Når går smerten over?

[AnonymBruker]

Har vært slutt et par måneder nå.

Likevel gjør det vanvittig vondt ennå. Jeg gråter ikke hver dag, men av og til får jeg et helt vanvittig savn etter han. Det kjennes nesten ut som om jeg får angstanfall, får vondt i magen og er urolig i kroppen. For så å bare bryte sammen og gråte.

Når går dette over? Har du hatt kjærlighetssorg og hvor lenge varte det?

Anonymous poster hash: a55a1...dbd

[Country Ass]

Det er nok ikke en snarvei for å komme over kjærlighetssorgen, dessverre.

Det du kan gjøre for at det ikke skal svi så mye er å ha gode mennesker som er glade i deg rundt deg. Det hjelper også ofte med slike forum som dette.

Håper du føler deg bedre snart, for det er virkelig ikke morsomt å ha kjærlighetssorg!

[AnonymBruker]

Det er nok ikke en snarvei for å komme over kjærlighetssorgen, dessverre.

Det du kan gjøre for at det ikke skal svi så mye er å ha gode mennesker som er glade i deg rundt deg. Det hjelper også ofte med slike forum som dette.

Håper du føler deg bedre snart, for det er virkelig ikke morsomt å ha kjærlighetssorg!

Takk for svar.

Jeg har heldigvis gode mennesker rundt meg, men det er verst på kveldene når jeg er helt alene. Kveldene jeg og ex'en pleide å kose oss sammen, og jeg fikk ligge i armkroken hans før jeg sovnet.

Men det fins nok ingen snarvei, nei...Skulle ønske jeg kunne spole forbi den neste tida, og plutselig våkne opp en morgen og være fullstendig over han.

Ts

Anonymous poster hash: a55a1...dbd

[AnonymBruker]

har det helt likt som deg, TS. føles ut som hjertet mitt ligger knust på gulvet. du er ikke alene, men vi overlever nok. det viktigste er å holde seg selv opptatt.

Anonymous poster hash: 953a3...cb8

[Strandloppa]

Uff, kjære deg, jeg skjønner følelsen.. Det er så grusomt vondt å savne den man er glad i, og ekstra leit er det at akkurat her og nå er det ingen av "oss andre" som duger.. For du må rett og slett stå gjennom det, og jeg vet det er kjempevondt.. Jeg vet det kan virke uoverkommelig, nytteløst og til tider uvirkelig, og vanskelig å tro at det skal bli bedre til slutt". Men det BLIR det! Jeg lover!

Akkurat hvor lang tid det vil ta spørs jo litt på hvor gamle du/dere er, hvor lenge dere har vært sammen, hvilke familie/venner/boforhold/omstendigheter dere er i osv, men tillat deg selv å innse at det kan ta tid. Kanskje får du disse "angstanfallene" fordi du ikke lar deg selv få lov til å sørge skikkelig? Prioriter deg selv en stund, følg dine egne behov frem til du er litt sterkere:) masse varme tanker og god trøst til deg. Lei meg på dine vegne <3

[Wiola]

Jeg har hatt skikkelig kjærlighetssorg to ganger. Den ene varte i 5 år (ja, utrolig lang tid). Den andre varte i 5 måneder ca. Var sammen med begge like lenge. Grunnen til at den ene tok lenger tid enn den andre var mye min egen feil, da jeg matet savnet og tankene på det som hadde vært. Kunne ta meg selv i å sitte å dagdrømme om at vi ble sammen igjen og slikt i flere år etterpå, men av en eller annen merkelig grunn klarte jeg heller ikke å gi slipp på de tankene. Det gjorde jo selvsagt at jeg ikke var åpen for andre menn. Så ikke gjør den feilen jeg gjorde.

Vær bevisst på at det er slutt, og lev deretter. Ikke la det forplante seg tanker om at det blir dere to igjen. Føl på smerten, men bestem deg for at du skal videre. Husk at du er din egen lykkes smed. Det er nok vondt nå, og det går ikke over på et øyeblikk. Det tar tid, men bestem deg fra idag av at du skal klare dette. Du skal slutte å føle på de vonde følelsene, og når du føler at de kommer, så gjør noe annet, noe som gjør deg lykkelig. Det var slik jeg kom over min andre, og nå dater jeg en ny en

[Gjest Blomsterert]

Har vært slutt et par måneder nå.

