Har jeg grunn til å være skuffet (flytte sammen)

[AnonymBruker]

Jeg og kjæresten min har holdt sammen i omtrent et år nå - men vi har kjent hverandre i mange år, så derfor føles det (i alle fall for meg) som om vi har vært sammen lenge. Vi er begge 23 og vi har det fint sammen og forholdet er stabilt.

Nå til høsten skal jeg begynne å studere igjen etter et jobbår/pause mellom bachelor og master. I den anledning skal jeg flytte fordi nåværende leilighet (jeg bor i et lite kollektiv i Oslo med noen venninner) blir litt for dyr. Pr. nå bor han like ved i et kollektiv med noen kompiser.

I vår - da jeg fant ut at det kanskje er lurt å flytte i og med at jeg betaler nokså mye for mitt nåværende rom, så kom jeg innom tanken på å flytte inn med typen. Jeg vet at også en del av de i hans kollektiv skal flytte ut og litt sånn diverse greier, og tenkte at dette var et ok tidspunkt å begynne å snakke om å flytte sammen på, i og med at begges bosituasjoner uansett endrer seg i løpet av sommeren.

Vi er jo som sagt naboer nå, og har blitt veldig vant til å være mye sammen uten at det blir noe styr. Han er særlig glad i å sove hos meg fordi kollektivet hans er noe trangt og overbefolket - dette er fra hans egne ord.

Jeg tok det opp gaanske forsiktig, i og med at vi ikke har rukket innom temaet "å bo sammen" i løpet av den tiden vi har vært sammen. Jeg presenterte det litt hypotetisk og sa at jeg hadde sjekket litt hva man får for pengene i to-roms leiligheter i Oslo og at det ikke var såå ille også videre. Men reaksjonen hans forbauset meg litt: han sa rett ut at han ikke hadde planer om å flytte ut fra nåværende leilighet med det første - kanskje til neste sommer sa han.

Jeg ble veldig paff, og skiftet tema veldig raskt. Kjente overaskende nok at jeg ble litt lei meg. Det er ikke slik at jeg _må_ flytte sammen med han for å ha det bra i forholdet - tvert om. Men jeg ble litt såret over selve reaksjonen - det var liksom ikke bare et tjaa eller neeei - det var veldig bastant fra hans side.

Jeg skjønner jo at han trives med å ha det sånn som vi har hatt det nå - for det gjør jo jeg også. Men jeg ble litt lei meg over at han ikke var mer åpen for tanken. Han har jo selv sagt utrolig mye dritt om stedet han bor nå (lite soverom, for lite varmtvann, det blir mye rot fordi de er så mange som deler fellesareale osv), og dessuten så vil jeg sannsynligvis ikke bo like nærme han som det jeg har gjort nå i og med at jeg skal flytte, noe som ikke gjør at det ikke blir like lett for han å "stikke innom" på middag etter jobb osv osv på samme måte som før...

Jeg vet ikke helt hva jeg vil med denne tråden, men jeg lurer på om noen har litt råd til meg? Er jeg helt på jordet som plutselig blir litt i tvil på hvor seriøst han tar dette forholdet? Hvordan kan jeg snakke med han om det uten at han blir redd for at jeg skal presse han inn i samboerskap? Jeg vil gjerne høre mer om hvordan han tenker rundt dette, men er nesten redd for å spørre.

Anonymous poster hash: fdbec...cad

[AnonymBruker]

Fik du i det hele tatt spurt han om dere skulle flytte sammen? Menn er dårlige på å ta hint.

Anonymous poster hash: 1e945...4d8

[globalagogo]

Du kan prøve med et konkret spm, "syns du det er for tidlig å flytte sammen?:)"

Eller noe

[AnonymBruker]

Jeg spurte ikke rett ut, men jeg presenterte det som en muliget - jeg fortalte han for eksempel hva prisene på en to-roms var i den bydelen som vi begge liker best og at HVIS vi flyttet sammen så ville vi hatt råd til så og så mange kvadratmeter i motsetning til der han bor nå.

Og jeg tror nok at han skjønte at det var et reelt forslag, for han sa ganske rett ut at han var enig i at det var en flott idé, men understreket at det på ingen måte var aktuelt nå i år.

