Mistrives i ny jobb, og sambo gjør det ikke enklere

[AnonymBruker]

Hei... Jeg begynte i en ny jobb for 1 mnd siden. Det er å jobbe med barn, og av en eller annen grunn så er enkelte barn utrolig stygge mot meg. Har hatt andre jobber som i barnehage osv men aldri vært borti lignende.. Hver dag før jeg høre stygge ting, som virkelig trykker meg ned. Jeg jobber nå på barneskolen, og det er vondt når et barn kan komme bort til deg å si noe stygt om deg eller utseendet ditt.

Jeg er passe tynn, blondt hår, kler meg helt normalt...jeg skjønner ikke hva det er som gjør at de har behov for å for eksempel si "Så stygg du er på blabla, hvorfor har du sånn shorts det er jo bare stygt..hvorfor er smilet ditt så stygt".. hørt mye slik, nesten hver dag i 1 mnd nå.

Samboeren min driter i at jeg har begynt å jobbe, spør meg aldri om hvordan dagen min har vært...

Jeg gruer meg så mye til jobb dagen derpå at jeg ikke får sove. Jeg ligger å gruer meg til å dra dit, blir nesten kvalm, og blir verre av tanken på å komme hjem til en kjæreste som ikke viser tegn til å bry seg (han har forresten ikke jobb og er ikke en av de som ønsker jobb...)

Hva gjør jeg? Skal jeg bare fortsette å jobbe der..? Merker stor forskjell på hvordan jeg har det nå, å før jeg begynte.. I tilegg er det bare 1 ansatt der som er vennlig/hyggelig, mens de andre er veldig overseende og virker som om de ansatte er en "klikk" jeg ikke slipper inn til.......

Jente 24

Anonymous poster hash: 5c511...ac2

[Gjest BettyBoop]

Klem til deg. Høres ikke ok ut. Jeg ville ikke nølt med å gått inn på finn og kinna etter stillingsannonser. Og om du må flytte for å få en bedre jobb, gjør det. Og ikke ta med deg den udugelige kjæresten som ikke gidder å jobbe. Han er ikke noe å ha.

[AnonymBruker]

Jeg synes du burde fortelle kjæresten din hvordan du har det, og prøve å finne en ny jobb. Du skal ikke måtte tåle sånne komentarer hver eneste dag. Jeg skjønner at du blir lei deg.

Anonymous poster hash: f87d3...909

[Kjempeliten]

Si i fra. Det er ikke rart ungene forsetter å si stygge ting til deg om du lar dem gjøre det. Si til dem at det er helt uakseptabelt å snakke sånt om folk. Fortsetter de kan du jo høre med kolleger hva de pleier å gjøre i slike situasjoner. Om det sendes noe brev hjem eller noe.

[Pottepalme]

Når barn er så store at de går på barneskolen, bør de vite at sånt ikke er greit. Gi de klar beskjed. Hører de ikke etter så sier du ifra til den andre ansatte, så finner dere en løsning. Du skal ikke måtte tolerere sånt.

Om det ikke stopper, så tar dere det opp med foreldrene til ungen/ungene.

[Cordelia]

Snakk med en kollega om hvordan du skal forholde deg til det. Også må du prøve å bli litt mer hardhuda, og snakke til ungene. Når unger først får blod på tann, så kan det nærmest være som et lokmotiv. Hvis du viser at du tar deg nær av det, kommer de til å fortsette. Noen er veldig flinke til å finne seg offer og erte på. Vis at du ikke tolererer det. Overse det kan jo og hjelpe, men da finner de seg fort noen andre. (Edit.)

Endret 12. juni 2014 av Cordelia

[Gjest Lady.In.Heels]

Jeg hadde sagt opp. Hvorfor bli i en jobb du ikke trives i? Ellers må jeg bare si at jeg hadde ´´kjeftet´´ på barna som hadde kalt meg slike ting. Det er faktisk ikke greit, uansett hvor gammel personen er Respekt for voksne er det noe som heter.

[AnonymBruker]

Hei... Jeg begynte i en ny jobb for 1 mnd siden. Det er å jobbe med barn, og av en eller annen grunn så er enkelte barn utrolig stygge mot meg. Har hatt andre jobber som i barnehage osv men aldri vært borti lignende.. Hver dag før jeg høre stygge ting, som virkelig trykker meg ned. Jeg jobber nå på barneskolen, og det er vondt når et barn kan komme bort til deg å si noe stygt om deg eller utseendet ditt.

Jeg er passe tynn, blondt hår, kler meg helt normalt...jeg skjønner ikke hva det er som gjør at de har behov for å for eksempel si "Så stygg du er på blabla, hvorfor har du sånn shorts det er jo bare stygt..hvorfor er smilet ditt så stygt".. hørt mye slik, nesten hver dag i 1 mnd nå.

Samboeren min driter i at jeg har begynt å jobbe, spør meg aldri om hvordan dagen min har vært...

