Ikke vær så sint på barna.

[AnonymBruker]

http://www.klikk.no/foreldre/barn/article824760.ece

Jeg må si at jeg kjenner meg igjen i denne linken fra egen barndom.

Barn som vokser opp med foreldre som er mye sinte, velger ofte én av to strategier. Noen gjør alt for å unngå konflikter. De er redde for å ta plass, tåler kritikk dårlig, føler at alt de gjør er galt og at de er verdiløse

Sant. Jeg føler at det aldri er plass til meg, jeg tåler kritikk ekstremt dårlig og føler at det er et personlig angrep på meg, jeg føler at alt jeg gjør er alt fordi at de alltid blir sure og kritiserer meg uansett hva jeg gjør, og ja så føler jeg ikke at jeg har noe verdi.

Disse barna oppfattes som innesluttede og slipper ingen inn på seg. De blir mistenksomme og skeptiske og deler ikke sine innerste følelser med noen.

Stemmer på alle punkter. Jeg har en tendens til å dele litt i fylla hvis jeg blir skikkelig full, så kanskje ikke. Etterpå angrer jeg meg bittert fordi at jeg sitter og tenker: Faen, hvorfor gadd jeg å plage vedkommende med alle problemene mine?

Etter hvert som disse barna vokser opp, kan de få det vanskelig i nære relasjoner.

Det stemmer. Det har vært ett problem siden jeg var veldig liten.

– Årsaken er at de ikke har fått trøst når de trengte det som mest. De får ikke støtte for reaksjonene sine, de blir oversett og lærer seg ikke å ha kontakt med sitt eget følelsesregister, forklarer Schjelderup.

Igjen, så stemmer det. Jeg blir alltid kritisert for valgene jeg tar, eller ønskene jeg har for livet mitt. Jeg har aldri fått støtte i vanskelig situasjoner, men det har istedenfor blitt latterliggjort foran hele familien, kritisert om hvor teit jeg har som innbiller meg at jeg kan få til det (jeg må jo forstå at det er ekstremt vanskelig, og hvordan skulle jeg klare å få til det?)

– Barnet blir påvirket av mammas og pappas følelser og leser verden gjennom foreldrenes ansiktsuttrykk og tonefall, forklarer Schjelderup.

Ja, igjen så føler jeg det stemmer for meg. Alt var raseri, frustrasjon som gjør meg dårlig. Alternativene var: 1. gjør som foreldrene dine sier. eller. 2. bli brølt til å kalt så mange stygge ting til du knekker og hylgriner / bli slått til, dratt i, kastet i veggen osv.

Voksne som selv har levd med sinne og trakassering i hjemmet, kan adoptere mønstre når de blir foreldre selv, i mangel av andre metoder og verktøy.

Kjenner meg igjen i dette og.

Moralen er vell. Ikke vær så sint på barna dine. Vi er en søskenflokk på 5 - hvor tre av oss sliter med depresjon, angst og selvmordforsøk. Vi er to gutter og tre jenter. Det er vi som jenter som fikk gjennomgå, og jeg som fikk den verste runden som eldstemann.

Anonymous poster hash: 00919...cfe

[KvinneguidenBruker]

Takk så mye for at du deler. Har liknende erfaring selv, og kommer til å jobbe redusert, for å nettopp ha overskudd til å være en rolig forelder.

[magicpie]

Herregud. Jeg leste artikkelen nå, og kjenner meg igjen i omtrent alt. Om dette stemmer, så forklarer det egentlig hvorfor jeg er som jeg er...

[AnonymBruker]

Kjenner meg veldig igjen, jeg hadde foreldre som ikke bare var sint, men rasende og ropte og skrek om jeg/vi gjorde noe galt, om vi misforsto noe eller gjorde vår del av husarbeidet for tregt.

Jeg var mye redd under oppveksten, og turde ikke vise følelser. Hver gang jeg ble sint selv så ble jeg redd og begynte å gråte, for jeg hadde blitt lært opp til at vi hadde ikke lov å bli sint eller motsi på noe som helst foreldrene våre bestemte. Å motsi sine foreldre er ikke greit, men det å få lov til å gi uttrykk for sine egne meninger og følelser var bannlyst, og det er der jeg har fått lide for.

