Vanskelig forhold til mamma

[AnonymBruker]

Jeg kvier meg veldig for å skrive dette, men er bare nødt til å lufte tankene et sted. Jeg (jente, 24 år) sliter for tiden veldig med å forholde meg til min mor. Litt bakgrunnsinformasjon: Hun er ufør, men har egentlig ingen definerbar diagnose, bare en rekke diffuse helseproblemer. De siste årene har hun blitt veldig "alternativ", og hun er overbevist om at helsevesenet i Norge er totalt inkompetent. Hun prøver støtt og stadig nye alternative behandlinger og medisiner (som koster flesk, selvfølgelig), og prøver også å prakke dette på resten av familien. Jeg deler ikke samme syn som henne, noe som fører med seg en del konflikter.

I det siste har det blitt vanskelig for meg å omgås henne, jeg blir bare urolig og irritert. For det første har hun svært negativt syn på ting. Hver dag er det tusen ting som er galt som hun er nødt til å kommentere, det kan være alt fra det dårlige været til til at hun er forkjølet (det er hun stort sett hver uke..) eller har gått glipp av et program på tv. Jeg blir så utrolig sliten av å høre på all denne klagingen! For det andre er hun svært fordømmende overfor andre, og hun snakker ofte om andre (naboene, familie, mine venner, etc) på veldig nedsettene måter. Hun er også veldig selvsentrert, og dersom jeg prøver å fortelle henne noe eller rådføre meg med henne, så ender det opp med at hun bare forteller en lang remse om noe hun selv har opplevd. Meningene hennes er veldig sterke, og stort sett er hun veldig belærende.

Det virker også som om hun har mistet en del sperrer etter å ha gått hjemme som ufør i flere år. Hun kan for eksempel finne på å snakke om innvollsorm (!!) på en middag med meg og kjæresten, slike ting som gjør at jeg rett og slett blir flau. Det har også hendt at hun har sagt andre ting som jeg virkelig ikke ville høre, en gang da jeg ringte henne for å fortelle at jeg sannsynligvis slet med depresjon og at legen min ville jeg skulle prøve antidepressiva, endte det opp med at hun bare begynte å snakke om seg selv, noe à la dette: "Ja, JEG har også vært deprimert, husker jeg var trist og drakk meg full på rødvin fordi faren din var så fraværende da du var liten..." Å høre noe slikt gjorde jo bare saken enda verre!

Jeg kunne skrevet en hel avhandlig om dette, men lurer bare på om det er noen som har råd? Jeg er jo uendelig glad i henne, men synes bare hun er så innmari vanskelig å forholde seg til. Noen ganger må jeg bare forlate rommet fordi jeg ikke orker å diskutere mer med henne. Har òg begynt å tenke på at jeg i framtiden kanskje kommer til å få barn, og ser med skrekk og gru for meg hvordan hun kommer til å blande seg inn i barneoppdragelsen. (For eksempel ønsker jeg å vaksinere mine framtidige barn, noe hun nærmest likestiller med å gi dem en dødsdom..) Gruer meg også til hun skal introduseres for svigerfamilien osv. Jeg skjemmes over henne, og skjemmes over at jeg skjemmes, om dere forstår?

Noen som har råd å komme med i en slik situasjon?

Anonymous poster hash: f4b7c...bf6

[Gjest Blomsterert]

Moren din virker ganske forvirret etter hvordan du beskriver henne...litt snobb,litt hippie,og litt narsissistisk. Skjønner det er slitsomt å forholde seg til! Har en venninne som minner veldig om moren din. De sliter liksom med å finne seg selv,enda de er blitt 40+. Tror det har noe med fortid å gjøre,-at de har vært i roller andre "har puttet de i ". Så er de litt sent ute med å bli kjent med seg selv.

Du får håpe hun "lander"etterhvert.

Og så kan du jo ta en mor-datter-kveld og prøve å snakke med henne? Ikke ta alt på en gang :-). Hun er sikkert var for kritikk også,regner jeg med? :-)

Prøv å nå inn med humor.

Og så tror jeg du får ha tålmodighet og håpe dette er en fase. Lykke til.

[Jus sanguinis]

Noen som har råd å komme med i en slik situasjon?

Anonymous poster hash: f4b7c...bf6

Hva med å begrense kontakten med henne for en periode, og fortell henne som sant er at du må gjøre det av hensyn til din egen mentale helse på grunn av måten hun oppfører seg?

