Så redd han ikke mener alvor, at han svikter mer, lurer meg,

[Ino name]

Huff, er kommet i situasjonen hvor jeg er blitt glad i en mann som bor langt fra meg. Vi har nå hatt nesten en uke sammen , og han reiste søndags morgen. Og verden har rast sammen.

Jeg har hørt veldig lite fra ham, han har vært travel... men før så fikk jeg meldinger stadig, med søte fine ord.

Og jeg kjenner panikken fra tidligere forhold komme.
Jeg er redd jeg ikke kan stole på ham
Jeg er redd han skal finne ut at avstanden er et problem.
Jeg er redd han skal finne ut at han ikke er så glad i meg likevel.
Redd han skal finne noen andre litt nærmere.
Redd for at han skal tie meg i hel.
Redd for at han har lurt meg, og brukt meg.
Redd for at han ikke mener alvor.

REDD !!!! Går med gråten i halsen, og har grått flere ganger de siste dagene Samt kvelden før han reiste, i smug.

Jeg har blitt sviktet før, i avstandsforhold. Der jeg ble tiet i hel, ikke fikk vite noe, bare ble stengt ute og forlatt.
Har også blitt lurt før, lurt til å gi av meg selv både personlig og fysisk. Og så bli kastet.

Jeg kjenner jeg holder på å bli totalt sprø av å gå slik usikker, og ikke få de meldingene han brukte å sende før vi møttes. Da fikk jeg stadig meldinger, komplementer, søte sanger og bilder. Blir så glad når han ringer, men vi snakker ikke lenger sammen 1-2 timer som før.

Han har sagt at han vil noe med dette, og at han er glad i meg. Men at ingen vet hva måndene bringer.

Men jeg kjenner panikken og tvilen så grusomt sterkt !!! Jeg er så REDD for å bli sviktet og lurt

Og det gjør så utrolig vondt !!!

Holder rett og slett på å bli sprø.

Holdt tilbake før vi møttes. Fordi jeg var redd for å bli såret. Men så ble jeg så revet med da han var her, og jeg kjenner at jeg er blitt så glad i ham, og savner han så utrolig mye !!! Så jeg gav ham meg selv med hud og hår, og hadde følelsen av å få det tilbake.

Men hvorfor er han så tilsynelatende annerledes nå ?? ok, han har et liv. Men kan han ikke svare meg ?? Blir totalt sprø av å gå og sjekke mobilen og pc for å se om han har skrevet noe. Og venter på at han skal ringe meg.

Er så REDD nå, redd for at det er noe galt.

Og jeg er redd for å si disse tingene til ham, redd for at jeg da skremmer ham bort for godt, at han tror jeg er totalt sprø og ikke noe å samle på.

For jeg har psykiske problemer, og vet at jeg overreagerer i slike situasjoner. Jeg trenger masse bekreftelser og tilbakemeldinger hele tiden. Og får jeg det ikke så blir jeg veldig redd og stresset slik som jeg har det nå. Dette har jeg ikke klart fortelle ham.

vet ikke om det er jeg som overreagerer. Det ER sikkert det.

Er bare så utrolig redd. Vil så gjerne at dette skal fungere, og er forberedt på å flytte østover til ham. Han er så god og så snill, og har verdens beste øyner. Vi passer så godt sammen og det har en sagt hele tiden. var nesten litt overrasket over hvor sikker han var i sin sak før vi møttes. Og jeg tror han mener det, men jeg blir så redd for at det skal gå galt dette. Og jeg gråter og er kvalm og uvel, trist, orker ikke spise og drikke ..

Huff, jeg har det ikke godt nå. Er redd og har klump inni magen min, kaldsvetter, orker ikke spise, føler at jeg kan gråte og gråte,

REDD !

For jeg er blitt så glad i ham. Og tror han er det i meg, det har han iallefall sagt. Men hvorfor er det nå så annerledes,
Hvorfor er du slik mot meg gutten min, jeg takler det ikke

Og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.

[AnonymBruker]

Ro deg ned! Trekk pusten, og jobb med å få indre trygghet og tro på deg selv.

Anonymous poster hash: 88ffa...907

[AnonymBruker]

Trekk pusten, tell til ti.

For å gi deg et svar hadde det hjulpet litt om vi fikk litt reell informasjon, ikke bare tanker om hvor mye du stresser.

Har dere hatt sex? Hvor mange dater har dere hatt, og hva slags? Hvor gamle er dere begge?

Anonymous poster hash: 44ecc...0e2

[Ino name]

pga avstand har vi prates noen uker på telefon, timer i slengen .... møttes bare en gang og tilbrakte da 5 dager sammen. Disse dagene var fantastiske , og vi var på turer, ute og spiste, lagde mat sammen hjemme, koste oss i sofaen med en god film. Herlig med nærheten, kosen, prate sammen. Og det ble sex.

Jeg vet jeg må puste, det er bare så vanskelig !! Jeg mister liksom totalt bakkekontakten når slikt skjer. Føler jeg svever rundt uten anker som holder meg nede, og uten noe å styre med, og at jeg fyker opp og ned som en berg og dalbane, flere ganger om dagen. Humøret er helt på vippen, fra glede når jeg har pratet med ham, til dypt savn og tvil og redsel når jeg begynner å tenke. Dette er et problem jeg sliter med. Og jeg har blitt såret i forhold før, og er derfor livredd at mannen skal finne ut at dette vil han ikke satse på likevel, for det har skjedd før. Så da får jeg totalt panikk når jeg ikke hører noe, eller ikke får de svarene som jeg så sårt trenger.