Idag er samtlige søsken enten plaget med angst, depresjoner, sosial angst, trøblete relasjons forbindelser i egne familier, droppet ut av skolegang på et tidspunkt, yngste ble utstøtt på skolen og litt mobbet pga sin innesluttet oppførsel.

Barnevernet ble kontaktet av oss barna for vi følte oss overkjørt og redd i vårt eget hjem, vi ønsket at de kom og hjalp oss å tale vår sak. Saken ble avsluttet da foreldrene våre hadde hatt sin samtale med barnevernet. Etter det ble det verre hjemme.

Sukk.

Anonymous poster hash: e7f8a...6dc

[AnonymBruker]

Kjenner meg veldig igjen, jeg hadde foreldre som ikke bare var sint, men rasende og ropte og skrek om jeg/vi gjorde noe galt, om vi misforsto noe eller gjorde vår del av husarbeidet for tregt.

Jeg var mye redd under oppveksten, og turde ikke vise følelser. Hver gang jeg ble sint selv så ble jeg redd og begynte å gråte, for jeg hadde blitt lært opp til at vi hadde ikke lov å bli sint eller motsi på noe som helst foreldrene våre bestemte. Å motsi sine foreldre er ikke greit, men det å få lov til å gi uttrykk for sine egne meninger og følelser var bannlyst, og det er der jeg har fått lide for.

Idag er samtlige søsken enten plaget med angst, depresjoner, sosial angst, trøblete relasjons forbindelser i egne familier, droppet ut av skolegang på et tidspunkt, yngste ble utstøtt på skolen og litt mobbet pga sin innesluttet oppførsel.

Barnevernet ble kontaktet av oss barna for vi følte oss overkjørt og redd i vårt eget hjem, vi ønsket at de kom og hjalp oss å tale vår sak. Saken ble avsluttet da foreldrene våre hadde hatt sin samtale med barnevernet. Etter det ble det verre hjemme.

Sukk.

Anonymous poster hash: e7f8a...6dc

Dette skjedde daglig. Vi begynte å lage våre gjemmesteder, vi grudde oss alltid til å dra hjem etter skolen, jeg begynte å gå hjem fra skolen fremfor å ta buss, for å utsette hjemkomsten med 45-60 minutter.

Anonymous poster hash: e7f8a...6dc

[Ava Mae]

Dette var en ekstremt trist tråd. Jeg har heldigvis ikke denne bagasjen med meg og både jeg og sambo er rolige personer av lynne noe jeg er evig takknemlig for når jeg leser slike artikler. En relativt kraftig påminner for oss som oppdrar barn. Takk for at du deler og trist på vegne av dere som kjenner dere igjen

[AnonymBruker]

Kjenner meg veldig igjen, jeg hadde foreldre som ikke bare var sint, men rasende og ropte og skrek om jeg/vi gjorde noe galt, om vi misforsto noe eller gjorde vår del av husarbeidet for tregt.

Jeg var mye redd under oppveksten, og turde ikke vise følelser. Hver gang jeg ble sint selv så ble jeg redd og begynte å gråte, for jeg hadde blitt lært opp til at vi hadde ikke lov å bli sint eller motsi på noe som helst foreldrene våre bestemte. Å motsi sine foreldre er ikke greit, men det å få lov til å gi uttrykk for sine egne meninger og følelser var bannlyst, og det er der jeg har fått lide for.

Idag er samtlige søsken enten plaget med angst, depresjoner, sosial angst, trøblete relasjons forbindelser i egne familier, droppet ut av skolegang på et tidspunkt, yngste ble utstøtt på skolen og litt mobbet pga sin innesluttet oppførsel.

Barnevernet ble kontaktet av oss barna for vi følte oss overkjørt og redd i vårt eget hjem, vi ønsket at de kom og hjalp oss å tale vår sak. Saken ble avsluttet da foreldrene våre hadde hatt sin samtale med barnevernet. Etter det ble det verre hjemme.

Sukk.

Anonymous poster hash: e7f8a...6dc

Som jeg skulle skrevet det selv. Mine varmeste tanker til deg!

TS

Anonymous poster hash: 00919...cfe

[AnonymBruker]

Som jeg skulle skrevet det selv. Mine varmeste tanker til deg!

TS

Anonymous poster hash: 00919...cfe

Føye til (siden kan ikke redigere som AB): Jeg kjenner meg igjen i hele innlegget ditt, ikke bare det uthevede.