[AnonymBruker]

Moren din har nok en liten skrue løs. Ikke uvanlig. Har en familie som har mange skruer løs selv. Det beste er å ha en riktig god avstand til de. Bestem selv hvor mye tid du vil tilbringe sammen med moren din. Du kan ikke redde henne fra dette, men du kan gi henne mulighet til å puste og reflektere ved å være deg selv.

Jeg har kuttet mye av kontakten med familien. Du vil ikke tro det hvis jeg fortalte om alt det rare jeg opplever. Kanskje jeg er overfølsom, men det er fremdeles sånn jeg føler det sammen med dem, og da må jeg akseptere det.

Anonymous poster hash: 21e59...370

[AnonymBruker]

Moren din virker ganske forvirret etter hvordan du beskriver henne...litt snobb,litt hippie,og litt narsissistisk. Skjønner det er slitsomt å forholde seg til! Har en venninne som minner veldig om moren din. De sliter liksom med å finne seg selv,enda de er blitt 40+. Tror det har noe med fortid å gjøre,-at de har vært i roller andre "har puttet de i ". Så er de litt sent ute med å bli kjent med seg selv.

Du får håpe hun "lander"etterhvert.

Og så kan du jo ta en mor-datter-kveld og prøve å snakke med henne? Ikke ta alt på en gang :-). Hun er sikkert var for kritikk også,regner jeg med? :-)

Prøv å nå inn med humor.

Og så tror jeg du får ha tålmodighet og håpe dette er en fase. Lykke til.

Ikke ofte jeg leser noen kloke ord på KG +1

Anonymous poster hash: 21e59...370

[AnonymBruker]

Jeg har det mye på samme måten. Mye uenigheter og samvær med min mor gjør meg bare urolig og frustrert. Vi har en dårligere tone enn på lenge nå, og jeg vurderer sterkt å bare bryte med henne. Trist, men det virker ikke som om hun bryr seg engang. Har til og med sagt at det er best for henne om vi ikke har kontakt, og at jeg får klare meg med svigerfamilien min.

Har ingen tips å gi deg, ville bare si at jeg tror det er ganske vanlig med trøblete mor-datter-forhold.

Vær glad du ikke har barn, det gjør alt mye verre.

Anonymous poster hash: e38f0...746

[Solstrålemamma]

Jeg har ingen kur. Hun vil nok ikke forandre seg. Dessverre. Har også en mor som er snill men litt spesiell..lik din. Vil ikke gå nærmere inn på det her. Ser du ingen annen løsning kan et tips være å få

råd fra en psykolog. Grensesetting og

overbærenhet er iallefall nødvendig.

Lykke til med moren din !!

[AnonymBruker]

Jeg trodde nesten du skrev om min mor . Det var helt utrolig likt!

Jeg har vært nødt til å begrense kontakten med min mor til et minimum.

Dette er en vurdering som ble gjort etter behandling hos psykolog i over 10 (!) år.

Hun har rett og slett ødelagt både søsteren min om meg. Og etter nøye vurdering så har jeg minimal kontakt. Hadde jeg ikke hatt barn,som jeg føler har rett til å bli kjent med bestemoren sin, så hadde jeg ikke hatt kontakt med henne overhodet.

Nå er vi sammen et par ganger i året. Gjerne i forbindelse med bursdager eller jul. Men aldri julaften pga negative opplevelser.

Det er dessverre ikke sånn at man bestandig har et godt forhold til foreldre og i slike tilfeller tror jeg det kan være bedre å ha lite eller ingen kontakt for å beskytte seg selv og for å ha et bedre liv på egenhånd.

Jeg har i hvertfall fått en helt annen livskvalitet etter å ha tatt denne avgjørelsen. Og jeg merker forskjell på humøret, væremåten og psyken min de dagene før og etter at vi har tilbragt tid sammen. Faller litt tilbake til der jeg var da hun hadde påvirkning over meg.

Jeg har aldri sagt et negativt ord om min mor til noen av barna, de skal få gjøre opp en mening selv. Men for en tid tilbake var det en av de som ga uttrykk for at hun ikke vil til bestemor; -hun er jo aldri fornøyd og vi får jo bare kjeft. Blir i dårlig humør av å være der.

Det er sterkt å høre.

Du må selv finne ut av hva som er best for deg. Jeg sender deg en klem og ønsker lykke til!

Anonymous poster hash: 5a152...e3a