Er det normalt å elske et dyr så høyt?

[AnonymBruker]

Jeg har en schäferhund på 6 år, og jeg overdriver ikke når jeg sier at han er mitt livs lys. Min mor kjøpte ham et halvt år før jeg flyttet for å studere, men vi (hunden og jeg) ble så knyttet til hverandre at hun sa at hun syntes jeg skulle ta ham med meg. Ikke fordi ikke hun også var glad i ham, men fordi hun syntes tanken på at han og jeg skulle skilles var så hjerteskjærende. Jeg trengte ikke å tenke på det en gang, selvfølgelig skulle jeg ha ham med meg! Om jeg så måtte bo i et telt! Jeg var heldig og fant meg leilighet hvor det var lov å ha hund og her har vi bodd sammen siden da, han og jeg.

Han er godt voksen nå og jeg blir bare mer og mer glad i ham for hver dag som går. Tanken på at han kanskje allerede har levd halvparten av livet sitt eller mer spiser meg opp innvendig. Det går ikke en eneste dag uten at jeg bekymrer meg for å miste ham. Han er frisk og rask, men likevel. Det er så ufattelig tungt å tenke på. Jeg har gode venner og en herlig kjæreste, så det er ikke det at han er alt jeg har, men det føles som om han er babyen min, og man skal jo ikke miste babyene sine!

Noen som har det på samme måte, eller som har mistet kjæledyr og slitt veldig med å komme over det? Jeg er sikker på at det å miste ham vil være det tyngste jeg noensinne har opplevd og vet ærlig talt ikke hvordan jeg skal takle det. Jeg skjønner ikke hvordan folk som mister hunden sin kan ta så lett på det eller at folk klarer å omplassere. Jeg blir uvel bare av tanken. Er det noe galt med meg eller er det flere som har så sterke følelser for kjæledyret sitt? Han er min alle beste venn!

Anonymous poster hash: 14e78...d20

[Ghost Hunter]

Skjønner veldig godt hva du mener.
Har og har hatt to hunder som har betydd utrulig mye for meg. Hunden min som dessverre gikk bort for 1 år siden, var min aller beste venn, han var mannen i mitt liv.
Han var 1,5 år da han kom i hus, stor og egentlig ganske ulydig. Men for en hund! Jeg var 11 år og han ble hos meg til jeg var 20 år. Han var der for meg i mine vanskelige perioder.

Jeg tenker på han hver dag, savner han fortsatt veldig. Når jeg går tur med hunden min nå, tenker jeg at han kanskje går sammen med oss. Om det er noe mer etter døden, gjelder dette for han også.

"heldigvis" fikk jeg tatt ordentlig farvel med han. Jeg visste allerede et år i forveien at det snart var på tide å ta farvel for det gikk bare nedover for han.
Det var noe unikt med han. Øynene, de dype, kloke og brune øynene hans...han var så snill og god.

Den lille krabaten jeg har nå har også satt sine spor i hjertet mitt. Han er tre år gammel og jeg kjøpte han da han var 8 uker. Han gikk godt overens med den andre hunden.
Han er babyen min. Han er liten, god og rund, snill som dagen er lang og veldig klok. Tenker på han når jeg er på jobb, savner han. Vil hjem til han og tilbringe tid sammen med han. Sover mye bedre når jeg har han i sengen, føles så trygt.

Det er noe spesielt med mennesker og hunder føler jeg. Jeg har ikke disse følelsene for noen mennesker.
Jeg blir glad av å oppholde meg rundt hunder. Jeg kan ha en jævlig dag, men bli i mye bedre humør om jeg møter på en hund om jeg er ute. Nesten som om det å klappe en hund for meg fungerer som healing på humøret. Høres latterlig ut, men er sånn det fungerer for meg. Det er ikke mye jeg blir oppriktig glad av, men hunder gjør noe med meg

[Doge]

Jeg tenker på hunden og pusene som jeg har hatt nesten daglig. De er i hjertet mitt hele tiden..

[AnonymBruker]

Jeg kjenner godt igjen disse følelsene. Jeg har mistet andre i familien også, men hundene mine er jo noen jeg skal beskytte og ha ansvaret for og som er rundt meg hele tiden. De er en del av mine nære familie. Likevel er det jo dessverre slik at de ikke lever så lenge, men hver gang jeg mister en hund (jeg har hatt 6 gjennom livet, fire av disse har jeg mistet) sørger jeg noe voldsomt. og forstår ikke at jeg kan gjøre meg selv så vondt at jeg knytter meg sånn til dem og at jeg får hund på nytt. Tross dette gir de så mye glede og livet er ikke det samme uten dyr i huset.

