Hvor lenge har du ventet...

[AnonymBruker]

...på en du ikke trodde du kunne få?

eller

...på en som ikke var klar for forhold?

evt. annet.

...og så ble det dere likevel

Anonymous poster hash: de29c...81e

[AnonymBruker]

Snart 10 år, er ikke blitt oss enda. Tviler på det kommer til å skje.

Anonymous poster hash: e2586...9fc

[AnonymBruker]

Snart 10 år her og...haha...det har gått litt fremover. Men nå har det stoppet litt. Skal ikke gi opp helt enda

Anonymous poster hash: 00fa2...f8a

[solch]

Nja, inne i min niende måned hvor jeg har gått inn for å få han, men vi har vært på flørtern i snart to år. Er vi ikke der jeg vil vi skal være innen høsten, så gidder jeg ikke kjempe mere.

Vi har vært igjennom helvete og krangler og begge har sitt å stri med psykisk, men vi blir alltid venner igjen og står hverandre veldig nær. Vi er så like og går så fint i lag, og har ingen filter til hverandre. Og sexen i seg selv er nesten grunn i seg selv til å ikke gi opp.

For han er alderen min et problem, deretter er angsten min mye å takle iblant.

Han er borderline og liker å kle seg ut som en dame og ha sex med gutter og sliter etter traumer fra tideligere i livet.

Forstår ikke hvorfor jeg gidder å streve sånn for at det skal bli oss, men herregud så jeg elsker den mannen her. Tilbringer veldig mye tid i lag og den er som regel alltid like fantastisk. Jeg var ekstremt polygam før jeg traff han, men nå kan jeg ikke se for meg noen andre enn han.

[AnonymBruker]

1 1/2 år. Hun var opptatt først, vi var venner. Vi holdt på, uten å være eksklusive, etter hennes ønske. Etter 1/2 år fikk jeg nok av å være kjærester kun når vi var sammen og vite at hun var med andre når vi ikke var det. Så jeg satt foten ned. Nå er vi gift.

Anonymous poster hash: 077a6...397

[AnonymBruker]

...på en du ikke trodde du kunne få?

eller

...på en som ikke var klar for forhold?

evt. annet.

...og så ble det dere likevel

Anonymous poster hash: de29c...81e

Ventet i 1 år på en som ikke var klar for forhold. Vi var mer eller mindre monogame de siste 4 mnd.

Nå er vi samboere og har barn.

Anonymous poster hash: bbe36...add

[AnonymBruker]

Takk for svar! Gjorde dere noe spesielt i "ventetiden", eller holdt dere litt avstand for å ikke presse han/henne? Ga han/hun noen hint om at det kunne bli dere, eller virket det først helt umulig?

Anonymous poster hash: de29c...81e

[AnonymBruker]

Ventet ca. et halvt år på en som var redd for å satse, og som vinglet verre enn verst.... Er samboere idag, og nå er han bombesikker på at han vil

Jeg prøvde så godt jeg kunne å ikke presse, lot ham få tid, men stilte samtidig visse krav. Hadde jeg mast så hadde jeg nok ikke hatt ham idag.....

Anonymous poster hash: ca9fb...697

[AnonymBruker]

Ventet ca. et halvt år på en som var redd for å satse, og som vinglet verre enn verst.... Er samboere idag, og nå er han bombesikker på at han vil

Jeg prøvde så godt jeg kunne å ikke presse, lot ham få tid, men stilte samtidig visse krav. Hadde jeg mast så hadde jeg nok ikke hatt ham idag.....

Anonymous poster hash: ca9fb...697

Takk! Vet du hvorfor han var redd for å satse?

Anonymous poster hash: de29c...81e

[AnonymBruker]

Ventet i nesten halvannet år på ham, han var i et annet forhold. Endelig fikk jeg ham, men bare "på låns" - vi har vært som kjærester i fire helt fantastiske måneder, men i dag flytter han, og han ønsker ikke et langdistanseforhold. Han er absolutt perfekt på alle måter, og jeg kan ikke se for meg å ville ha noen annen enn ham. Det føles så utrolig urettferdig at omstendighetene kommer mellom oss. Men jeg holdt ut å vente på ham i halvannet år, og det var uten å engang kunne være sikker på at det kom til å bli bra om vi faktisk ble sammen. Med det jeg nå har opplevd er jeg sikrere enn noensinne på at han er "the one", så nå kommer jeg nok til å gå og vente igjen helt til jeg selv flytter dit han har flyttet, men det er ikke før om et år.

Alt vi gjør for kjærligheten altså... Det er jo egentlig helt absurd. Men jeg tror på sjebnen og at det kommer til å skje om det virkelig er så riktig som det føles!

Anonymous poster hash: a9447...2b5

[AnonymBruker]

Takk! Vet du hvorfor han var redd for å satse?