Anonymous poster hash: 00919...cfe

[Gjest Belle âme]

I gata mi, hører eg ein mor som faktisk skriker til ungene sine, det er ikkje sjeldent heller, til og med når dei er ute blant folk driver ho og snakke til ungene veldig surt når dei gjer noke ho ikkje vil, for eit kvinnfolk.

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg også igjen i hovedinnlegget. Jeg blir ofte kalt kald fordi jeg aldri viser følelser eller kroppsspråk åpenlyst. Jeg er ekstremt skeptisk til folk som er sint, irriterte eller bare snakker høyt. Jeg får helt sammenbrudd og stivner i hele kroppen om jeg ikke klarer å komme meg unna tidsnok. Hjernen min jobber i høygir konstant fordi jeg føler alle vurderer og kritiserer alt jeg gjør. Jeg tør ikke ta et eneste skritt om det ikke er helt absolutt nødvendig. Jeg klarer ikke å knytte meg til andre mennesker, det ville bare vært tortur for meg og føltes som om jeg er konstant overvåket!

Da jeg var liten fikk jeg tydelig beskjed om å sitte rolig på en stol i en krok og ti stille til noen ba meg om å gjøre noe annet. Om jeg hadde mareritt og begynte å gråte ble jeg bare satt ut på trappa og døra ble låst etter meg så jeg måtte sitte der til det ble låst opp om morgenen. Om jeg måtte på do ble det kjefting om at jeg maste og var i veien, så jeg turte ikke å spørre om å få gå på do og tisset på meg, både om dagen og om natten og så ble det nok en runde med enda mer kjefting og skammekrok i kjelleren. Da sluken på badet ble tett var det jeg som fikk skylden for det og fikk ikke dusje på to uker.

Anonymous poster hash: 86838...f36

[AnonymBruker]

Dette var en ekstremt trist tråd. Jeg har heldigvis ikke denne bagasjen med meg og både jeg og sambo er rolige personer av lynne noe jeg er evig takknemlig for når jeg leser slike artikler. En relativt kraftig påminner for oss som oppdrar barn. Takk for at du deler og trist på vegne av dere som kjenner dere igjen

Jeg oppdrar også barn. Vet ikke om jeg skal si dessverre.

TS.

Anonymous poster hash: 00919...cfe

[AnonymBruker]

Jeg vokste opp med en mor som var mye sint. Og en hel familie med temperament som slo ut i alle retninger. Man lo mer høyt enn man smilte, og man skjente mer enn man var sur og mutt, for å si det sånn.

Jeg klarte meg fint. Søsteren min er preget av det, mens jeg ikke har vonde minner knyttet til barndommen min i det hele tatt. Men mannen min er litt bekymret for at jeg skal være melodramatisk og temperamentsfull rundt våre barn, så det var noe vi pratet mye om før vi fikk barn. Han vokste opp i et rolig hjem, men han merker jo godt hvordan svigers er, for å si det sånn...

Så jeg har en jobb å gjøre, ettersom jeg ikke alltid er bevisst på "sinnet" mitt og måten det oppleves av folk rundt meg. Heldigvis kommer far til barnet til å ta meg i ørene og passe på.

Anonymous poster hash: cbe1a...fcb

[AnonymBruker]

Kjenner meg også godt igjen i hovedinnlegget. Min far var mest voldelig og temperaments full da jeg var veldig lita, før barneskola, men så var det som om han vokste det av seg. Så selv om jeg husker episoder der han var sint og slo meg så har jeg ikke så veldig mange dårlige følelser knyttet til det i dag. Vi har ikke noe nært forhold, men det er ikke i den negative enden av skalaen. Når jeg reiser hjem til jul f.eks. så er det ikke noe klemming på flyplassen, det er kun om det er noen vi kjenner i nærheten, da blir det bare for synsskyld.

Min mor har jaget meg med saks, kniv og sånn steik-gaffel gjennom huset et par ganger og hoppet ut av vinduet. Hun har slått meg, dratt meg i håret, hylt, skreket, brølt, kalt meg bolla, feita, tjukka, spyklyse og gudveit.

Så jeg tilbragte hele oppveksten med å gjøre meg usynlig og tok i mot alt av dritt. Hadde en bror men han fikk ikke like mye tyn. Husker spesielt en episode der både han og jeg våknet en natt og var tørst, han gikk opp først og tok seg et glass vann. Spurte om mamma ble sint. Nei sa han, og jeg gikk opp for å hente vann, og da ble jeg utskjelt.

