Vold hjemme i barndommen

[Silhouettes]

Hei.

Da var jeg liten opplevde jeg og lillesøsteren min mye vold hjemme. Jeg ble blant annet slått av pappa og utskjelt og kjeftet på nesten hver eneste dag. Husker enkelte hendelser mer enn andre. Da jeg var rundt 9-10 år gammel hadde pappa kjeftet og slått meg, ikke husker jeg hvorfor. Det jeg prøvde da var å ringe politiet for å fortelle dem at pappa ikke var snill med meg, men da ble jeg stoppet av han før jeg rakk det, han var enda litt mer hardhendt for så å kaste meg, å låse meg inne på soverommet mitt.

Jeg ble kastet ned trappa 2 etasjer hjemme fordi jeg var syk å ville se på tv i stua der det var varmt, men det fikk jeg ikke lov til, og ble heller kastet ned trappa.

Da jeg var 15 år gammel begynte han å mobbe meg og lillesøsteren min foran stemoren vår for å imponere henne, og hun gjorde ikke en jævla dritt med det heller.

Jeg var også 15 år når jeg fortalte min mor om volden jeg og søsteren min hadde opplevd. Dette trodde hun ikke på, og mente at jeg løy til henne og at pappa var en snill mann, og jeg har ikke gjort annet enn å skamme meg siden.

Volden stoppet jo eldre jeg ble, og jo mer han begynte å skjønne at jeg kunne ta igjen ved å feks ta kontakt med barnevern eller politi, noe jeg truet mye med.

I dag er jeg snart 21 år gammel, jeg jobber litt, men ellers går dagene mine i å tenke på disse tingene, jeg klarer ikke tenke på annet. Jeg er bipolar så har fått hjelp via psykisk helsetjeneste mot det samt traumatiseringen fra barndommen. Jeg sluttet å gå dit for 2 måneder siden fordi ingenting hjelper meg. Jeg klarer nesten aldri å gå ut, jeg orker ikke være med venner, rett og slett ingenting. Jeg vet også at lillesøsteren min har det vondt pga dette, noe som også gjør meg vondt. Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å komme meg gjennom det, jeg klarer heller nesten ikke å snakke om det til noen. Jeg vet heller ikke hvorfor jeg begynte å skrive dette.

Til alle dere som har opplevd noe av det samme, hvordan går det med dere i dag? Har dere det bra, og hvordan kom dere gjennom det?

[Thinkerbell.]

Jeg har ikke opplevd det samme, men ble veldig berørt av det du skriver. Har du kontakt med din far i dag? Håper noen som har opplevd lignende kan gi deg gode råd. Klem

[AnonymBruker]

Kjære deg, så vondt å høre!

Jeg hadde det litt som deg da jeg vokste opp, men det stoppet da jeg var 10år, etter det har ikke den personen vært i livet mitt. Jeg har klart meg ok, men merket at jo eldre jeg ble, jo mer preget dette meg og hverdagen min.

Du kan ikke gi opp samtaler med psykolog etter to mnd! To mnd er ingenting! I begynnelsen av samtaler vil man alltid føle seg mer frustrert og få det vondere. Det er vondt å rippe opp i ting man helst vil glemme, men jeg lover deg, det er nødvendig.

Så du, prøv å gå litt til hos psykolog, det kan ta mange mnd før du føler det hjelper, men det er viktig å ta tak i det nå som du er så ung!

Lykke til TS, du kommer til å få det bra, men du må jobbe for det!

Det som har hjulpet meg år for år, er at jeg har klart å legge fra meg "barnet" i meg, legge fra meg den som var såret, den som opplevde vonde ting. For nå er jeg snart 40 år, og har hatt mange gode år, gode år som har tatt over plassen til den som hadde det så vondt. Men jeg jobber fortsatt for å minne meg selv på, hver dag, at det var da, nå er nå, og jeg har det fint! Jeg trenger ikke være redd mer, jeg trenger ikke tilfredsstille noen andre, jeg har et annet liv og må fokusere på det.

Klart jeg har sider av meg som ikke er som de burde vært etter den oppveksten, jeg klarer ikke å knytte meg til andre så godt, klarer ikke å stole helt på andre, jeg er mye bekymret, blir fort irritert om jeg ikke har kontrollen... men dette har jeg klart å godta og dermed leve med.

Fortiden er ikke deg TS, husk det! Fremtiden er deg, og du kan forme den som du vil, fylle den med alt du fortjener, og du fortjener det beste!

Lykke til og god klem

Anonymous poster hash: e5518...6df

[Silhouettes]

Thinkerbell: Jeg bor enda hjemme, så har fortsatt noe kontakt med pappaen min, men vi prater aldri, jeg holder meg for det meste langt unna. Vil tro det er derfor det er ganske vanskelig også nå, ettersom jeg fortsatt må forholde meg til han. Jeg kommer til å kutte all kontakt når jeg er bekk herifra.

Ano: Jeg gikk til psykolog i 2 år ca, men avsluttet for 2 måneder siden, mulig jeg formulerte meg litt dårlig der : ) Men tusen takk for rådene og innlegget ditt, det betyr mye!

[AnonymBruker]

Thinkerbell: Jeg bor enda hjemme, så har fortsatt noe kontakt med pappaen min, men vi prater aldri, jeg holder meg for det meste langt unna. Vil tro det er derfor det er ganske vanskelig også nå, ettersom jeg fortsatt må forholde meg til han. Jeg kommer til å kutte all kontakt når jeg er bekk herifra.

Ano: Jeg gikk til psykolog i 2 år ca, men avsluttet for 2 måneder siden, mulig jeg formulerte meg litt dårlig der : ) Men tusen takk for rådene og innlegget ditt, det betyr mye!

Jeg så det etter at jeg svarte deg, var bare jeg som var litt rask der

Kanskje du kan prøve å bytte psykolog? Finne en du føler hjelper mer?

Ønsker deg alt godt TS, du klarer dette!

Anonymous poster hash: e5518...6df