Jeg skulle gjerne ha pratet mer med han om hvorfor ikke han synes at det er en god ide. Som jeg understreket i hovedinnlegg så MÅ vi ikke flytte sammen akkurat nå, men jeg vil gjerne vite mer om hvordan han tenker. Der og da så ble jeg lei meg og skiftet tema - det at jeg ble lei meg kom som en overaskelse på meg selv også - så nå vil jeg gjerne ta det opp igjen bare for å høre hvordan han har tenkt og kommet fram til dette, men er litt redd for å ta det opp, for jeg vil ikke mase, jeg vil bare vite mer om hvor landet ligger.

- TS

Anonymous poster hash: fdbec...cad

[Gjest bustyvel]

Vi kan da ikke vite hvorfor han svarte som han gjorde, og hva han tenker om saken. Her må du rett og slett bare spørre han. Si rett ut at du har tenkt tanken på samboerskap siden du likevel skal bytte bolig ila. sommeren, og si at du vil høre hans synspunkter. Sier han det samme, så spør om hvorfor. Verre kan det da ikke være?

[AnonymBruker]

Jeg ville ikke flyttet sammen heller og jeg synes du skal respektere at han ikke er interessert i det uten mas eller dårlige miner.

Jeg vet at de fleste idag har et ekstremt casual forhold til å flytte sammen (selv ville jeg aldri flyttet inn med noen jeg ikke var forlovet eller gift med) men det er også roten til mange problemer. Samboere splittes opp i hytt og pine, like ofte som par som ikke bor sammen splittes - forskjellen er at det hele blir mer upraktisk, gir mer rot og at man kanskje sitter på gjerdet ift. å ta bruddet man egentlig burde ta fordi "jeg vet ikke helt hvor jeg skal flytte hen" eller "det blir så dyrt å bo alene".

En annen side av saken er at menn og kvinner ofte har ulike forventninger til hva samboerskap betyr. De fleste kvinner ser det som et steg mot noe mer - et sted nedover linjen kjoper man bolig sammen, gifter seg el.l., mens flere menn ser det som en måte å "teste" forholdet på og har ikke mye motivasjon for å ta det neste steget (han har tross alle fordelene ved et ekteskap uten forpliktelsene).

Dere er unge og statistikken taler sterkt imot at dette er mannen du vil tilbringe livet med. Om det så er det, så er det et langt stykke fremover i tid. Det å flytte sammen i ung alder vil også ha store konsekvenser for det daglige livet, man er langt mer bundet til partneren og dette er en fase der dere begge skal stifte kontakter på universitetet og ha et typisk studentliv. De aller fleste vil bo alene eller med en eller flere venner og det vil antakelig han også. I tillegg er han glad i å bo der han bor. Dere kan treffes og date uansett, uten å ha en "semi ektepar" status der dere også skal bo sammen.

Hvis du generelt lurer på statusen på forholdet , hvor det leder hen og hva fremtiden er så er det selvsagt rom for å prate om det. Dette trenger ikke bety å stille ham til veggs, diverse syn på ting, som om man vil gifte seg, ha barn, hvordan man ser sin "livslinje" opp mot 30 kan komme opp i samtale over et glass vin og en film uansett.

Ettersom dere har datet ett år er det også rom for å diskutere hva han vil de neste årene, om han tenker bli i byen, lete etter jobb der osv. Noen samtaler ang. fremtiden vil jeg regne med at dere har hatt.

Jeg tror du heller burde se etter svar ang. hvor forholdet går hen hvis det er det som leder til at du er usikker. Ikke mas mer om innflytning, han ville tatt initiativ til det om han var interessert.

Anonymous poster hash: e8cd9...05e

[Biloba]

Hallo, du vil flytte sammen for å betale mindre for bedre bostandard! Og så bekymrer det deg at han kanskje ikke ser forholdet som seriøst nok? Kos dere med studentlivet og hverandre, det å stifte bo sammen kan komme når dere vil det av de rette grunnene:-)

[AnonymBruker]

Synes du overreagerer litt. Noen mennesker vil ikke forhaste seg inn i noe. Selv om han vil bo alene en stund til, så betyr det ikke at han ikke tar forholdet seriøst. Jeg og kjæresten har "bare" vært kjærester i over 4 år, uten å bli samboere. Vi planlegger å flytte sammen nå til høsten, men da har det altså gått 4 år!

Jeg synes det bare har vært deilig å være alene, uten å ta hensyn til en annen partner.

Dere har tross alt hele livet forran dere, så å stresse med å flytte sammen etter bare 1 år, ser ikke jeg vitsen i. Nyt det å bo alene så lenge det varer.

Anonymous poster hash: 9da72...faf