Siden jeg tok i mot all dritt uten å gjøre noe motstand førte det jo til at jeg ble tidenes enkleste mobbeoffer, og det eskalerte jo helt ut av kontroll. Hverken skole, barnevern eller politi tok tak i det. Det resulterte til slutt i at jeg i løpet av ungdomsskolen ble et rasende, voldelig monster som tok blodhevn på alle som måtte gjøre meg noe. Mobbinga tok jo slutt men er virkelig ikke stolt av mye av det jeg har gjort.

Nå er jeg midt i 20-åra og har fått litt mer balanse i meg, men jeg er usikker på om jeg vil ha barn for jeg er så livredd jeg skal utsette dem for noe lignende:(

Anonymous poster hash: f96ca...f4e

[Kittykat]

Jeg leste igjennom artikkelen og kjenner meg igjen i mye av det som stod der. Men jeg husker ikke så mye fra barndommen min, så jeg vet egentlig ikke om mine foreldre var sinte/strenge/kjeftete. Men det som stod der forklarer en god del på hvorfor jeg er som jeg er den dag i dag....Jeg prøver å holde meg selv i skinnet i forhold til mine egne barn, sånn at de ikke skal få oppleve dette. Så det er ofte jeg må telle til både 10, 20 og 30 hvis vi krangler.

Men det er jo litt dumt for meg da, at jeg ikke husker hvordan barndommen min var. Det eneste jeg husker er at mine foreldre ikke viste følelser, ala kyss, klapp og klem. De virket kalde, rett og slett. Og nå som jeg har barn selv, er det veldig viktig for meg å vise kjærlighet ovenfor barna mine. Det er iallefall sånn jeg husker foreldrene mine fra min ungdomstid til nå. Kanskje barndommen min er svaret på hvorfor jeg sliter den dag i dag...

Endret 13. juni 2014 av Kittykat

[Muscae]

Det dere beskriver i denne tråden er jo ren omsorgssvikt, og i mange tilfeller mishandling. Dette VET man veldig godt at det skader menneskets psyke på en måte som kanskje aldri blir bra igjen. Det skader også hjernen i stor grad, siden kroppen går i den såkalte "flykt eller kjemp"-modusen. Da utskiller hjernen så store mengder stresshormoner at kroppen aldri slapper av, samt at hjernen aldri får ro og tid til å bearbeide nye inntrykk. Dette er vitenskaplig bevist gang på gang.

Det artikkelen handler om er normale foreldre som kjefter på barna sine. Alminnelig kjeft, som egentlig ikke tjener noen hensikt, og som i alle fall ikke hjelper en dr*tt for å oppdra barna, men som veldig mange foreldre tyr til, av en eller annen grunn. Det er viktig å få frem at også dette, selv om det er allment akseptert i samfunnet, er skadelig for barn.

Mine foreldre gjorde så godt de kunne, de elsket oss barna, og prøvde å gi oss en god oppvekst. På veldig mange punkter klarte de det veldig godt, og jeg føler jeg har hatt en god oppvekst. Men vi ungene fikk veldig mye kjeft. Det ble sånn at mamma sluttet å snakke ordentlig med oss barna, og gikk direkte til kjefting i stedet for, fordi hun mente hun "måtte kjefte" for at vi skulle høre. Resultatet ble jo at vi barna ikke snakket med mamma om viktige ting, fordi vi ikke hadde det nære forholdet. I dag kan jeg se på situasjonen med voksne øyne, og forstå at mamma var ekstremt sliten, med fem barn, en mann som jobbet mye, et stort hus (oppussingsobjekt), dårllig økonomi, pluss en kronisk sykdom som aldri fikk en skikkelig diagnose eller behandling. Klart man blir sliten! Klart man kan fort ende opp med å kjefte! Jeg hadde sikkert ikke klart det bedre selv.

Men det er viktig at slike som min mor, som elsker barna sine, og ønsker å gjøre det beste for dem, blir klar over hvor skadelig det er for et barn å blir kjeftet på mer enn det blir snakket fint med. Slik at de kan jobbe med det, og gjøre alt de kan for å ikke gå i "kjeftefella".

