Klarer aldri slappe av og ikke tenke. Roter til alt for meg selv..

[AnonymBruker]

Føler jeg har mistet meg selv litt, og dette orker jeg rett og slett ikke lengre.. Advarer om at dette blir langt og rotete! Creds til de som orker å lese gjennom hele greia.

Jeg er 21 år. Jeg er en positiv og glad jente, som prøver å ordne opp i livet sitt!

Jeg er glad i meg selv, men ikke glad nok i meg selv til at jeg trives i eget selskap lengre, dessverre. Hvorfor? Jeg aner ikke. Tanken på en filmkveld med godis, ansiktsmaske og skikkelig alene-tid høres deilig ut, men når alt kommer til alt, klarer jeg ikke nyte det. Jeg er urolig, rastløs, bekymrer meg og tankene stopper aldri oppe i hodet mitt. Det er så mange tanker på en gang! Så mye jeg må få ordnet opp i, så mange ting jeg lurer på. Jeg er rett og slett så stressa og har en ekkel klump i magen store deler av tida.

Jeg har ikke fullført vgs-utdanninga mi. Jeg mangler en del fag fra mitt siste år før jeg kan starte å gjøre noe jeg virkelig vil - nettopp å studere. Jeg vil flytte ut fra huset til mamma, bo i en ny by langt vekk, dit kjæresten min skal dra for å studere. Oppleve noe nytt og klare å gjennomføre noe. Her jeg er nå, er gamle vaner og dårlige minner for ødeleggende til at jeg motiveres og lykkes i det jeg ønsker.

Jeg er under adhd-utredning, og håper kanskje dette kan gi svaret på veldig mye. Samtidig må jeg klare å få kabalen til å gå opp. Jeg VIL flytte, mer enn noe annet. Jeg VIL få studiekompetanse og studere noe jeg interesserer meg for. Jeg har ikke ungdomsrett lengre, så må derfor ta opp dette som privatist/sonans. Det blir tungt, men jeg har så sterke ønsker om å lykkes, så dette vet jeg at jeg skal klare.

Har søkt utallige jobber i denne byen jeg vil til, uten svar hittil. Leilighet kan jeg ikke finne meg før jeg har en jobb, slik at jeg får noe å leve for. Får ikke nok støtte fra lånekassa, da jeg ikke har nok fag og ikke ungdomsretten. Det er så vanskelig å gjøre alt dette alene og finne ut av hvordan alt skal løse seg, når jeg så vidt vet hvor jeg skal starte. Ser mørkt på ting, og vil bare at det skal ordne seg slik at jeg får gjennomført planene mine. Jeg vet jo godt at det ikke bare detter løsninger i fanget på meg, men føler meg litt hjelpesløs og redd. Alt er så usikkert.

Faren min sviktet meg i en alder av 18 år, og vi har egentlig ingen kontakt den dag i dag. Får vite stadig nye ting om han, ting han sier om meg og ting han gjør som knuser meg like forbanna godt hver gang. Det har nok drept selvtilliten min litt, da jeg ikke klarer å skjønne hva jeg har gjort galt for at man skal mislike dattera si, som alltid har vært den pappajenta.

Kjæresten min er snill og grei, og jeg er glad i han. Det har til tider vært litt turbulent, da vi kanskje ikke har samme forventninger og behov. Han er litt mer den typen som glemmer å svare på meldinger, ikke er flink til å vise at han bryr seg og ikke tenker så mye lengre enn nesetippen sin til tider. Jeg har godtatt han for den han er, men meker at det kan tære litt på meg til tider. Jeg trenger noen ganger å bli satt skikkelig pris på jeg også. Blir fort irritert og veldig lei meg om han ikke gidder å svare meg, ignorerer meg og juger om småting til meg.

Det er så utrolig mange faktorer som spiller inn for at jeg har det sånn som jeg har det nå. Kunne skrevet en bok om alt.

Jeg er irritabel om dagen, og får ofte dårlig samvittighet over ingen ting. Jeg skylder alltid på meg selv uansett, og får alltid dårlig samvittighet over ting jeg ikke skal ha dårlig samvittighet over. Jeg er en snill og god jente, som bare vil alle rundt meg godt. Jeg har fått beskjed om å prøve å tenke litt mer på meg selv, men når gleden min er å glede andre og bli satt pris på? Hva søren gjør jeg da? Jeg trives ikke helt med meg selv når jeg alltid bekymrer meg og er urolig. Jeg vil liksom bare at ting skal ordne seg, at jeg kan glede meg til å flytte vekk og få gjort noe fornuftig med livet mitt.

Anonymous poster hash: 70146...296

[Vadolocos]

Hemmeligheten til sukesess er å først innrømme og godta åssen situasjonen er. Ja, at du er mislykka, 21 år, og bor fortsatt hjemme og ikke har fullført VGS. Det er ikke rom til at alle menneesker skal være suksessfulle i livet og ha et spennende og actionfylt liv. Først godtar du dette, så deretter burde du leve med det!

[AnonymBruker]

TS her. Aldri sagt at jeg er mislykka. Så langt i fra.. Har mine grunner til at jeg ikke har fullført vgs. Når man bor på sykehuset i 3 mnd er det dessverre ikke så lett å få med seg alle fagene.

Anonymous poster hash: 70146...296

[Cordelia]

Hemmeligheten til sukesess er å først innrømme og godta åssen situasjonen er. Ja, at du er mislykka, 21 år, og bor fortsatt hjemme og ikke har fullført VGS. Det er ikke rom til at alle menneesker skal være suksessfulle i livet og ha et spennende og actionfylt liv. Først godtar du dette, så deretter burde du leve med det!

[Gjest Snuppi]

Hemmeligheten til sukesess er å først innrømme og godta åssen situasjonen er. Ja, at du er mislykka, 21 år, og bor fortsatt hjemme og ikke har fullført VGS. Det er ikke rom til at alle menneesker skal være suksessfulle i livet og ha et spennende og actionfylt liv. Først godtar du dette, så deretter burde du leve med det!

Om du skal kritisere noen må du det minste kunne gramatikk!

Hvordan kan det ha seg at du valgte å trolle i denne tråden?

Endret 12. juni 2014 av Snuppi

[Kolibrii]

Hei du! Jeg kjenner meg veldig igjen i din situasjon. Litt problemer med konsentrasjon, rastløs og mulig litt sent ute i forhold til andre når det gjelder skole.

Jeg tok opp fag når jeg var 21, anbefaler deg å gjøre det selvom det var hardt! Fagene for studiekompetanse er til tider tunge og kjedelige, men året går så fort! Plutselig var jeg ferdig

Bodde også hjemme frem til jeg var 22, du kan eventuelt flytte ut når du er ferdig med skole. Ta en ting av gangen, men velg det som vil gjøre deg best på lang sikt