Og jeg hadde faktisk ikke trodd det skulle bli så vondt å skilles igjen. Jeg var jo klar over det med avstandene, og klarte å holde meg litt tilbake mens han satt i sin stue og var hodestups forelsket hehe. Men så møttes vi da, og jeg falt for ham, og klarte ikke lenger holde tilbake. Og det er nok derfor det er så vondt. For jeg har så lyst å være mer sammen med ham, bli bedre kjent, kunne lære å stole på ham. Mens hans situasjon akkurat nå er at han låner sofa hos en venn, og jeg dermed ikke kan komme bort. Jeg var innstilt på forhånd at det kom til å bli en del tid fra hverandre, og at han skulle se seg om etter et sted å bo.

Men jeg ante virkelig ikke at det skulle bli SÅ vondt som det er.

Jeg savner han så utrolig masse, bare det å kunne ta på ham, ha han rundt meg, smile og le sammen, gi han en kopp kaffe om morgenen, slike vanlige koselige ting.

Innimellom kjennes det ut som om noen griper rundt hjertet mitt og skviser det hardt sammen mens de vrir det sakte mellom harde hender. Og klumpen i magen kommer, og jeg gråter. For det er så utrolig vondt å savne, og å være redd og usikker.

[AnonymBruker]

Hvor lenge er det siden han tok kontakt og hva sa/skrev han?

Anonymous poster hash: 44ecc...0e2

[AnonymBruker]

Kanskje du rett og slett ikke kan ha avstandsforhold? Ikke noe galt i det. Jeg kan det ikke lenger.

Anonymous poster hash: 91344...c8a

[Gjest Evel]

Jeg skjønner godt at avstandsforhold er noe skit, og når han attpåtil ikke har et eget sted å bo gjør det alt vanskeligere for deg med tanke på å reise på besøk osv. Men hva med å bestille deg hotellopphold eller lignende for en uke slik at du får vært der han er og hilse på venner osv.

Hva med familien hans? Og jobber han? Hvor gamle er dere, og er det andre hindringer i bildet, som barn osv?

[Ino name]

Han har barn, vi er i midten av 30 årene begge. Jeg vil gjerne reise til ham og bo på hotell eller hytte. Har hatt kontakt hver dag, men myyyyyyyyye mindre enn før.

ja det med avstandsforhold er sannelig ikke lett. Det går med avstand når man får blitt kjent nok og vet man kan stole på den man er glad i, men det er så vanvittig vanskelig og vondt når man ikke vet helt hva den andre tenker.

Skulle bare ønske han skrev de samme tingene som før, og snakket like lenge i telefonen som før, men nå er det liksom så stor endring i det at jeg kjenner jeg blir veldig usikker :-(

[Gjest Evel]

Han har barn, vi er i midten av 30 årene begge. Jeg vil gjerne reise til ham og bo på hotell eller hytte. Har hatt kontakt hver dag, men myyyyyyyyye mindre enn før.

ja det med avstandsforhold er sannelig ikke lett. Det går med avstand når man får blitt kjent nok og vet man kan stole på den man er glad i, men det er så vanvittig vanskelig og vondt når man ikke vet helt hva den andre tenker.

Skulle bare ønske han skrev de samme tingene som før, og snakket like lenge i telefonen som før, men nå er det liksom så stor endring i det at jeg kjenner jeg blir veldig usikker :-(

Jeg tror du må ringe til han og få et skikkelig svar på hva det er som skjer.

[AnonymBruker]

Han har barn, vi er i midten av 30 årene begge. Jeg vil gjerne reise til ham og bo på hotell eller hytte. Har hatt kontakt hver dag, men myyyyyyyyye mindre enn før.

ja det med avstandsforhold er sannelig ikke lett. Det går med avstand når man får blitt kjent nok og vet man kan stole på den man er glad i, men det er så vanvittig vanskelig og vondt når man ikke vet helt hva den andre tenker.

Skulle bare ønske han skrev de samme tingene som før, og snakket like lenge i telefonen som før, men nå er det liksom så stor endring i det at jeg kjenner jeg blir veldig usikker :-(

Er all tiden dere faktisk har tilbragt sammen disse fem dagene? Bodde han hos deg?

Tar han kontakt eller er det bare du som tar kontakt? Har han tatt initiativ til å treffes igjen?

Anonymous poster hash: 44ecc...0e2

[Ino name]

Vi var sammen de 5 dagene, han bodde hos meg. Føltes helt naturlig å sove sammen også, det hadde vi snakket om og han ville gjerne ha rom for seg selv hvis det ikke føltes rett å sove sammen .... Snakket på forhånd masse sammen gjerne flere timer om dagen i flere omganger. Og skrev sammen på nettet. Han ringer og har skrevet meldinger, men ikke like mye som før .

jeg prøver så godt jeg kan å legge bånd på meg og ikke begynne å sende hysteriske meldinger *ler litt*, huff. For jeg vil jo ikke virke som ei hysterisk skrulle liksom. Men det er vondt og vanskelig, og jeg vet det er en stund til vi kan møtes igjen.

Kanskje (veldig sansynlig kanskje) jeg overdriver også, at jeg slett ikke behøver bekymre meg. Men det er så vanskelig å la være, for jeg er litt usikker som person, og dette berg og dalbane humøret tar virkelig på.

Merker at jeg ikke orker spise, for usikkerheten gjør meg kvalm.

Skulle ønske jeg klarte ha is i magen og kontroll på følelsene - det er slitsomt å FØLE så masse hele tiden.

[mommo10]

Lenge siden han kom ut Av et forhold eller?