Fortelle pappa at jeg skal flytte sammen med kjæresten

[AnonymBruker]

Jeg og min kjæreste har bestemt oss for å flytte sammen. Jeg er 18 og han er 21. Begge har bodd for oss selv i 2 år. Saken er den at på grunn av noen ting som jeg ikke orker å legge ut om i det vide og brede her så har ikke familien min visst om forholdet så lenge så jeg tror at familien min får seg et sjokk.

Det er jo allerede bestemt og kontrakten skriver jeg under i helgen og leiligheten jeg har nå er sagt opp for en god stund siden, så meningene de har om det vil ikke forandre noe.

Men det er bare det at jeg er så nervøs for å si det. Uff... Har unngått det i 2 uker nå.

Jeg lurer på om dere kan komme med forslag til hvordan jeg skal si det? Jeg tenker kanskje å si noe sånt "jeg har funnet en ny leilighet i stedet for den jeg skal bo i nå. Den er mye større og finere. Men jeg skal også dele den med **** (kjæresten)" og så får de bare hamre løs på meg og så får jeg si at det er noe jeg og kjæresten har snakket mye om og det er slik det blir.

Er det en god plan?

(jeg er veldig konfliktsky så er derfor jeg hater slike ting som dette)

Anonymous poster hash: 250f9...db7

[AnonymBruker]

Send adresseendringsskjema via posten.

Anonymous poster hash: 0d544...198

[AnonymBruker]

Send adresseendringsskjema via posten. Anonymous poster hash: 0d544...198

Haha, ja, det hadde funka bra om jeg hadde andresse hjemme noe jeg ikke har hatt på 2 år

-ts

Anonymous poster hash: 250f9...db7

[AnonymBruker]

Adresse mener jeg..

Anonymous poster hash: 250f9...db7

[Gjest Sprettballen]

Si det rett ut, at du og kjæresten har tenkt å bli samboere.

Ha gjerne argumenter som viser at dette er en gjennomtenkt avgjørelse klare hvis du tror det blir gjenstand for diskusjon.

Om jeg var din forelder, ville jeg tenkt at om min datter ikke hadde vært voksen nok til å ta konsekvensen av avgjørelsen ved å si i fra på en ordentlig måte, hadde hun heller ikke vært voksen nok til å takle å leve i et samboerforhold.

Når det er sagt skjønner jeg nervøsiteten din. Jeg hadde det samme da jeg ble samboer, men enda mye verre da jeg ble gravid like etterpå.

Men det er bare å hoppe i det, det blir ikke bedre dess lenger du venter

[AnonymBruker]

Si det rett ut, at du og kjæresten har tenkt å bli samboere.

Ha gjerne argumenter som viser at dette er en gjennomtenkt avgjørelse klare hvis du tror det blir gjenstand for diskusjon.

Om jeg var din forelder, ville jeg tenkt at om min datter ikke hadde vært voksen nok til å ta konsekvensen av avgjørelsen ved å si i fra på en ordentlig måte, hadde hun heller ikke vært voksen nok til å takle å leve i et samboerforhold.

Når det er sagt skjønner jeg nervøsiteten din. Jeg hadde det samme da jeg ble samboer, men enda mye verre da jeg ble gravid like etterpå.

Men det er bare å hoppe i det, det blir ikke bedre dess lenger du venter

Ja, skal få det overstått i dag! Har mange gode argumenter for det så han vil nok ende opp med å respektere mitt valg, men er bare nervøs for å si det. Kan jo til og med hende han synes det er en kjempefin ting også, men ja.. er veldig nervøs likevel.

Anonymous poster hash: 250f9...db7

[AnonymBruker]

Haha, ja, det hadde funka bra om jeg hadde andresse hjemme noe jeg ikke har hatt på 2 år

-ts

Anonymous poster hash: 250f9...db7

Hæ?

Du skal vel sende ut adressendringskort til alle du kjenner nå som du får ny postadresse? Det har da ingenting med hvilken adresse du flytter verken til eller fra.

Anonymous poster hash: 0d544...198

[Susa84]

Hopp i det. Det er ditt liv, og ikke dems liv. Du er myndig også.

[AnonymBruker]

Hæ?Du skal vel sende ut adressendringskort til alle du kjenner nå som du får ny postadresse? Det har da ingenting med hvilken adresse du flytter verken til eller fra. Anonymous poster hash: 0d544...198

Det er da ikke noen vits i å gjøre det? Får da ikke noe post fra pappa heller Er vel ingen normale mennesker som sender det til familien sin i stedet for å si fra om at de skal flytte?

