AnonymBruker Skrevet 13. juni 2014 #1 Skrevet 13. juni 2014 Dette lurer jeg veldig på. Hva skjer med små barn, for eksempel 3 og 6 år, når en av foreldrene begår selvmord? Kan de likevel få et bra liv, lykkes, bli lykkelige og bli harmoniske? Hva hender med barn som i slike omstendigheter blir plassert hos barnevernet, hva er sjansen for at de havner i et god, nytt hjem? Anonymous poster hash: 3b19e...5f0
AnonymBruker Skrevet 13. juni 2014 #2 Skrevet 13. juni 2014 Livet deres går i dass, livsgrunnlaget rives opp under føttene deres, og alt det kjente, og trygge forsvinner, ikke vurder selvmord.Anonymous poster hash: d8614...13a 5
AnonymBruker Skrevet 13. juni 2014 #3 Skrevet 13. juni 2014 Livet deres går i dass, livsgrunnlaget rives opp under føttene deres, og alt det kjente, og trygge forsvinner, ikke vurder selvmord.Anonymous poster hash: d8614...13a Har du kilder på dette? Er det gjort forskning rundt temaet f.eks.? Barn på 6 og 3 år er jo veldig tilpasningsdyktige. Anonymous poster hash: 3b19e...5f0
AnonymBruker Skrevet 13. juni 2014 #4 Skrevet 13. juni 2014 Jeg tenker ofte på hva som skjer med barnets kontakt med besteforeldrene, når en av foreldrene dør i ung alder. Og kanskje den gjenlevende forelderen får ny partner, med nye besteforeldre til barnet. Tenker på hvor mye kontakt mine barn kommer til å ha med mine foreldre i fremtiden hvis jeg skulle dødd, kanskje mannen min flyttet til en annen del av landet, fant seg ny kone etc. :-( Barnebarna er ALT for mine foreldre... Anonymous poster hash: e275e...ee0
AnonymBruker Skrevet 13. juni 2014 #5 Skrevet 13. juni 2014 Det at barn er veldig tilpasningsdyktige er en sannhet med STORE modifikasjoner. Vi voksne liker å tro at barna tilpasser seg lett fordi barn ikke alltid klarer å uttrykke at de sliter eller har det vaskelig. Kaos innvendig er ikke alltid noe barn klarer å sortere. Når barn utad har det fint tror vi at de har tilpasset seg bra. At barn tilpasser seg er mer et uttrykk for at barn finner seg i det de voksne bestemmer. Det betyr ikke alltid at det er det beste for barna eller at barn liker situasjonen de er i. De overlever og finner strategier (ikke alltid gode strategier) for å holde hodet over vann. Ved selvmord blir barna hos den gjenlevende forelderen. Om mor/far ikke klarer å ta hånd om barna eller begge er døde så er det fylkesmannen som bestemmer barnas bosted. Ofte blir familieplassering benyttet i slike tilfeller. Anonymous poster hash: 6aa2c...a72 9
AnonymBruker Skrevet 13. juni 2014 #6 Skrevet 13. juni 2014 Nå er jeg litt usikker på hvor gamle kusinen og fetteren min var, men moren deres tok selvmord da de var barn. Har ikke gått særlig bra med noen av dem. Fetteren min sliter med angst. Kusinen min er narkoman. Anonymous poster hash: bd8b0...2ee 4
AnonymBruker Skrevet 13. juni 2014 #7 Skrevet 13. juni 2014 Nå er jeg litt usikker på hvor gamle kusinen og fetteren min var, men moren deres tok selvmord da de var barn. Har ikke gått særlig bra med noen av dem. Fetteren min sliter med angst. Kusinen min er narkoman. Anonymous poster hash: bd8b0...2ee Men hva gjorde at de ble slik? Mener du at morens selvmord er årsaken, eller er det pga. andre ting det har gått galt med dem? Anonymous poster hash: 3b19e...5f0
AnonymBruker Skrevet 13. juni 2014 #8 Skrevet 13. juni 2014 Det er kanskje ikke et fullgodt svar på spørsmålet ditt, ettersom deltakerne i denne undersøkelsen er eldre, men det er da bedre enn ingenting. Jeg vil tro at 3 - åringer og 6 - åringer føler det på samme måte, bare de klarer ikke formulere det. http://www.psykologtidsskriftet.no/?seks_id=36387&a=2 Anonymous poster hash: 29c5b...11d
