldig dårlig forhold og har en liten datter. Senere på kvelden etter jeg traff han så ringte han meg. Vi pratet i nesten tre timer. Vi ble enige om at vi savnet hverandre nesten til det uutholdelige og at kanskje nå var tiden for å finne ut om det faktisk kunne bli oss. Men at vi var nødt til å ta det sakte og forsiktig, og ikke definere oss som noe på en god stund. Det var jeg som holdt igjen. Mest pga datteren min. Han har tidligere fortalt meg at han ikke ønsker en kjæreste som har barn fra før, og jeg er nødt til å vite at han virkelig forstår hva et forhold med meg innebærer. Her er det ikke bare meg lengre, men tross alt et barn også. Datteren min kommer alltid i første rekke. Men når alt kom til alt og vi begynte å tilbringe mye tid sammen så tok følelsene mine fullstendig av og jeg er så forelsket igjen at det er på grensen til patetisk.

Det har vært mye frem og tilbake på denne ene måneden. Mye fordi det virker som om han ikke klarer å bestemme seg. Det ene sekundet så vil han forsøke og at det skal være oss, men så snur han helt om og sier at han ikke er interessert i å skape en familie med noen som har barn. Greia er at han har et veldig urealistisk syn på hva en familie er for noe. Hans egne foreldre har vært fullstendig ubrukelige, og aldri innsett at han er som han er fordi han faktisk har asperger og Add(han fikk diagnosene først når han var 28). Istedet så har de behandlet han som dritt og skreket til han at han er dum for alt han ikke kan noe for. Han ønsker seg en idyllisk familieliv, men takler ikke selv å leve a4 som han sier. Jeg mener det at datteren min ikke burde være noen hindring, og at hvis vi skal ha et forhold og skape en familie så kommer han også til å være en "forelder" (misforstå meg rett, datteren min har en fantastisk pappa og ingen kan noengang ta fra han den rollen!). Og i en familie så samarbeider man. Uavhengig av hvem som har blodsbånd til barnet. Han sier nå at han er villig til å forsøke, men jeg vet rett og slett ikke helt hvor jeg har han.

Men(!) her kommer største delen av problemet. Han mener at jeg er for ettergivende med datteren min. Hun er på god vei inn i trassalderen og jeg har null interesse av å bruke hele dagen min på å kjefting på henne. Det har kun vært meg og henne så lenge og det holder for meg å bare si at hun feks skal la være med det hun driver med i et rolig tonefall. Han har ingen erfaring med barn og i mine øyne så forventer han alt for mye av et barn på under to år. Jeg vet at jeg lett kan la datteren min få viljen sin, men for meg så handler det om å velge sine kamper med omhu. Det er ikke nødvendig for meg å nekte henne ting eller si nei til ting hvis det faktisk ikke er et problem. Vi har feks hatt en vane med at når hun våkner så får hun komme opp i sengen min og vi ligger og koser lenge. Jeg lar henne også gjerne se en episode av feks Sofia den første på youtube mens vi ligger der (litt fordi hun lett våkner kl 6 og jeg kan ligge og halvsove litt mens hun ser på ). Hun elsker det og jeg mener at det gir en god start på dagen. Mens han mener at det er noe tull. Jeg burde "tvinge" henne til å sove lengre. At når hun våkner så tidlig så burde jeg bare nekte å ta henne opp og la henne ligge i sengen sin til hun sovner igjen. Men det fungerer ikke sånn. Jeg kjenner datteren min, og hvis jeg gjør sånt så får vi en forferdelig start og hun er grinete resten av dagen. Vi må ikke nødvendigvis ligge i sengen på morgenen og kose, men hvis jeg ikke tar henne opp så blir det sånn. Som tidligere skrevet, å velge sine kamper. Det plager ikke meg å stå opp klokken seks. Jeg liker å få en tidlig start på dagen.

Diagnosene hans gjør at han ikke føler noe særlig for andre. Han sier selv at jeg er den eneste han noen gang har vært og er ordentlig glad i. Han sier også at han bryr seg om datteren min (han har bare truffet henne noen få ganger og da kun som "venn av mamma" på dagtid), og at han synes hun er en kul unge. Men jeg vet rett og slett ikke. Jeg vet ikke om vi kan finne en måte rundt problemene våre og faktisk finne en løsning på hvordan vi kan klare å skape et liv sammen. Og jeg vet ikke hvordan i alle dager den løsningen skal bli til. Jeg skjønner at det aldri i verden kommer til å finnes noen quickfix her, men om noen har noen forslag til hvordan vi kan løse ting? Vi vil så gjerne begge at det skal være oss. Men i det lange løp så er ikke vilje nok.

Herregud, dette må være tidenes lengste innlegg på kg... Og alt dette bunner i what to do?!

Anonymous poster hash: 2fa8f...f7b

Anonymous poster hash: 2fa8f...f7b

[Mrs Smith]

Finn deg en annen!