Jeg gruer meg så mye til jobb dagen derpå at jeg ikke får sove. Jeg ligger å gruer meg til å dra dit, blir nesten kvalm, og blir verre av tanken på å komme hjem til en kjæreste som ikke viser tegn til å bry seg (han har forresten ikke jobb og er ikke en av de som ønsker jobb...)

Hva gjør jeg? Skal jeg bare fortsette å jobbe der..? Merker stor forskjell på hvordan jeg har det nå, å før jeg begynte.. I tilegg er det bare 1 ansatt der som er vennlig/hyggelig, mens de andre er veldig overseende og virker som om de ansatte er en "klikk" jeg ikke slipper inn til.......

Jente 24

Anonymous poster hash: 5c511...ac2

Jeg vet ikke om du vil ha råd eller om du vil ha utløp for det du føler. Men jeg er mann, så jeg velger det første...

Sannsynligvis så er barna slik fordi de ikke har det greit med seg selv... Som utdannet lærer, så har du nok hørt om Maslows behovspyramide. Når barn ikke får tilfredsstillt mangelbehov, så tyr de gjerne til dysfunksjonell adferd.

Siden du har en situasjon i hjemmet, som ikke gir deg den tryggheten du trenger, så blir du utrygg i jobbsituasjonen også. Dette er noe barn er særdeles flinke til å fange opp, og det gjør deg nok til et sårbart "offer".

Anonymous poster hash: 886ce...cbc

[Gjest Coolaid]

Ts, hva ville du sagt til en person som fortalte deg det samme som du skrev i innlegget ?

Jeg også vil komme med tips. MANN DEG OPP ! - det er ikke mer synd på deg enn andre. Du trenger å utstråle styrke, disiplin og autoritet. Det er helt normalt at en del barn vil teste ut grensene dine. Det er ikke alle barn som har lært det de trenger for å klare seg sosialt. Det er hvor du kommer inn.

Dette begynner i ditt hode. Gjør du som nå blir du overkjørt og utslitt. Lær deg å være bestemt og gi sørg for at det får konsekvenser for barna å behandle deg slik. Ta det opp med kollegaene dine og finn løsninger sammen. Lar du dette skure og gå blir du sykemeldt på no-time.

Når det gjelder sambo så gi beskjed at du har behov du ikke får dekket. Litt samme problemet her, du hevder deg ikke i denne relasjonen heller.

Jobben du må gjøre starter innenfra. Gi deg selv et kurs i selvhevdelse.

Fikser du dette så kommer du til å trives bedre i jobben.

Stor klem til deg

[Jade]

Si til samboeren din at du trenger litt omtanke hjemme. Får ikke han det av deg, kanskje?

Hvordan betaler han for seg hjemme? Får han dagpenger?

Jeg ville absolutt lett etter en ny jobb med det samme. Det er viktig å trives i jobb. Man er der store deler av dagen, og mistrivsel der kan påvirke resten av dagen også! Og når du i tillegg ikke er noe trøst å få når du kommer hjem....

[Gjest Blomsterert]

Ts, hva ville du sagt til en person som fortalte deg det samme som du skrev i innlegget ?

Jeg også vil komme med tips. MANN DEG OPP ! - det er ikke mer synd på deg enn andre. Du trenger å utstråle styrke, disiplin og autoritet. Det er helt normalt at en del barn vil teste ut grensene dine. Det er ikke alle barn som har lært det de trenger for å klare seg sosialt. Det er hvor du kommer inn.

Dette begynner i ditt hode. Gjør du som nå blir du overkjørt og utslitt. Lær deg å være bestemt og gi sørg for at det får konsekvenser for barna å behandle deg slik. Ta det opp med kollegaene dine og finn løsninger sammen. Lar du dette skure og gå blir du sykemeldt på no-time.

Når det gjelder sambo så gi beskjed at du har behov du ikke får dekket. Litt samme problemet her, du hevder deg ikke i denne relasjonen heller.

Jobben du må gjøre starter innenfra. Gi deg selv et kurs i selvhevdelse.

Fikser du dette så kommer du til å trives bedre i jobben.

Stor klem til deg

Enig i dette.

[tingeling]

Hei TS

Først og fremst føler jeg virkelig med deg, unger kan være jævlige!

For det andre, du er 24 år og sikkert i en av dine første jobber. Snakk med rektor. Hun/ han er lederen din og det er jobben hans/ hennes å hjelpe deg i denne situasjonen.

Dessuten: er du læreren til disse barna? Da er det en ting som gjelder og det er knallhard disiplin. Null toleranse for slik adferd overfor deg selv eller andre. Barn har i alle tider terrorisert usikre lærere. Husk at du er den voksne, du bestemmer. Det er helt uakseptabelt å si slike ting, uansett om hvordan du ser ut. Min eldste går i 3 klasse og har hatt to unge lærere. Begge to var/ er knallstrenge, men barna elsker dem. Når det er sagt vil jeg også legge til at som forelder ville jeg gjerne hørt om slik oppførsel. Det hadde blitt månelyst!

Håper at det løser seg for deg!