min (eks) venninne.

[AnonymBruker]

For noen år siden så ble jeg kjent med ei jente jeg gikk i klasse med. Hun var alltid veldig blid, hyggelig osv. Men da jeg fikk meg kjæreste så snudde alt, selv om jeg så henne hver dag og gjerne hver dag utenom skolen. Jeg var med henne overalt, om det var skole, fritid, hobbyer osv. Og jeg hadde nesten ikke tid til mine andre venner da jeg først var hjemme i helgene (vi begge bodde et annet sted i ukene og gikk på skolen). Hun krevde sakte men sikkert alt av meg, jeg var omtrent ikke med andre venner fordi da ble hun sur. Selv merket jeg ikke dette så veldig før jeg fikk meg kjæreste og da følte på at det ble enda en til jeg ikke fikk særlig tid til fordi hun krevde alt. Og etterhvert så begynte hun å lage krøll og krangle for alt. Om vi var ute på byen så kranglet vi fordi hun mente at jeg ikke var nok med henne, selv om jeg var ute med kun henne opptil flere ganger i uken. Og jeg begynte sakte men sikkert og trekke meg unna henne, da hun alltid var sur uansett hva jeg gjorde og jeg begynte å bli lei av å bestandig måtte krype for henne for å få henne blid.

Det ble slutt mellom meg og kjæresten, og hun begynte sakte men sikkert og kjefte mindre, men fortsatt spydig og hun slengte i ansiktet mitt hvis det var noe, feks at ekskjæresten hadde fått seg en ny dame og hvis noen hadde sagt noe om meg. Så jeg trakk meg enda mer unna henne og hun ble enda verre. Og jeg så etter hvert at folk i klassen (som egentlig var mine venner) trakk seg mer og mer unna meg og var mye med henne (noe de ikke hadde vært før hvis ikke jeg var der). Og da vi sluttet på skolen så kuttet jeg kontakten med henne helt, og det gjaldt også da flesteparten av de andre jeg hadde fått et godt forhold til gjennom skolen, fordi hun snakket om meg.

Etter dette så har jeg vært veldig var når det gjelder andre mennesker, hvis jeg nøter nye mennesker og de virker til å kreve mye av meg (skal treffe meg ofte og sender mye meldinger) så trekker jeg meg unna. Jeg er retting slett livredd for dette skal skje igjen. Jeg har noen få gode venninne, men disse har jeg kjent i mange år og de var de Eneste jeg ikke "mistet" da jeg bodde borte på skole og ikke møtte de fordi jeg måtte være med den andre venninnen min ellers ble det krangling.

Nå er vi jo voksne alle sammen, men jeg hørte igjen for tre fire år siden at hun fortsatt var sur på meg og mente jeg hadde gjort henne noe. Og jeg vet faktisk ikke hva?

Det som nå har dukket opp igjen er at hun har flyttet til samme sted som jeg nå bor. Og jeg tenker at med min flaks så vil jeg ende opp i samme barnehage, skole og kanskje barselgruppe. Og jeg kvier meg faktisk, selv om dette er flere år siden og vi ikke har snakket sammen enda.

Og jeg har jo noen felles venner med henne på Facebook og ser at hun har fått seg en kjæreste og at hun nå har kjøpt seg hus og er lykkelig med mange venner. Og jeg unner henne dette, da jeg vet hum virkelig ønsket å stifte familie. Men jeg nå innrømme at jeg nå er redd for at alt skal skje opp igjen. At hun da skal snakke om meg bak min rygg og jeg (som er relativt ny i denne byen selv) skal miste de få bekjentskaper jeg har.

Selv har jeg stiftet familie for lenge siden og jeg har jobb, og noen nære venner. Og det verste er at jeg er en ressurssterk person. Og jeg er godt likt, og jeg vet at hvis jeg hadde vært åpen for det, så hadde jeg hatt mange venner jeg også, men jeg har en nesten fysisk sperre for å åpne meg.

Jeg føler meg så liten og sval som lar dette påvirke meg enda. Og jeg er så usikker på hvorfor?

Er jeg veldig rar som føler det sånn?

Anonymous poster hash: 07df9...221

[AnonymBruker]

Beklager at det ble langt og noe dårlig avsnitt. Men skriver fra mobil.

Anonymous poster hash: 07df9...221

[AnonymBruker]

Ingen som har noen ord?

Anonymous poster hash: 07df9...221

[AnonymBruker]

For noen år siden så ble jeg kjent med ei jente jeg gikk i klasse med. Hun var alltid veldig blid, hyggelig osv. Men da jeg fikk meg kjæreste så snudde alt, selv om jeg så henne hver dag og gjerne hver dag utenom skolen. Jeg var med henne overalt, om det var skole, fritid, hobbyer osv. Og jeg hadde nesten ikke tid til mine andre venner da jeg først var hjemme i helgene (vi begge bodde et annet sted i ukene og gikk på skolen). Hun krevde sakte men sikkert alt av meg, jeg var omtrent ikke med andre venner fordi da ble hun sur. Selv merket jeg ikke dette så veldig før jeg fikk meg kjæreste og da følte på at det ble enda en til jeg ikke fikk særlig tid til fordi hun krevde alt. Og etterhvert så begynte hun å lage krøll og krangle for alt. Om vi var ute på byen så kranglet vi fordi hun mente at jeg ikke var nok med henne, selv om jeg var ute med kun henne opptil flere ganger i uken. Og jeg begynte sakte men sikkert og trekke meg unna henne, da hun alltid var sur uansett hva jeg gjorde og jeg begynte å bli lei av å bestandig måtte krype for henne for å få henne blid.