[Gjest Blomsterert]

Au. Finn deg en annen ja.

[AnonymBruker]

Synes dere virkelig det? Det er jo egentlig det aller siste jeg vil. Jeg skulle ønske at vi klarte å finne en måte å leve sammen på Huff, dette er vanskelig!

Anonymous poster hash: 2fa8f...f7b

[AnonymBruker]

Aspergere er forskjellige, men det som går igjen hos de fleste er det med mangel på følelser og innlevelse i hvordan andre har det. De aspergerne jeg kjenner har lett for å tenke mye på seg selv, og så klarer de ikke å leve seg inn i hvordan andre har det, eller de bryr seg kanskje ikke så mye med det. Jeg vet at mange partnere føler seg ensomme i forholdet, fordi aspergerpartneren har en tendens til å leve sitt eget liv uten å ta så mye hensyn. Det er som man skulle leve i to forskjellige verdener og ikke klare å nå helt inn til hverandre.

Jeg var en periode sammen med en jente som har asperger. Hun var verdens søteste, men samtidig kunne jeg ikke stole på henne, et løfte betydde ikke så mye, og hun var veldig ustabil humørmessig, kunne bli sint over det jeg anså som bagateller. Hun var også livredd for forpliktelser, kunne være klar for alt i ett øyeblikk, for så å snu og forlate meg i det neste. Det var veldig slitsomt aldri å vite hvor jeg hadde henne, hun hadde også problemer med å sette ord på de følelser hun hadde, gikk med mye inne i seg.

Jeg skjønner at du er glad i ham, men tenk deg nøye om. Han lever veldig i nuet, har kanskje ingen problemer med bare å gå ut døren og forlate dere hvis noe går imot. Denne ubestemmeligheten er noe av det verste man kan oppleve når man som deg har et barn, og ønsker stabilitet og trygghet. Han har lyst til å være med deg akkurat nå, og ser kanskje på datteren din bare som et hinder for å få det slik han vil.

Anonymous poster hash: c1002...152

[Gjest Knuse]

Gi dere en sjanse. Man finner ikke alt ut i løpet av en måned. Gi det litt tid å se det an.

[AnonymBruker]

Jeg tror du bør forsikre deg om at han vet 100% sikkert hva han eventuelt blir å gå til om dere skal bestemme dere for å prøve. At han synes datteren din er "en kul unge, liksom" er egentlig ikke nok. I tillegg er det at han pirker på dine avgjørelser for barnet ditt et blafrende rødt flagg. Jeg vokste opp med en far som i voksen alder har fått diagnosen og i mitt barndomshjem var "unødvendige ting" som å gi/få klemmer, leke utenom faste tider, spørre om feil ting, ikke sitte riktig i stolen eller å være uenig en sikker inngangsportal til å få en dårlig dag. Der gikk man på nåler hele tiden for å unngå å starte episoder som kunne bryte stillheten og roen. Men som sagt over, alle aspergere er forskjellige. Noen tolerer mer enn andre, akkurat slik som neurotypiske mennesker. Noen har gode avgeageringsrutiner, andre har dårlig impulskontroll og tar dårlige valg uten å tenke på konsekvensene for andre enn dem selv. Jeg tror også bølgelengden mellom dere er forandret nå. For han vil du alltid være nummer en, for deg vil han alltid være nummer to. Om han ikke har kontroll på følelsene sine kan han faktisk bli sjalu på datteren din, som på sett og vis står mellom dere.

Det kan kanskje gå fint i begynnelsen, men om han allerede irriterer seg og pirker på småting nå så er det en stor sjangse for at det bygger seg opp over tid. Han forventer allerede for mye av en 2-åring. Om han fortsetter med dette forventningspresset kan det være ødeleggende både for deg, dere som par og for datteren din.

Nå føler jeg egentlig at jeg kanskje har vært litt for hard i denne kommentaren, men det er viktig, om ikke viktigere, å tenke over og være obs på de små tegnene til at noe kanskje ikkek an fungere enn å bare være blendet av troen på at det kommer til å funke for en hver pris.

Anonymous poster hash: 84da8...e37

[AnonymBruker]

Ts her.

Takk for utfyllende svar! Stort sett alt dere skriver stemmer. Det er ikke nok å bare synes at hun er kul. Som jeg skrev i hi så er jeg nødt til å være 100% sikker på at han skjønner hva et forhold med meg innebærer. Det er ingen dans på roser å være steforeldre, og når man i tillegg har en hel drøss med egne problemer så er det enda verre. Jeg ønsker meg en familie for barnet mitt, men ikke til en hver pris. Det er nødt til å være sånn at vi har nogenlunde de samme verdiene i livet. Han sier selv at han ikke vet hvordan han skulle evt taklet det i det lange løp, men at han har troen på at det skal gå bra. Det jeg sliter mest med er at han mener at jeg er for ettergivende. Det er aldri noen som har ment det samme (i alle fall ikke som de har sagt høyt), og jeg føler at han kanskje er "vant til" kjeft og høye stemmer, og at det derfor blir til at jeg er en "dårlig" mor som ikke gjør det samme.

