Besøke noen for en siste uke sammen eller ikke?

[AnonymBruker]

Jeg var på utveksling i Seattle dette semesteret og møtte en herlig Amerikansk jente der borte et par måneder før jeg reiste hjem. Vi var sammen ganske mye og det var ganske så jævlig å reise hjem igjen. Heldigvis har vi snakket hver dag siden jeg kom for to uker siden og det har gjort ting litt lettere. Vi er enige akkurat nå om at et langdistanseforhold ikke kommer til å fungere siden vi er så langt fra hverandre og mulighetene for besøk er minimale, samt at vi ikke aner hvordan vi evt. skal klare å få til en løsning der vi bor nærme hverandre.

Akkurat nå sitter jeg og vurderer å dra bort å besøke henne en uke bare for å se henne en siste gang. Jeg fant noen ganske billige flybilletter og har råd til å reise bort. Det eneste er, vi vet ikke om dette er en god ide eller ikke. Det hadde garantert blitt en fantastisk uke, men bare tanken på å dra fra henne etter den uken er over og vite at jeg mest sannsynlig aldri vil se henne igjen knekker meg helt. Jeg vet at det kommer til å være veldig nedfor i sikkert mange uker etter jeg kommer hjem, men det vil jo gå over etterhvert og distansen vil gjøre at følelsene etterhvert går over, spesielt når skolen begynner igjen og vi ikke vil ha mulighet til å snakke sammen så mye. Er også redd for at hvis jeg drar bort og vi er sammen en hel uke dag og natt så kommer vi til å utvikle altfor sterke følelser for hverandre og vi ender opp med å prøve et langdistanseforhold som ikke fungerer i lengden.

Hva syntes dere, burde jeg dra bort for å se henne en siste uke eller bare bli hjemme? Hun er akkurat like usikker som meg på om dette er en god ide eller ikke.

Anonymous poster hash: 65577...440

[AnonymBruker]

Om det ikke har utviklet seg til et forhold ennå og ikke ser for dere tiden fremover sammen: La være. Skjønner godt at man ønsker å være sammen med den fantastiske dama man møtte på utveksling men om dere er relativt sikre på at avstandsforhold ikke vil fungere for dere så blir det bare som å trekke av plasteret sakte å dra tilbake nå. Det er hardt, men se heller fremover. Du har kommet hjem igjen nå og det er betydelig letter å komme videre dersom du ikke ser henne igjen.

Har selv vært i avstandsforhold og det er vanskelig nok uten at man i tillegg skal være usikker på hvor man har hverandre. Jeg hadde aldri gått inn i det hvis jeg ikke visste at vi var et ekslusivt par.

Det kan nok også være lurt å tone ned kontakten, du vil bare pine deg selv når det ikke skal bli noe mer mellom dere. Det føles ganske kjipt, men det er tross alt bedre enn seigpining.

Anonymous poster hash: 0bee5...52e

[Gjest Evel]

Ikke reis med mindre du vil ha et seriøst forhold med henne.

[AnonymBruker]

Om det ikke har utviklet seg til et forhold ennå og ikke ser for dere tiden fremover sammen: La være. Skjønner godt at man ønsker å være sammen med den fantastiske dama man møtte på utveksling men om dere er relativt sikre på at avstandsforhold ikke vil fungere for dere så blir det bare som å trekke av plasteret sakte å dra tilbake nå. Det er hardt, men se heller fremover. Du har kommet hjem igjen nå og det er betydelig letter å komme videre dersom du ikke ser henne igjen.

Har selv vært i avstandsforhold og det er vanskelig nok uten at man i tillegg skal være usikker på hvor man har hverandre. Jeg hadde aldri gått inn i det hvis jeg ikke visste at vi var et ekslusivt par.

Det kan nok også være lurt å tone ned kontakten, du vil bare pine deg selv når det ikke skal bli noe mer mellom dere. Det føles ganske kjipt, men det er tross alt bedre enn seigpining.

Anonymous poster hash: 0bee5...52e

Anonymous poster hash: 65577...440

[AnonymBruker]

Om det ikke har utviklet seg til et forhold ennå og ikke ser for dere tiden fremover sammen: La være. Skjønner godt at man ønsker å være sammen med den fantastiske dama man møtte på utveksling men om dere er relativt sikre på at avstandsforhold ikke vil fungere for dere så blir det bare som å trekke av plasteret sakte å dra tilbake nå. Det er hardt, men se heller fremover. Du har kommet hjem igjen nå og det er betydelig letter å komme videre dersom du ikke ser henne igjen.