Likevel gjør det vanvittig vondt ennå. Jeg gråter ikke hver dag, men av og til får jeg et helt vanvittig savn etter han. Det kjennes nesten ut som om jeg får angstanfall, får vondt i magen og er urolig i kroppen. For så å bare bryte sammen og gråte.

Når går dette over? Har du hatt kjærlighetssorg og hvor lenge varte det?

Anonymous poster hash: a55a1...dbd

Det er fryktelig vondt å ha kjærlighetssorg.

Kanskje tar det enda en tid før det verste er over. Leser du bøker,så er det en ok ting å gjøre når du er alene. Eller se filmer?

Etterhvert får du gode stunder,så gode dager. Om savnet er der,blir det likevel lettere å takle om en tid. Det er ingen fasit på hvor lenge det varer. Men pass bare på at du ikke går over til å dyrke kjærlighetssorgen. Lykke til. Føler med deg,og det gjør nok alle som har opplevd det samme.

[brightness]

Har hatt det en gang ja. Var flink til å gjøre ting jeg vet gjør meg lykkelig (kino, være med venner, kafè, skolearbeid, jobb, musikaler, teater, ut og spiste, var med familien, dro på småturer til steder jeg ville etcetc). Man må ta litt tak i seg selv og gjøre ting en vet en fortjener. En liten spakveld med venninner for eksempel

[AnonymBruker]

Tusen takk for fine svar, dere er gode Det hjelper å lese om andres erfaringer, det er godt å høre at det er lys i tunellen.

I kveld åpnet "slusene" seg, og jeg griner og griner. Skjønner det ikke helt, har gått så bra den siste tiden.

Jeg er flink til å sysselsette meg, jeg er sammen med venninner, trener masse, leser, ser tv, jobber, er sammen med ungene osv. Men - det er alltid noen tidspunktet i løpet av døgnet der jeg får tid til å tenke litt ekstra på han. For han er i tankene mine stort sett hele tiden, selv om jeg forsøker å tenke på andre ting.

Jeg har ikke hatt noe håp om at det blir oss igjen. Jeg trodde jeg hadde erkjent at det faktisk er over, men begynner å lure på om det er nå det egentlig begynner å synke inn. Kanskje er det derfor jeg får denne angstfølelsen...? Jeg vet ikke... Jeg håper at morgendagen blir litt bedre.

Ts

Anonymous poster hash: a55a1...dbd

[Gjest avocadoen]

For meg med eksen tok det en 4 uker tror jeg. Hos andre kan det ta år. Sender deg en klem

[AnonymBruker]

Du får ta deg en reality check. Bli sammen med han igjen! Og om du sier "Nei", så spør deg "Hvorfor ikke?"

Da kommer du nok raskt på andre tanker skal du se.

Anonymous poster hash: 118c2...826

[AnonymBruker]

Du får ta deg en reality check. Bli sammen med han igjen! Og om du sier "Nei", så spør deg "Hvorfor ikke?"

Da kommer du nok raskt på andre tanker skal du se.

Anonymous poster hash: 118c2...826

Jeg har tatt en reality check. Jeg vet hvorfor vi ikke er sammen. Grunnen til det er kompleks, og jeg ønsker ikke si noe her om det. Men det betyr ikke at jeg ikke fortsatt er glad i han. Følelser klarer jeg ikke å styre, dessverre... Heller ikke savnet etter han. Så...jeg går og venter på å "komme på andre tanker", men det er ikke bare å knipse i fingrene.

Ts

Anonymous poster hash: a55a1...dbd

[Strandloppa]

Det er ulikt hva folk har behov for. Noen har behov for å løpe rundt og holde på med masse, mens andre rett og slett trenger å bure seg inne med dvdspilleren som eneste venn i ukesvis. Gjør det DU kjenner er riktig. Ingen andres fasit vil passe for deg. Ingen andre vil føle akkurat dine følelser. Gråt når du må, fest når du må, men ikke press deg til å gjøre noe som føles feil (f.eks ikke gå på date hvis hele kroppen stritter i mot, men for all del ta med deg en hel guttegjeng til sengs samtidig dersom du kjenner at det hjelper, hehehe).

Noen dager vil du kanskje ha helt ulike behov enn andre dager.