Du er altså ikke alene om dette.

Anonymous poster hash: c7154...88a

[AnonymBruker]

Jeg har en schäferhund på 6 år, og jeg overdriver ikke når jeg sier at han er mitt livs lys. Min mor kjøpte ham et halvt år før jeg flyttet for å studere, men vi (hunden og jeg) ble så knyttet til hverandre at hun sa at hun syntes jeg skulle ta ham med meg. Ikke fordi ikke hun også var glad i ham, men fordi hun syntes tanken på at han og jeg skulle skilles var så hjerteskjærende. Jeg trengte ikke å tenke på det en gang, selvfølgelig skulle jeg ha ham med meg! Om jeg så måtte bo i et telt! Jeg var heldig og fant meg leilighet hvor det var lov å ha hund og her har vi bodd sammen siden da, han og jeg.

Han er godt voksen nå og jeg blir bare mer og mer glad i ham for hver dag som går. Tanken på at han kanskje allerede har levd halvparten av livet sitt eller mer spiser meg opp innvendig. Det går ikke en eneste dag uten at jeg bekymrer meg for å miste ham. Han er frisk og rask, men likevel. Det er så ufattelig tungt å tenke på. Jeg har gode venner og en herlig kjæreste, så det er ikke det at han er alt jeg har, men det føles som om han er babyen min, og man skal jo ikke miste babyene sine!

Noen som har det på samme måte, eller som har mistet kjæledyr og slitt veldig med å komme over det? Jeg er sikker på at det å miste ham vil være det tyngste jeg noensinne har opplevd og vet ærlig talt ikke hvordan jeg skal takle det. Jeg skjønner ikke hvordan folk som mister hunden sin kan ta så lett på det eller at folk klarer å omplassere. Jeg blir uvel bare av tanken. Er det noe galt med meg eller er det flere som har så sterke følelser for kjæledyret sitt? Han er min alle beste venn!

Anonymous poster hash: 14e78...d20

Jeg har det på akkurat samme måte. Har en katt (som oppfører seg som en hund )

Jeg er så glad i han at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Har hatt han i 14 år, så jeg vet at han begynner å bli gammel. Det er forferdelig å tenke på at han ikke lever evig, og jeg gruer meg så utrolig til dagen han dør.

Jeg tenker på den lille krabaten hele tiden. Gleder meg til å komme hjem fra jobb, for da kan jeg kose med pelsdotten:) han spiser middag med oss, ligger på terrassen med oss, følger etter oss rundtom kring, ligger oppå oss, helt herlig:)

Mine venner synes jeg er helt rar som kan være såå glad i en katt. Men hallo, han er babyen min! Søte fine katten min

Anonymous poster hash: 694a3...2fe

[AnonymBruker]

Nei, ts - du er ikke unormal.

Jeg mistet min schæferhund for noen måneder siden, og først nå føler jeg at jeg klarer å puste skikkelig.

Var også livredd og grudde meg noe fryktelig til det som skulle komme der fremme en gang. Men dette er prisen for å elske, og det er viktig at ikke frykten tar så overhånd at man ikke klarer å nye hver dag man får med de.

Jeg har mistet mennesker som sto meg nær, men å miste hunden var ubeskrivelig.

Anonymous poster hash: d5a96...d1a

[AnonymBruker]

Min eks har en schæfertispe som jeg elsker over alt på jord. Jeg kom inn i bildet da hun fortsatt var valp, og vi fikk et helt spesielt forhold, hun og jeg. Da det ble slutt mellom meg og eks var han veldig på det at jeg skulle få ha henne så mye jeg ville, men så fikk han ny dame, og dermed var jeg ute av bildet.

Nå har jeg ikke sett jenta mi siden jul, og jeg gråter nesten hver dag. Guri, som jeg savner henne... Tenker noen ganger at det hadde vært enklere om hun var borte, men hun har forhåpentligvis noen gode år igjen, selv om det ikke er med mammaen sin...

Så nei, du er ikke alene

Anonymous poster hash: 11b65...e01

[xxhmj]

Jeg vet akkurat hva du mener, jeg har 2 hunder og 3 katter som jeg elsker. en av katten og ene hunden er min, like glad idem uansett! Gruer meg selv til den dagen kommer. Men nå er alle sammen ikke mer enn 2 år, så det blir vel lenge til håper jeg!

[AnonymBruker]

Jeg trodde jeg kom til å dø den dagen vi måtte ta farvel med den forrige folden gutten vår..

Han kom til oss da han var 3-4 år og bodde det i nesten 11, det var vondt!