Har selv vært i avstandsforhold og det er vanskelig nok uten at man i tillegg skal være usikker på hvor man har hverandre. Jeg hadde aldri gått inn i det hvis jeg ikke visste at vi var et ekslusivt par.

Det kan nok også være lurt å tone ned kontakten, du vil bare pine deg selv når det ikke skal bli noe mer mellom dere. Det føles ganske kjipt, men det er tross alt bedre enn seigpining.

Anonymous poster hash: 0bee5...52e

Det utviklet seg ganske fort til et forhold når jeg var der borte. Tingen er at vi er relativt sikre på at et langdistanseforhold ikke vil fungere akkurat nå, men det kan jo fort hende at vi endrer mening og finner en løsning der jeg evt. starter å studere der borte neste år eller hun flytter hit. Akkurat nå virker det veldig urealistisk, men det er kanskje fordi vi ikke har ordentlig gått gjennom mulighetene vi har, bare snakket løst om det. Er også redd for å kaste bort noe som jeg tror kan utvikle seg til noe veldig bra. Hun har også sagt at hun har en veldig bra følelse om oss.

Tenker også at en siste uke kunne vært fint for å få en ordentlig avslutning og virkelig si ha det.

Anonymous poster hash: 65577...440

[AnonymBruker]

Tja... jeg har opplevd alle sider av dette.

1) H*n jeg kjente i kun tre uker og aldri så igjen. Vi utvekslet brev og snakket om å møtes igjen. Det var mitt valg å ikke prioriterer det da en spesifikk mulighet til å treffes igjen dukket opp. Siden døde kontakten ut. Hun var en fantastisk kvinne, allerede da vi begge kun var 17 år.

Resultat: Har alltid angret.

2) H*n jeg traff på et nettforum og faktisk aldri møtte i virkeligheten. Hun er også en flott dame. Jeg har hatt muligheten til å treffe henne, men det har ikke passet.

Resultat: Jeg angrer ikke, egentlig. Det var vel greit at det gikk som det gikk.

3) H*n jeg traff, og etter en debatt mye som du er oppe i endte med å stupe i det med hele med og satse på et forhold. Ikke langdistanseforhold, men et faktisk forhold der vi gjorde alt vi kunne for å være sammen.

Resultat: Vi giftet oss, har aldri vært lykkeligere i et forhold og ville gjort det om igjen 1 000 ganger over.

Konklusjonen på dette er... dra. Basert på hva jeg vet nå ville dèt vært mitt valg.

Anonymous poster hash: 22c97...ac6

[AnonymBruker]

Det utviklet seg ganske fort til et forhold når jeg var der borte. Tingen er at vi er relativt sikre på at et langdistanseforhold ikke vil fungere akkurat nå, men det kan jo fort hende at vi endrer mening og finner en løsning der jeg evt. starter å studere der borte neste år eller hun flytter hit. Akkurat nå virker det veldig urealistisk, men det er kanskje fordi vi ikke har ordentlig gått gjennom mulighetene vi har, bare snakket løst om det. Er også redd for å kaste bort noe som jeg tror kan utvikle seg til noe veldig bra. Hun har også sagt at hun har en veldig bra følelse om oss.

Tenker også at en siste uke kunne vært fint for å få en ordentlig avslutning og virkelig si ha det.

Anonymous poster hash: 65577...440

Men se litt på hva du skriver

Om det var et forhold der borte men samtidig har snakket med hverandre og sagt at dere ikke ønsker avstandsforhold så er dere jo per definisjon ikke sammen nå. Og siden dere ikke ønsker det så er dere jo "open ended" frem til dere evt. kommer sammen igjen.

Jeg skriver det ikke for å være kjip men "kan fort hende vi endrer mening" er på ingen måte et godt utgangspunkt dersom man skal finne sammen igjen. Skal dere følge en slik rute så må dere være virkelig sikre på at dere vil ha hverandre for å greie å vente på hverandre i mellomtiden. Ting skjer raskt når man ikke har muligheten til å møte hverandre som et vanlig par og har man ikke en klar vilje om å ville være sammen så vil man som regel ende opp med å gli vekk fra hverandre.

Skjønner at du er redd for å kaste bort noe bra, men tør å være helt ærlig med deg selv - hvor interessert er du innerst inne når du ikke vurderer avstandsforhold nå?

