Trenger hjelp med deprimert mann

[AnonymBruker]

Min samboer er født og oppvokst på et lite sted med lite jobber/studiemuligheter med mindre man flyttet langt unna. Da jeg møtte ham hadde han jobbet i en lokal bedrift i 10+ år, og kun fullført vdg. Jeg har høyere utdannelse selv forøvrig. Vi flytet sammen på hjemstedet hans og bodde der til vi fikk vårt første barn, men jeg slet veldig med å få en relevant jobb (eller i det hele tatt en heltidsjobb). Så ble bedriften samboern min jobber i nedlagt og vi ble enige om å flytte mer sentralt. Jeg fikk meg jobb der med en gang, han forsøkte å begynne å studere. Etter flere år er status nå at jeg fremdeles jobber i samme firma, blitt forfremmet, tjener ok og forsørger hele familien. Han har begynt på 2 forskjellige studier, det første glemte han av innleveringer så han fikk ikke tatt eksamen, han sa da at det ikke var "rett studie for ham allikevel" og begynte på neste, der fikk han tatt eksamen men strøk. Og strøk på konte også, to ganger. Siste stryk var til jul og siden har han ikke gjort noe som helst. Han søker relativt jevnlig etter jobber men vil ha en "kontorjobb" og har ingen utdanning eller erfaring som er relevant for å få en sånn jobb. Så nå går han hjemme hele dagen og er deprimert fordi han verken har jobb eller utdannelse og fordi jeg er eneforsørger. Han hjelper så vidt til i huset (tar kanskje 20-30% av husarbeid og ta seg av barn), og jeg har klart å få mast ham til å klippe halve gresset èn gang. Bilen skulle vært mekket litt på også men det orker han iallefall ikke. Ta med barna på lekeplassen mens jeg vasker gulv kunne ikke falle ham inn. Han står opp til normal tid men sitter flere timer med PCen uten å gjøre noe, og tar seg så en lengre formiddags/middagslur. Når jeg får positive nyheter ifm. jobb så blir han ekstra deppa og svarer på alt med "sørgestemme". Han klarer omtrent å begynne å grine av at jeg spør om han vil ha kake, og det minste hint til kritikk fra min side (feks. "hvorfor er den skåla her møkkete?") får ham i fullt forsvarsmodus og så krangler vi litt og han sutrer resten av kvelden. selv om han bare kunne sagt "jeg brukte den til X og har ikke rukket å sette den i maskina enda". Jeg aner ikke hvordan jeg skal få snudd dette, sånn det er nå så orker jeg knapt å være hjemme, for alt jeg sier og gjør blir feil. Er jeg positiv og blir har han "sørgestemme", forsøker jeg å diskutere noe eller "maser" blir det krangling. Noen som har opplevd dette/vært i hans situasjon og vet hvordan vi kan få snudd dette? Anonymous poster hash: aa312...d13