Det ble slutt mellom meg og kjæresten, og hun begynte sakte men sikkert og kjefte mindre, men fortsatt spydig og hun slengte i ansiktet mitt hvis det var noe, feks at ekskjæresten hadde fått seg en ny dame og hvis noen hadde sagt noe om meg. Så jeg trakk meg enda mer unna henne og hun ble enda verre. Og jeg så etter hvert at folk i klassen (som egentlig var mine venner) trakk seg mer og mer unna meg og var mye med henne (noe de ikke hadde vært før hvis ikke jeg var der). Og da vi sluttet på skolen så kuttet jeg kontakten med henne helt, og det gjaldt også da flesteparten av de andre jeg hadde fått et godt forhold til gjennom skolen, fordi hun snakket om meg.

Etter dette så har jeg vært veldig var når det gjelder andre mennesker, hvis jeg nøter nye mennesker og de virker til å kreve mye av meg (skal treffe meg ofte og sender mye meldinger) så trekker jeg meg unna. Jeg er retting slett livredd for dette skal skje igjen. Jeg har noen få gode venninne, men disse har jeg kjent i mange år og de var de Eneste jeg ikke "mistet" da jeg bodde borte på skole og ikke møtte de fordi jeg måtte være med den andre venninnen min ellers ble det krangling.

Nå er vi jo voksne alle sammen, men jeg hørte igjen for tre fire år siden at hun fortsatt var sur på meg og mente jeg hadde gjort henne noe. Og jeg vet faktisk ikke hva?

Det som nå har dukket opp igjen er at hun har flyttet til samme sted som jeg nå bor. Og jeg tenker at med min flaks så vil jeg ende opp i samme barnehage, skole og kanskje barselgruppe. Og jeg kvier meg faktisk, selv om dette er flere år siden og vi ikke har snakket sammen enda.

Og jeg har jo noen felles venner med henne på Facebook og ser at hun har fått seg en kjæreste og at hun nå har kjøpt seg hus og er lykkelig med mange venner. Og jeg unner henne dette, da jeg vet hum virkelig ønsket å stifte familie. Men jeg nå innrømme at jeg nå er redd for at alt skal skje opp igjen. At hun da skal snakke om meg bak min rygg og jeg (som er relativt ny i denne byen selv) skal miste de få bekjentskaper jeg har.

Selv har jeg stiftet familie for lenge siden og jeg har jobb, og noen nære venner. Og det verste er at jeg er en ressurssterk person. Og jeg er godt likt, og jeg vet at hvis jeg hadde vært åpen for det, så hadde jeg hatt mange venner jeg også, men jeg har en nesten fysisk sperre for å åpne meg.

Jeg føler meg så liten og sval som lar dette påvirke meg enda. Og jeg er så usikker på hvorfor?

Er jeg veldig rar som føler det sånn?

Anonymous poster hash: 07df9...221

Det er ikke rart at du lar dette påvirke deg fremdeles. Har du snakket med psykolog om dette og fått hjelp?

Du forteller bl.a. om at hun hadde makt over deg, og at hun snakket stygt om deg. Det er psykisk mishandling.

Flytter hun til samme område som deg slik at barna deres kommer til å gå på samme barnehage og skole og det er risiko for at hun gjør deg noe igjen, ville jeg vurdert sterkt det å flytte for å slippe å bo i samme område som hun bor i.

Anonymous poster hash: 691d0...5b3

[AnonymBruker]

Det er ikke rart at du lar dette påvirke deg fremdeles. Har du snakket med psykolog om dette og fått hjelp?

Du forteller bl.a. om at hun hadde makt over deg, og at hun snakket stygt om deg. Det er psykisk mishandling.

Flytter hun til samme område som deg slik at barna deres kommer til å gå på samme barnehage og skole og det er risiko for at hun gjør deg noe igjen, ville jeg vurdert sterkt det å flytte for å slippe å bo i samme område som hun bor i.

Anonymous poster hash: 691d0...5b3

Jeg har funnet drømmehuset her, jobber ikke så langt unna og trives generelt bra her. Så å flytte er egentlig uaktuelt.

Men jeg vet ikke hvordan jeg skal stå opp for meg selv. Forrige gang så trakk jeg meg bare unna, uten å prøve og forklare meg ovenfor de andre, fordi det var så mye mas og krangling med henne, så eneste jeg tenkte på var å komme meg unna.

Anonymous poster hash: 07df9...221

[AnonymBruker]

Psykisk mishandling? Kvinner er slik. Spesielt i skolealder. Har opplevd lignende selv. Vi ignorerer hverandre som voksne, så vidt meg bekjent så har hun sluttet med drittsnakket. Ingen vil høre på det uansett.

Det er ikke rart at du lar dette påvirke deg fremdeles. Har du snakket med psykolog om dette og fått hjelp?

Du forteller bl.a. om at hun hadde makt over deg, og at hun snakket stygt om deg. Det er psykisk mishandling.

Flytter hun til samme område som deg slik at barna deres kommer til å gå på samme barnehage og skole og det er risiko for at hun gjør deg noe igjen, ville jeg vurdert sterkt det å flytte for å slippe å bo i samme område som hun bor i.

Anonymous poster hash: 691d0...5b3

Anonymous poster hash: 927e7...828

[AnonymBruker]

Anonymous poster hash: 927e7...828

Hvordan har du reagert i etterkant?

Jeg har jo vært livredd for å slippe noen inn på meg, i tilfelle jeg nøter på noen som ligner.

Anonymous poster hash: 07df9...221

[vanillaswirl]

Er i akkurat samme situasjon.

Eneste som hjelper er å stå opp for seg selv, og sette personen på plass.
Enklere sagt enn gjort kanskje, men dette klarer du :-)