Slik jeg tolker deg så ville jeg nok ikke reist over nå. Dere har jo kontakt og har vel egentlig ikke noe som behøves å skværes opp i? Da vil det bare bli veldig tungt å dra fra hverandre igjen, hvertfall om dere innerst inne vet at det er siste gangen dere sees.

Anonymous poster hash: 0bee5...52e

[AnonymBruker]

Jeg tror at dersom man virkelig ønsker at et avstandsforhold skal fungere, og følelsene er sterke nok, så kommer det til å gå bra til slutt. Jeg ble sammen med en mexicaner mens vi begge var studenter. Vi begge prioriterte hverandre (lot være å feste, kjøpe klær osv), og sparte penger på flybilletter. Den tiden vi var fra hverandre skypet vi hver eneste dag. Det var en vanskelig tid, med mye savn, men nå er vi gift,. Mitt råd til deg: Reis og møt henne igjen! Avstand bør ikke være en hindring. Spør deg selv om du kommer til å møte en like bra jente i Norge. Er svaret nei, da vet du hva du bør gjøre

Anonymous poster hash: 13a1b...cae

[AnonymBruker]

Hvis du drar.. Kanskje angrer du litt, fordi det ble ekstra fælt etterpå. Men kanskje finner dere ut at dere faktisk ikke fungerer sammen, så blir det mindre fælt?

Eller kanskje har dere det så flott at dere bestemmer dere for å ikke gi opp, kanskje ender alt bra.

Hvis du ikke drar.. Mindre vondt, siden du lipper å dra fra henne igjen. Men tenk om du kommer til å angre? Tenk om det gjør at hun (inni hodet ditt) blir den som slapp unna, som du lltid kommer til å savne og ikke glemme?

Tenk om hun er din fremtidige kone? Man vet aldri..?

Anonymous poster hash: fe885...f3a

[AnonymBruker]

Jeg tror at dersom man virkelig ønsker at et avstandsforhold skal fungere, og følelsene er sterke nok, så kommer det til å gå bra til slutt. Jeg ble sammen med en mexicaner mens vi begge var studenter. Vi begge prioriterte hverandre (lot være å feste, kjøpe klær osv), og sparte penger på flybilletter. Den tiden vi var fra hverandre skypet vi hver eneste dag. Det var en vanskelig tid, med mye savn, men nå er vi gift,. Mitt råd til deg: Reis og møt henne igjen! Avstand bør ikke være en hindring. Spør deg selv om du kommer til å møte en like bra jente i Norge. Er svaret nei, da vet du hva du bør gjøre

Anonymous poster hash: 13a1b...cae

Ja, det kan funke om begge virkelig vil det, men da har man ikke som forutsetning at "avstandsforhold passer ikke akkurat nå". Man må ha noen forutsetninger for at avstandsforhold skal fungere, og den viktigste er en helt klar vilje på at det er dette man ønsker. Uten tvil.

Anonymous poster hash: 0bee5...52e

[Ferny]

Ah - dilemma, dilemma.

Det første jeg tenker, er at du ikke burde dra. Siden dere tilsyelatende er enige om at avstand ikke vil funke for dere nå uansett. Og siden dere ikke ser at dere kommer til å være samme sted i løpet av nærmeste fremtid heller.

Min andre tanke er at dere burde snu tankemønsteret deres, og være åpne for at noe kan skje. Dere liker jo hverandre veldig godt. På en annen side, så kan du bare endre ditt eget tankemønster, og ikke hennes. Sånn sett er det fremdeles dumt å reise, med mindre du snakker med hun på forhånd - og legger frem ideen om at dere burde satse.

Og helt generelt.... det er bedre å angre på noe man har gjort, enn noe man ikke har gjort.

[AnonymBruker]

Ja, det kan funke om begge virkelig vil det, men da har man ikke som forutsetning at "avstandsforhold passer ikke akkurat nå". Man må ha noen forutsetninger for at avstandsforhold skal fungere, og den viktigste er en helt klar vilje på at det er dette man ønsker. Uten tvil.

Anonymous poster hash: 0bee5...52e

Ja, vilje samt det å ha et mål om at dette skal munne ut i noe permanent er en viktig forutsetning.

Til TS: Hvorfor tror du ikke at et avstandsforhold mellom dere kommer til å fungere?

Anonymous poster hash: 13a1b...cae

[^littletoomuch]

Det er bedre å angre på ting du har gjort, enn å angre på at du ikke gjorde ting.. Eller no slikt

[AnonymBruker]

Det er bedre å angre på ting du har gjort, enn å angre på at du ikke gjorde ting.. Eller no slikt

Ja, men noen valg blir som å hugge seg selv i foten med en øks.