Anonymous poster hash: de29c...81e

Ja, han hadde vært i kun ett langt forhold tidligere, og tok bruddet hardt. Han var nok egentlig ikke klar for noe forhold når jeg traff ham, og var vel innstilt på å være alene en stund til. Han er også en type som trenger tid på omstillinger, og veldig redd for å bli såret.

Anonymous poster hash: ca9fb...697

[rosadilla]

jeg har vel egentlig aldri ventet lenge på å fått noen jeg ville ha.. Men kan ha noe med at jeg har som regel hatt kjæreste tidligere..

Men er det vel noe man virkelig vil ha må man vel kjempe for å få det hehe

[Gjest Riskjeks]

0 dager... Ser på det å vente på noen man ikke kan få som bortkastet tid. Jada, i noen tilfeller blir de et par, men stort sett er det bortkastet tid og bortkastede følelser. Å vente i 10 og og fortsatt vente... Tenker dere ikke over alle årene dere har kastet bort? Alt annet dere kunne ha gjort? Alt dere har gått glipp av?

Sykt.

[AnonymBruker]

De som ikke forstår det har vel neppe opplevd så sterke følelser eller en slik følelse av at man bare må være sammen, sammen med den urokkelige troen på at det faktisk er meant to be og at det blir oss to.

Anonymous poster hash: 00fa2...f8a

[Gjest Riskjeks]

De som ikke forstår det har vel neppe opplevd så sterke følelser eller en slik følelse av at man bare må være sammen, sammen med den urokkelige troen på at det faktisk er meant to be og at det blir oss to.

Anonymous poster hash: 00fa2...f8a

Ingenting her i verden er "meant to be". Alt som skjer, skjer på grunn av tidligere handlinger og hendelser. Sikkert deilig å tro at noe man ønsker er forutbestemt, men sånn er det ikke.

[Gjest New_Girl]

3-4 år ventet jeg. Fullstendig bortkasta. Sa han ikke var klar for forhold, og så plutselig en dag forteller han meg at han har fått seg dame. Jaja. Skal sies at jeg var 16 år når vi møttes og tenkte ikke helt klart når det gjaldt han. Heldigvis lærte jeg av mine feil.

Veldig greit å lulle seg inn i en rosa sky av "meant to be", men livet fungerer sjeldent som en romantisk Hollywood-film dessverre.

[Gjest BræikingBæd]

Jeg "ventet" ett år, dvs; jeg hadde ikke noen andre i mellomtiden(bodde også i forskjellige byer ca 70% av tiden) og var dødsens forelsket. Det endte med at jeg etter litt vel mye sammenblanding av vennskap og "kjæresteoppførsel" i noen måneder på og av(type ender alltid til sengs uansett hva man egentlig har planlagt) sa jeg at jeg ikke ville mer utover vennskap fordi jeg ikke akkurat ble kvitt følelsene.

Vi ble sammen samme minutt sånn ca og det er nesten 14 år, gifting&en unge siden.

Dog er det ikke noe jeg anbefaler, man føler seg ikke spesielt bra i den fasen der for lenge uansett hvor mye følelser den andre måtte ha og hvor mye bekreftelse man ellers får.

Trodde vel ikke at det ikke eksisterte noen andre aktuelle, jeg bare var bunnløst forelsket og dessuten den eneste med fornuftig musikksmak

Var forsåvidt nok av andre som var interessert i diverse, men det ble liksom ikke det samme.

Endret 15. juni 2014 av BræikingBæd

[AnonymBruker]

Ventet i nesten halvannet år på ham, han var i et annet forhold. Endelig fikk jeg ham, men bare "på låns" - vi har vært som kjærester i fire helt fantastiske måneder, men i dag flytter han, og han ønsker ikke et langdistanseforhold. Han er absolutt perfekt på alle måter, og jeg kan ikke se for meg å ville ha noen annen enn ham. Det føles så utrolig urettferdig at omstendighetene kommer mellom oss. Men jeg holdt ut å vente på ham i halvannet år, og det var uten å engang kunne være sikker på at det kom til å bli bra om vi faktisk ble sammen. Med det jeg nå har opplevd er jeg sikrere enn noensinne på at han er "the one", så nå kommer jeg nok til å gå og vente igjen helt til jeg selv flytter dit han har flyttet, men det er ikke før om et år.

Alt vi gjør for kjærligheten altså... Det er jo egentlig helt absurd. Men jeg tror på sjebnen og at det kommer til å skje om det virkelig er så riktig som det føles!

Anonymous poster hash: a9447...2b5

Jeg er enig! Det må liksom være en grunn til at det føles så riktig, og slike følelser synes jeg man bør ta på alvor. Om man så må vente en stund. Jeg tror på skjebnen og meant to be, uansett hvor Hollywoodsk det enn høres ut Men det jeg tror er viktig, er å ha et liv i "ventetiden".

Anonymous poster hash: de29c...81e