Når skal forelskelsen i en kollega gå over?

[AnonymBruker]

Sukk, etter nok en søvnløs natt vet jeg snart ikke hva jeg skal gjøre. Er superforelsket i i kollega og mye av det er gjensidig.

Problemet er jo at både han og jeg er i ett forhold... Det har aldri skjedd noe fysisk i mellom oss og vi har heller ikke noe kontakt utenom jobben. Vi sendte endel meldinger før, men fant ut at det var galt av oss og kuttet det ut i fjor høst.

Jeg unngår han så langt det er mulig i jobbsammenheng, vi har heldigvis svært lite med hverandre å gjøre på jobben samtidig så bumper vi inni hverandre ved kaffemaskinen, printeren ol. Da blir det jo alltid til at vi prater litt sammen og sender hverandre noen blikk... Og jeg er helt lost når han ser på meg å sier jeg er fin.

Vi har nettopp hatt sommerfest og ble sittende å prate sammen langt ut i de små timene. Prater om alt og ingenting og har utrolig mange like syn på ting og interesser. Vet det er galt, samtidig klarer vi ikke å la vær. Det er en utrolig kjemi og tiltrekning i mellom oss, selv om det eneste som har skjedd er noen lange klemmer.

Det har vært sånn i over 1,5 år og vet snart ikke hva jeg skal gjøre. Mitt forhold er ikke noe bra, samboeren min har vært svært deprimert i årevis og gjør ikke noe med det annet enn å drikke. Har forsøkt å hjelpe han i mange år, men man kan ikke hjelpe noen som ikke vil ha hjelp. Så for min del er jeg på vei ut av forholdet, noe som jeg tror er svært sunt for min egen del for har mistet meg selv helt de siste årene. Dette har ingen ting med kollegaen min å gjøre.

Han er gift og har 3 barn, som han sier så fungerer familien as fint, men at det som opplagt er mellom oss får han til å tenke. Jeg har sagt at jeg håper han blir hos kona si, særlig med tanke på barna og at vi ikke har noen garantier for hva som vi skje mellom oss. Vi kjenner jo hverandre egentlig ikke. Selv om det føles som vi er "skjelevenner" (klisje, I know...). Jeg har også sagt at OM han skulle gå fra kona si så må det være fordi han ikke vil være sammen med henne, ikke fordi han vil være med meg. Om dere forstår hva jeg mener???

Sukk, vet bare ikke hva jeg skal gjøre snart. Som sagt så har det pågått veldig lenge og jeg forsøker å ikke gi det noe næring. Men det går jo ikke over fordet:-(

Heldigvis reiser han snart på ferie og når han er tilbake så drar jeg. Så da blir der ett par mnd hvor han er helt ute av syne (og forhåpentligvis ute av sinn).

Jeg vil mer noe annet at det skal gå over, vil absolutt ikke medvirke til at 3 barn plutselig opplever at mor og far går fra hverandre. Samtidig så føles det jo bare som han er den rette.... Vanskelig!!!!

Noen med råd til hva jeg kan gjøre?? Har vurdert å bytte jobb, samtidig så er dette virkelig drømmejobben min....

Anonymous poster hash: cb389...065

[AnonymBruker]

Jeg har hatt det på samme måten i flere år. Så ble jeg skilt (mannen fant seg en annen, hadde ingenting med kollegaen min å gjøre) og har vært enda mer oppmerksom på å holde meg borte fra han etter det.

Og da har jeg fått en oppvåkning på hva dette er:

Han er bare hyggelig.

Han synes jeg er morsom.

Han flørter litt men det er fordi vi bare er gode venner.

Han er ikke forelsket i meg.

Når dette nå har sunket inn, ser jeg at jeg har vært fullstendig hektet i flere år på en dagdrøm. Jeg har tolket og trodd at han var like interessert som meg. Jeg har tenkt at han var den mest perfekte mann, men det er han på ingen måte.

For å komme over dette må du fokusere på noe annet og bryte dagdrømmene hver gang de kommer. Du må være mer sammen med andre på jobb, og kanskje avstå fra sosiale samlinger der det kan bli mer kontakt enn det som er lurt. I løpet av et års tid eller noe sånt vil du kanskje begynne å åpne øynene dine sånn som jeg har gjort....

Anonymous poster hash: 158ed...5ab

[Cata]

Jeg synes du takler det veldig bra, men jeg skjønner at det er slitsomt. Tror nok det er lurt av deg å bryte ditt eget forhold, -ikke på grunn av kollegaen, men på grunn av deg selv og samboeren. Slik du beskriver det høres det ut som det er mer slit enn glede forbundet med det forholdet du er i.

Når det gjelder jobbytte ville jeg ventet. Du treffer ikke "ham" så ofte skriver du, og hvis du går fra samboeren din så er kanskje det nok endringer i ditt liv på en stund. Trenger ikke et jobbytte samtidig, med mindre du faktisk finner noe som er enda mer drømmejobb enn den du har nå. Du kan jo holde øynene åpne etter muligheter, selv om du ikke søker veldig aktivt. (Ja, jeg ser jeg delvis motsier meg selv her, men forhåpentlig skjønner du hva jeg mener. )

En bieffekt kan jo være at "han" går fra kona når du er fri. Jeg skjønner at det på mange måter ikke er en ønsket situasjon, men på den annen side så kan det faktisk være at det er grunner til at de to bør gå fra hverandre også. Jeg er uansett veldig enig i din holdning om at hvis de skal gå fra hverandre så skal det være på grunn av dem og ikke på grunn av deg.