AnonymBruker Skrevet 13. juni 2014 #9 Skrevet 13. juni 2014 Det er vel bedre at barnet vet at mor endelig er fri for smerte enn at hun går rundt med konstant angst og smerte. Barn har ma ge flere personer i lkvet sitt som kan overta ansvaret.Anonymous poster hash: 0b410...220
AnonymBruker Skrevet 13. juni 2014 #10 Skrevet 13. juni 2014 Min far tok livet av seg og jeg har lest mye om tema. Jeg var 12 år og min bror var 5. Det har gått bra med oss begge, vi er begge gift og har barn, vi har universitetsutdannelse og gode jobber. Vi har nok begge vært preget av dersom har skjedd, men det har ikke ødelagt livene til noen av oss. Jeg har lest en del om barn og selvmord og det skal være forskjell på de tilfellene hvor den som tok selvmord har slitt med psykiske problemer i lang tid og de tilfellene hvor selvmordet er relatert til en enkelt hendelse. Min far tok selvmord på grunn av en enkelt hendelse og da blir selvmordet ofte oppfattet som en feig handling og mange reagerer med sinne. I tillegg fikk jeg problem med å stole på folk da jeg var i tenårene, men det vokste jeg av meg. Da selvmordet til min far ikke var relatert til en psykisk lidelse har jeg ikke noen forhøyet risiko for å ta selvmord selv. Det skal sies at både min bror og jeg er veldig praktisk orienterte mennesker og ikke veldig sensitive, da hadde det kanskje gått galt. Vi har også en stor og fornuftig familie rundt oss (på far og mors side). Jeg har også en god venninne som er i samme situasjon og hun har også greid seg bra. Anonymous poster hash: 8f9af...514 1
KineAnd Skrevet 13. juni 2014 #11 Skrevet 13. juni 2014 Ja, barnevernet vil ta over omsorgen om begge foreldrene dør, men det er bare mens man finner ut av hvem som skal ta over omsorgen etterpå. For et par år siden kom en av mine beste venninner hjem for så å finne faren sin hengende i boden... Hun har aldri blitt normal igjen etter det. Det finnes ingen fasit på om barnet klarer seg eller ikke, det kommer mest an på hvilke omsorgspersoner og hvilke oppfølging barnet får etterpå. Jeg vet ikke hvorfor du lurer på det her, men om det er personlig og noe du tenker på selv, vil jeg heller at du snakker med noen enn å "undersøke" hva som skjer med barna. Her finner du en god meldingstjeneste og et nummer du kan ringe og få snakke med folk som har erfaring med å lytte, anbefales. https://www.kirkens-sos.no/meldinger 2
AnonymBruker Skrevet 13. juni 2014 #12 Skrevet 13. juni 2014 Har du kilder på dette? Er det gjort forskning rundt temaet f.eks.? Barn på 6 og 3 år er jo veldig tilpasningsdyktige. Anonymous poster hash: 3b19e...5f0 Har du kilder som sier at barna får det bedre i forsterhjem/barnehjem med viten om at foreldrene har tatt livet av seg, enn hjemme hos foreldrene sine? De kan ha det ok, men de vil alltid mangle noe, og savne foreldrene. Dessuten blir de aldri elsket på samme måte som de ville blitt av foreldrene. Anonymous poster hash: d8614...13a 1
Eurybia Skrevet 13. juni 2014 #13 Skrevet 13. juni 2014 Det er helt feil at barn er så "tilpasningsdyktige" som alle skal ha det til. Barn har mye større problemer med å tilpasse seg nye situasjoner enn voksne har, og blir lett forvirret, fortvilet og redd. Det vises ikke alltid på dem utad, og man kan derfor tro at de har tilpasset seg, mens de egentlig er engstelige og i "stand-by" modus (slår seg ikke til ro/venter på nye oppbrudd), og prøver å takle det nye som skjer som best de kan. Barna dine er dessuten så gamle, at de kjenner og er glad i deg, og ville merke stor forskjell om du plutselig forsvant. Du kan lure deg til å tro at det ikke er slik for å få bedre samvittighet, men slik er det. (Kilde; egen oppgave om akk.dette temaet)