Merker at jeg er usikker på dette. Jeg vil så gjerne, men etter å ha tilbragt helgen sammen så sliter jeg enda litt mer med å se at det skal fungere. Han er veldig pessimist og har lett for at han trekker meg litt ned. Jeg tror ikke han skjønner det selv, og jeg har egentlig bare ikke funnet en anledning til å si ifra. Det virker som om han irriterer seg over alt jeg gjør og alt jeg sier, men når jeg spør så sier han at det ikke er tilfelle. Problemet er at han skifter så fort, og jeg klarer ikke helt å henge med i svingene. Det ene sekundet så kan han virke sur og grinete, og det andre så kan han overøse meg med kos og fine ord. Han har aldri vært så ille før, og jeg føler at han har blitt verre mentalt nå enn noen gang før. Han går på diverse medisiner, men jeg har ikke inntrykk av at de gjør noe særlig. Han hater egentlig medisinene og tar de aller helst bare på kvelden, da han liker å være klar i hodet på dagtid.

Men så kommer de fine stundene. Og det er de jeg lever litt for. Sånn vi har hatt det i alle år. Jeg vet ikke om han har vært flink til å skjule problemene sine for meg eller om det har blitt verre. Han kan ligge å holde rundt meg og stryke meg over håret i timesvis mens vi prater. Hvor han forteller meg at jeg er alt for han og at han ønsker seg et liv med meg. Jeg vet ikke...

Vet noen noe om de forskjellige diagnosene? Jeg har googlet en del, men det blir bare litt generell info. De er Asperger, Add, noen slags stressdiagnose, depresjoner, ptsd. Mulig det var en til, men jeg husker ikke helt for øyeblikket.

Anonymous poster hash: 2fa8f...f7b

[AnonymBruker]

Det er ofte tilleggsdiagnoser tilknyttet Asperger.

Jeg kjenner igjen dette med humøret, og humørsvingninger. I strålende humør over en periode, og så ned i bølgedaler med mye negativitet, og der det meste er galt. Du må ikke godta at han pirker på det du gjør og forsøker å dominere deg. Han er ikke faren til datteren din, så her er det du som har mest å si om hva som er best for 2-åringen. Gjør det du mener er riktig for henne. Ikke begynn å gå på tå hev for å tekkes ham, hvis det er den eneste måten å gjøre ham fornøyd på, så er det uholdbart i lengden.

Jeg kommer på to bøker du kan lese. Den ene er av Barbara Jacobs og heter Loving Mr. Spock, den andre er The Complete Guide to Aspergers Syndrome av Tony Attwood.

Anonymous poster hash: c1002...152

[whoppii]

Hvordan finne ut om en har aspergers og hva er aspergers? ? ? Sorry for skifting av tema ts:) er bare nysgjerrig.

[AnonymBruker]

Det er ofte tilleggsdiagnoser tilknyttet Asperger.

Jeg kjenner igjen dette med humøret, og humørsvingninger. I strålende humør over en periode, og så ned i bølgedaler med mye negativitet, og der det meste er galt. Du må ikke godta at han pirker på det du gjør og forsøker å dominere deg. Han er ikke faren til datteren din, så her er det du som har mest å si om hva som er best for 2-åringen. Gjør det du mener er riktig for henne. Ikke begynn å gå på tå hev for å tekkes ham, hvis det er den eneste måten å gjøre ham fornøyd på, så er det uholdbart i lengden.

Jeg kommer på to bøker du kan lese. Den ene er av Barbara Jacobs og heter Loving Mr. Spock, den andre er The Complete Guide to Aspergers Syndrome av Tony Attwood.

Anonymous poster hash: c1002...152

Jeg går ikke på tå hev for han. Jeg finnes overhodet ikke redd for å fortelle han hva jeg mener, så det går ei kule varmt mellom oss innimellom. Og sånn har det egentlig alltid vært. Problemet er vel mest at jeg kan lett virke som jeg er lett å dominere, da jeg er myk og følsom som person. Og har lunte og tålmodighet herfra til månen. Pluss at jeg trives godt med å ha noen å ta vare på, om dere skjønner hva jeg mener? Jeg liker å pusle rundt i huset, lage mat, osv. Så utad kan jeg lett virke som om jeg er lett å dominere. Men han har kjent meg i mange år og vet veldig godt at jeg ikke lar meg plukke på nesa. Hvis grensene mine er nådd så er jeg ikke redd for å si ifra. Jeg tror kanskje at vi har vært fra hverandre såpass lenge at vi trenger litt tid på å komme tilbake i riktig spor. At han kanskje har glemt litt hvordan jeg er og at han prøver seg på å dominere meg? Det hørtes kjempelogisk ut i hodet mitt, men så litt teit ut når jeg fikk skrevet det ned her Takk for alle svar

Anonymous poster hash: 2fa8f...f7b