Anonymous poster hash: 250f9...db7

[Gjest Sprettballen]

Ja, skal få det overstått i dag! Har mange gode argumenter for det så han vil nok ende opp med å respektere mitt valg, men er bare nervøs for å si det. Kan jo til og med hende han synes det er en kjempefin ting også, men ja.. er veldig nervøs likevel.

Anonymous poster hash: 250f9...db7

Det vil helst gå bra.

Som jeg skrev, var jeg skikkelig nervøs for å fortelle at jeg var gravid like etter at jeg ble samboer. Jeg ringte først pappa og fortalte at han skulle bli bestefar, for jeg var sikker på at han skulle eksplodere.

"Det var ikke akkurat overraskende", var reaksjonen hans.

Problemet var veldig mye større i hodet mitt enn det ble i virkeligheten.

Lykke til!

[AnonymBruker]

Hopp i det. Det er ditt liv, og ikke dems liv. Du er myndig også.

Ja! Jeg bestemmer selv Men selvfølgelig vil jeg alltid være barnet til pappa uansett, og han vil selvsagt råde oss til å gjøre kloke valg selv om vi bestemmer selv Grunnen til at jeg er nervøs er vel også fordi jeg respekterer han og jeg vil jo ikke skuffe han, så håper bare at jeg slipper noe kjefting osv.

Anonymous poster hash: 250f9...db7

[AnonymBruker]

Det vil helst gå bra.

Som jeg skrev, var jeg skikkelig nervøs for å fortelle at jeg var gravid like etter at jeg ble samboer. Jeg ringte først pappa og fortalte at han skulle bli bestefar, for jeg var sikker på at han skulle eksplodere.

"Det var ikke akkurat overraskende", var reaksjonen hans.

Problemet var veldig mye større i hodet mitt enn det ble i virkeligheten.

Lykke til!

Hehe, ja, det er nok ofte sånn

-ta

Anonymous poster hash: 250f9...db7

[Mango]

Det går nok helt fint.

Flyttet med kjæresten da jeg var like gammel som deg jeg og. Kan ikke en gang huske å ha fortalt foreldrene mine om det, eller om det skjedde så gradvis at det bare ble naturlig.

De skjønner nok at dere vil bo sammen, og om det ikke ender som planlagt så har man faktisk lært noe av det og

[sophh]

Han har ikke noe han skulle ha sagt uansett, så er bare å si det rett ut.

[Gjest Eurodice]

Ja! Jeg bestemmer selv Men selvfølgelig vil jeg alltid være barnet til pappa uansett, og han vil selvsagt råde oss til å gjøre kloke valg selv om vi bestemmer selv Grunnen til at jeg er nervøs er vel også fordi jeg respekterer han og jeg vil jo ikke skuffe han, så håper bare at jeg slipper noe kjefting osv.

Anonymous poster hash: 250f9...db7

Du skriver bare om din far og at du respekterer ham. Har du ingen mor, eller er det underordnet hva hun mener?

[AnonymBruker]

Jeg vet at han ikke har noe han skulle sagt. Men jeg har sagt det og vi snakket om det en times tid. De sa de var uenige i bunn og grunn, men sa likevel at siden jeg ikke kom til å høre på noe "nei" så vil de jo gi meg råd. Så de har sagt masse greier om at jeg må passe prevensjon (som om jeg ikke passer på det allerede) og om at hva man skal gjøre om det blir slutt og at jeg må vurdere den risikoen osv osv. Synes jo at jeg fikk ganske greie råd alt i alt da.

Anonymous poster hash: 250f9...db7

[AnonymBruker]

Du skriver bare om din far og at du respekterer ham. Har du ingen mor, eller er det underordnet hva hun mener?Jeg

Jeg har en stemor, men hun har jo på en måte ikke like mye å si om det som det min far har siden det er min far som har hatt ansvaret juridisk sett frem til jeg ble myndig selvsagt. Hun gav meg selvsagt råd hun også, men hun og pappa er samstemte uansett.

Jeg kan svare at det er som om at jeg ikke har noen mor ja. Hvorfor hennes mening er "underordnet" orker jeg ikke forklare.

Anonymous poster hash: 250f9...db7