AnonymBruker Skrevet 13. juni 2014 #14 Skrevet 13. juni 2014 Et problem er vel ofte at barna er veldig raske med å påta seg skylden når foreldrene gjør noe så drastisk. Gjorde mamma det fordi jeg ikke spiste maten min i går? Hoppet pappa fordi jeg ikke ga ham nattaklem? Var det min skyld fordi jeg trasset da vi skulle hjem fra barnehagen? Dette er noe barn ofte sliter med grunnet skilsmisse. Det hjelper ikke hva andre sier, men så lenge foreldrene er i live, kan de forklare dem at det ikke var deres skyld. Når forelderen er død, hvem skal da forklare dem at de ikke var skyld i det som skjedde? Anonymous poster hash: 85bf8...2d3 1
AnonymBruker Skrevet 13. juni 2014 #15 Skrevet 13. juni 2014 Jeg var litt eldre enn 6 år, men faren min tok selvmord og det har gått veldig bra med meg. Moren min taklet det innmari dårlig, så hun ble et større problem enn at pappa tok livet sitt. Jeg havnet i fosterhjem ca to år etter at pappa døde, og det var bra for meg. Mammaen min var forøvrig ikke noe særlig tess før pappa døde heller, så det var nok ikke bare selvmordet som var årsaken til at hun mistet omsorgen for barna sine. Anonymous poster hash: 6dcc3...a5f
AnonymBruker Skrevet 13. juni 2014 #16 Skrevet 13. juni 2014 De mister tryggheten sin. Kommer mest sannsynligvis til å ha problemer med å knytte seg til andre og bli glad i. Kanskje også alltid gå rundt å lure på hvorfor..Anonymous poster hash: 8ea4d...bb4 1
AnonymBruker Skrevet 13. juni 2014 #17 Skrevet 13. juni 2014 Jeg hadde ei venninne som mistet faren sin da hun var 2-3 år, av selvmord. Alle rundt henne løy, og sa bare at han døde (uten noe mer forklaring), og hun gjorde som mange andre barn gjorde - så opp til den perfekte pappaen sin hun ikke husket. Da vi var 10-12 år så fikk hun vite at faren ikke bare hadde dødd, men tatt livet sitt etter en stor krangel med moren, "for å vise henne". Hele livet hennes falt sammen, og hun kom i dyp depresjon. Da hun var fjorten tok moren hennes selvmord, grunnet kronisk sykdom. Hun slet igjen veldig i etterkant, "Hva om jeg hadde gått inn til mamma litt tidligere?", "Vi hadde hatt bedre råd hvis jeg ikke hadde mast om klær hele tiden, og da kanskje mamma fortsatt vært her". Hun har vært igjennom et helvete. Jeg unner alle barn som har mistet foreldrene sine et godt liv. Men sannheten er vel at store deler av livet til barna blir nok uansett ødelagt, selv om de forhåpentligvis får et godt liv som voksen. Anonymous poster hash: eba34...911
AnonymBruker Skrevet 13. juni 2014 #18 Skrevet 13. juni 2014 Ekskjæresten min mistet faren sin når han bare var et par år gammel. Han tok selvmord. Eksen min kunne nok vokst opp og levd et fint liv, han kjente jo ikke faren sin. Meeen, han hadde mange problemer. Depresjon var et av de. Før jeg møtte han sa han at han hadde selv prøvd å ta selvmord 2 ganger. Uten at jeg skal være hobbypsykolog er det tydelig at det med faren gikk inn på han. Det er rett og slett grusomt. Og den stakkars mora hans. Uff, jeg blir lei meg. Og jeg har ikke pratet med de på flere år. For en tragedie for folk å oppleve. Anonymous poster hash: fd665...fbf
Adhara Skrevet 13. juni 2014 #19 Skrevet 13. juni 2014 Kjære TS. Det er noe som skurrer for meg i denne tråden, så derfor velger jeg å stenge den. Jeg er redd det er du som planlegger å ta ditt eget liv, og da kan bare ikke denne tråden få stå åpen på denne måten. Jeg håper virkelig du tar til deg de rådene du har fått i denne tråden og ombestemmer deg. Tenk på barna dine, de kommer ikke til å få det bra uten deg. Jeg foreslår at du ringer psykiatrisk legevakt, hvis det finnes det i nærheten av deg, ringer til Mental Helse, telefonnummeret dit er 116 123. Telefonen er døgnåpen. Du kan også bruke internettsida http://www.sidetmedord.no/ Stor klem, Irrlys, mod. 5
Anbefalte innlegg