Anonymous poster hash: 0bee5...52e

[AnonymBruker]

Tja... jeg har opplevd alle sider av dette.

1) H*n jeg kjente i kun tre uker og aldri så igjen. Vi utvekslet brev og snakket om å møtes igjen. Det var mitt valg å ikke prioriterer det da en spesifikk mulighet til å treffes igjen dukket opp. Siden døde kontakten ut. Hun var en fantastisk kvinne, allerede da vi begge kun var 17 år.

Resultat: Har alltid angret.

2) H*n jeg traff på et nettforum og faktisk aldri møtte i virkeligheten. Hun er også en flott dame. Jeg har hatt muligheten til å treffe henne, men det har ikke passet.

Resultat: Jeg angrer ikke, egentlig. Det var vel greit at det gikk som det gikk.

3) H*n jeg traff, og etter en debatt mye som du er oppe i endte med å stupe i det med hele med og satse på et forhold. Ikke langdistanseforhold, men et faktisk forhold der vi gjorde alt vi kunne for å være sammen.

Resultat: Vi giftet oss, har aldri vært lykkeligere i et forhold og ville gjort det om igjen 1 000 ganger over.

Konklusjonen på dette er... dra. Basert på hva jeg vet nå ville dèt vært mitt valg.

Anonymous poster hash: 22c97...ac6

Fin historie! Men utrolig dårlig forsøk på anonymisering

Anonymous poster hash: c9043...0c5

[AnonymBruker]

Fin historie! Men utrolig dårlig forsøk på anonymisering

Anonymous poster hash: c9043...0c5

Det var litt kombinasjon av gammel vane når det gjelder *, me at jeg ble så revet med at jeg glemte meg.

Anonymous poster hash: 22c97...ac6

[Neket]

Reis. Bedre å angre på noe du har gjort, enn noe du burde ha gjort!

Siden du studerer/går på skole kan du vel like gjerne gjøre det der borte, om besøket blir en suksess?

[AnonymBruker]

TS:

Har bestilt flybilletter og reiser bort. Vet at jeg kommer til å angre hvis jeg ikke drar og den gladfølelsen jeg har nå som kommer til å vare helt til siste dag jeg drar hjem igjen er verdt det. Så får jeg se hva som skjer siden, kanskje vi finner viljen til å satse på et avstandsforhold. Det blir uansett et veldig bra minne og en herlig uke. Jeg klarer meg også helt fint med å være nedfor en periode, må bare prøve å holde meg opptatt.

Tror vi bare syntes avstandsforhold blir for tøft og samtidig ser vi ikke noe punkt der vi faktisk bor nærme hverandre.

Å studere en mastergrad i USA om et år kan være en mulighet for meg, men samtidig koster det så veldig mye mer ift. å ta det i Europa og det er ikke noen mastergrader som jeg syntes passer meg på de universitetene i seattle området. Men hvis jeg gjør det likevel så går det nok å ha et avstandsforhold bare et år. Det er bare hvis det blir lengre, sånn ca 3-4 år, før vi har sjansen til å flytte nærme hverandre at jeg ikke kan skjønne hvordan det skal fungere. Jeg har ikke lyst å være bundet slik i 3-4 når jeg er så ung. Samtidig når vi begge studerer så blir det vanskelig å snakke sammen så ofte som vi gjør akkurat nå i sommerferien.

Anonymous poster hash: 65577...440

[AnonymBruker]

Men er du nødt til å ta mastern i Seattle? Kan dere ikke finne en annen by begge kan flytte til? Kompromiss? Hun kan vel fullføre utdanning i en annen by, evt søke jobb i en annen by.

Anonymous poster hash: 32a5e...3e5

[AnonymBruker]

Ikke hør på de andre! Dersom du føler det er rett å se henne igjen ikke dropp den sjansen. Jeg kjenner utrolig mange som har vunnet over avstanden og faktisk både er gift, har barn, osv i dag. Jeg er et eget eksempel. Jeg traff kjæresten min på sommerferie for 4 år siden i et annet land i Europa. Vi var sammen hver dag i 2 uker og jeg innså da jeg kom hjem at jeg faktisk ville mer. I ca 1.5 år hadde vi langdistanseforhold og nå bor vi sammen og har det kjempe fint!

Anonymous poster hash: 0c1a3...b19