Dersom dere var sammen lenge vil det ta litt tid for kroppen din å falle inn i rytmen uten ham. Jeg tror veldig på det der at en sorgprosess tar "en ny syklus/et nytt år". F.eks; dersom man gjør det slutt etter fem år så vil du trenge et år på å komme gjennom alle høytider/bursdager/merkedager/ferier osv før man kjenner at det er "over". Har man vært sammen kortere så blir man nok vant til hverdagen igjen på kortere tid, men det er ikke dermed sagt at selve sorgen går noe fortere over. Noen treffer oss i hjertet dypere enn andre.

Jeg vet du har det vondt, og jeg kan ikke gjøre noe for å hjelpe deg. Ta vare på deg selv, er det beste rådet jeg kan gi deg. Akkurat nå er det bare du som kan gjøre den jobben

[AnonymBruker]

Det er ulikt hva folk har behov for. Noen har behov for å løpe rundt og holde på med masse, mens andre rett og slett trenger å bure seg inne med dvdspilleren som eneste venn i ukesvis. Gjør det DU kjenner er riktig. Ingen andres fasit vil passe for deg. Ingen andre vil føle akkurat dine følelser. Gråt når du må, fest når du må, men ikke press deg til å gjøre noe som føles feil (f.eks ikke gå på date hvis hele kroppen stritter i mot, men for all del ta med deg en hel guttegjeng til sengs samtidig dersom du kjenner at det hjelper, hehehe).

Noen dager vil du kanskje ha helt ulike behov enn andre dager.

Dersom dere var sammen lenge vil det ta litt tid for kroppen din å falle inn i rytmen uten ham. Jeg tror veldig på det der at en sorgprosess tar "en ny syklus/et nytt år". F.eks; dersom man gjør det slutt etter fem år så vil du trenge et år på å komme gjennom alle høytider/bursdager/merkedager/ferier osv før man kjenner at det er "over". Har man vært sammen kortere så blir man nok vant til hverdagen igjen på kortere tid, men det er ikke dermed sagt at selve sorgen går noe fortere over. Noen treffer oss i hjertet dypere enn andre.

Jeg vet du har det vondt, og jeg kan ikke gjøre noe for å hjelpe deg. Ta vare på deg selv, er det beste rådet jeg kan gi deg. Akkurat nå er det bare du som kan gjøre den jobben

Det var et veldig fint svar, tusen takk

Det er bare merkelig, for det er som sagt en stund siden bruddet (ca. 2 måneder siden). Men nå først begynner jeg å kjenne ordentlig på savnet etter han. Det er nå jeg gråter og føler meg trist. Kanskje er det fordi jeg har fylt den første tiden med alt mulig annet, kun for å få tankene over på andre ting. Men den panikk/angstfølelsen jeg kjente i går var helt grusom, men den har letnet litt nå.

Jeg snakker fortsatt med han nå og da. Pga. en del omstendigheter omkring barna (ikke felles) så har vi kontakt. Det er godt å se han, men samtidig vondt. Vi er gode venner, har alltid vært det.

Det er som du sier, han har alltid vært spesiell for meg og truffet hjertet mitt dypere enn andre mannfolk jeg har datet eller vært sammen med. Jeg er en person som er forsiktig med å åpne hjertet mitt for andre, men det gjorde jeg for han. Nå føler jeg at jeg må betale prisen...og den svir.

Anonymous poster hash: a55a1...dbd

[Version 2.0]

Jeg hadde det slik som du beskriver i ganske nøyaktig 1 år.

Men det går over!!!!

Klem

[AnonymBruker]

Du sier du har barn. Er det barnefaren som er eksen du skriver om? I så fall er dette en helt ny livssituasjon som alenemor, og vil ta lang tid før livet er på skinner igjen.

Men er det en kjæreste du har hatt som ikke er far til barna, tror jeg det vil ta kortere tid. Det er en storm først, som river i hjertet og alt føles sårt og meningsløst. Men så slipper det sakte men sikkert taket og dagene vil virke lysere. Noen dager blir helsvarte igjen, men de kommer sjeldnere og sjeldnere og varer kortere og kortere.

Livet kan gi noen harde slag, men vi har ingen andre valg enn å møte dagene og ta det som det kommer.

Anonymous poster hash: 6ffd8...fbb