Bør jeg sette så tydelige grenser for han?

[AnonymBruker]

Min stebror er elleve år og jeg er tjueto år. Jeg har prøvd å sette tydelige grenser for han. Jeg har ofte prøvd å sette klare grenser for han og jeg har og sagt strengt til han at han ikke for svare sin mor eller far min frekt. Jeg føler at jeg har et ansvar og for å sette grenser for henne. Jeg har og sagt til han at han ikke får lov til å være sint. Han har voldsomme raseriutbrudd. Jeg føler at dette ikke går lenger, jeg ønsker bare at han oppfører seg skikkeligt. Han har ofte yppet seg og vært frekk mot meg og. Da svarer jeg han kvast at dette aksepterer jeg ikke, men han blir bare værre. Så nå vet ikke jeg hva jeg skal gjøre. Jeg ser jo at både stefaren min og mor mi sliter veldig med han og dette tapper dem for energi. Bør jeg ta på meg mer ansvar for han?

Anonymous poster hash: 0ad2a...85b

[LukaFrost]

Å være sint må da være lov. Det er jo en av de følelsene man har. Dog, han trenger ikke utagere av den grunn.

[Nordvesta]

"Jeg har og sagt til han at han ikke får lov til å være sint"

Det er, som hun over skriver, selvsagt lov å være sint. Å undertrykke sinnet er noe av det farligste et menneske kan gjøre.

Jeg ville vært litt forsiktig med å ta en oppdragerrolle, bortsett fra når han er frekk mot deg og slike ting. "It takes a village", sies det, men det å ha en god søster eller bror man kan snakke med, dele hemmligheter med, betro seg til og rotte seg sammen med er i det lange løp kanskje en bedre vei å gå. Du kan kanskje nå igjennom bedre ved å være en søster enn ved å være en streng ekstra-mamma.

Kanskje foreldrene deres burde be om litt hjelp. PPT eller BUP kan være rette instanser dersom barnet sliter med noe eller foreldrene trenger veiledning og råd i oppdragerrollen.

[Muscae]

Prøv å snakke skikkelig med gutten. Å være streng, kjefte, gi stygge blikk osv er veldig lite konstruktivt, fordi gutten går i forsvar med en gang. Å oppdra barn til å bli selvstendige, empatiske mennesker krever at du forholder deg rolig, snakker vennlig og forklarende, setter deg inn i barnets perspektiv og prøver å forstå ut i fra det. Du må også vise mye respekt for barnet, slik at han opplever at du ser og hører ham. På den måten kan du gi vennlige råd, fortelle ham hvordan det er forventet at han oppfører seg osv. I motsatt fall får du en gutt som "låser seg", og går til "krig". Har sett utallige eksempel på folk som skal "oppdra" barn, der det utkjempes "krig etter krig", og begge parter skal "vinne krigen". Voksne folk oppfører seg som barn i slike situasjoner, fordi det blir veldig viktig for dem å vinne. Det som er den voksnes rolle når barnet går til krig er å lage en "fredsavtale", og gjøre det så smidig som mulig.

For øvrig er det ikke din oppgave å oppdra stebroren din. Din oppgave er å lære ham om hvordan et godt søskenforhold fungerer, og det er ikke gjennom å hakke på oppførselen han hele tiden.