Vi er fem søsken, og samtlige sliter psykisk. Enkelte av oss har/har hatt selvdestruktiv oppførsel, med dårlige partnere, selvskading, rusmidler osv.

[AnonymBruker]

Jeg får ikke til sitering akkurat nå:

Ts- Ja det er virkelig skremmende hvor påvirket barn blir for resten av livet, etter en barndom med lignende beskrivelser vi har skildret i denne tråden. Trist at du kjente deg veldig igjen i det jeg skrev, og også at jeg kjenner meg i det du skrev.

Ava Mae- Jeg oppdrar også barn, og har aldri hatt et sterkt temperament selv om mine foreldre har det. Kanskje det lille jeg skulle ha av temperament er kuet fordi jeg har hatt en vanskelig oppvekst, men det vites ikke Synes det går begge veier, barna må se at det å bli sint er naturlig og mennesklig, men at det ikke skal gå over stokk og stein.

Mine barn kan bli sinte og urimelige samtidig, jeg prøver å lære de at det skal de få lov til å føle, men også å lære de den gyldne middelvei på hvordan det håndteres og at ikke alt er greit. Litt tøft innimellom ettersom jeg ikke har lært selv fra barndom at sinne er menneskelig og "lov", men jeg har oppdratt meg selv veldig etter jeg selv ble mor.

Så til sist angående omsorgssvikt og mishandling vs unødvendig kjeft. Jeg forstår forskjellen og vet det jeg og mine søsken ble utsatt for nettopp det førstnevnte, det ble jeg selv fortalt av en fra PPT i min barndom. Det var da jeg fikk bekreftet at det faktisk ikke var normalt å bli slått eller straffet psykisk, overkjørt psykisk osv, jeg husker det var sårt og uvirkelig å ha en voksen som faktisk forsto og var på vår side. At vi da likevel ble ignorert av barnevernet samme året brøt meg og eldste ned, og vi trodde igjen at det var oss det var noe galt med likevel.

Jeg skriver dette for å vise til at det har en konsekvens med all urimelig sinne i barndom, og det er det sinnet og negativiteten som sitter igjen. Tror også at jeg ble å skrive litt ekstra nettopp fordi dette er lenge siden, mye var fortrengt og glemt. Denne tråden vekket litt erfaringer så det ble en del å skrive selv om jeg og min historie ikke er hovedmålet med artikkelen:-) Jeg er voksen og har fortsatt mine plager vedrørende min barndom, men er likevel blitt en kjærlig og rettferdig forelder og person.

Viktig påminnelse, den artikkelen.

Anonymous poster hash: e7f8a...6dc

[Gjest Santa Barbara]

Alt dette stemmer med meg også. Min far kjeftet mye og jeg var redd for han som liten.

Jeg har kjeftet på min sønn på 16 mnd selv. Det skjedde en del i en periode han sutret fra morgen til kveld pga tenner og forkjølelse. Var ikke sånn at jeg konstant kjeftet, men jeg ble så sliten i hodet at jeg måtte få en liten utblåsning av og til. Håper ikke dette har gjort skader for han og at han ender opp som meg :-( og nå som jeg har lest dette skal jeg prøve å telle inni meg om jeg skulle bli så sliten at jeg må kjefte igjen for jeg unner han virkelig ikke det.

[Gjest Pheel]

Kjenner meg igjen, ja. Ingen har godt av mye sinne rundt seg og at det er viktig å få positive tilbakemeldinger/ros er helt klart.

[Vinterbarn]

.

Endret 20. juni 2014 av Vinterbarn

[AnonymBruker]

Huff, dette er noe som bekymrer meg i forhold til min yngste. Faren hans har et hissig temperament, er uforutsigbar og kan eksplodere... Han er heldigvis bare der annenhver helg. Ingen vold.

Men det gjør vondt langt inni hjerterota når jeg ser reaksjonen de ytterst få gangene jeg må ta en "alvorsprat" med barnet. Kan ikke kalle det å bli sint heller, men han blir stiv av skrekk og hyler av redsel.... Utrøstelig. Fordi han er redd for at jeg skal bli så sint som pappa kan bli... Vi har allerede vært gjennom en rettssak om samvær, så der er ingen mulighet for å redusere mer. Men spør du meg så bør ikke så ukontrollerte og egoistiske mennesker få lov til å ha barna sine i det hele tatt, når de skremmer dem sånn.

Anonymous poster hash: b44d1...fff