Men jeg lærte en ting:

Tanken på å miste han var uutholdelig, men når dagen kom, og jeg så hvor klar han var til å vandre over broen så var tanken på å beholde han værre..

Vi hadde mange runder før vi var klare til å gi slipp, og det var også da vi så at han var klar, han var der men han var der ikke likevel..

Nå er frøkna vår snart 13 år, og vi er stort sett sammen 24/7, jeg går ikke rundt å tenker på at tiden hennes renner ut, for jeg vet at den dagen kommer, og når den kommer er vi nok klar for å gi slipp på hverandre.

Det gjør vondt å miste de man elsker, men man overlever det!

Anonymous poster hash: 6d6b7...367

[AnonymBruker]

Kjenner meg veldig igjen ts, hunden min er min største bestevenn. Elsker han over alt på jord.

For snart et år siden fikk jeg og min samboer en datter. Nå som hun er blitt mer mobil er hun begynt å bli en plage for han. Han har egen alene plass, men vi klarer ikke å følge med konstant for plutselig er hun der. Han har knurret sikkert 20 ganger til henne og det siste er at han glefset etter henne..

Nå har jeg verdens største press på meg til å avlive det ene barnet mitt for det andre. Fornuften forstår, men ikke resten for å si det sånn:(

Anonymous poster hash: e6c69...ba8

[Toxicwonderland]

Jeg har en labradortispe på 8 år som vi har hatt hele hennes liv. Det er kjempevondt og tenke på at hun kanskje ikke har så lenge igjen. Hun er i god form nå, men det merkes at hun begynner å dra på årene. En hund lever jo ikke like lenge som et menneske - selv om jeg skulle ønske det!

Jeg tuller ikke når jeg sier at hun sikkert er verdens snilleste hund. Hun har ALDRI bitt noen, aldri gjort noen noe vondt og aldri bjeffet sint til noen. Det ville nok gått an å gjort henne all slags vondt uten at hun ville rikket en mine. Jeg er så ufattelig glad i henne, mer enn noen noen gang vil forstå.

Hun har de snilleste øynene jeg noen gang har sett og lukter så utrolig godt når jeg graver ansiktet mitt ned i pelsen hennes. Det varmer hjertet mitt når hun kommer løpende i mot meg i døråpningen når jeg kommer hjem fra skolen. Hver eneste dag.

Det gjør vondt å tenke på at en dag er hun her ikke lengre. Kanskje om en del år, men likevel. Det blir jo som å miste et familiemedlem. Hun er jo et familiemedlem. Hunder er noen herlige skapninger, det er bare mange mennesker som ødelegger en god del av de!

[AnonymBruker]

Min hund er alt for meg! Kunne aldri levd uten ham, og gruer meg til dagen vi må ta farvel. Savner fremdeles godgutten min som vi måtte avlive for ti år siden. Takler mye dårligere å miste hundene mine enn andre familiemedlemmer. Det er ingen ting i hele verden som hadde fått meg til å gi ham bort, og jeg kommer aldri til å skjønne at noen vurderer det alternativet i det hele tatt. Så ja, det er nok helt normalt, men samtidig er nok det å ikke føle slik for dyrene sine minst like normalt....

Anonymous poster hash: c6ffd...032

[AnonymBruker]

Jeg og mannen min har det akkurat på samme måten med vår boxer. Hun lyser opp dagen vår, og vi elsker henne virkelig. Hun er også snart 6 år, og jeg tenker mye på at hun blir eldre. Samtidig så tenker jeg at hun skal få en fin alderdom, vi skal gjøre alt for at hun skal få leve et så godt liv som mulig.

Og den dagen hun lider uten at vi (eller veterinær kan hjelpe), da er det vår plikt å la henne slippe. Og på en måte vil det hjelpe i sorgen: å vite at hun har hatt et godt liv med gode eiere, en god start på livet og en god avslutning. Jeg er sikker på at man møter igjen de man har elsket når man dør. Så trøster meg med det. Men det viktigste er å leve her og nå - det gjør hunder

Anonymous poster hash: 99f02...664

[AnonymBruker]

Kjenner meg veldig igjen ts, hunden min er min største bestevenn. Elsker han over alt på jord.

For snart et år siden fikk jeg og min samboer en datter. Nå som hun er blitt mer mobil er hun begynt å bli en plage for han. Han har egen alene plass, men vi klarer ikke å følge med konstant for plutselig er hun der. Han har knurret sikkert 20 ganger til henne og det siste er at han glefset etter henne..

Nå har jeg verdens største press på meg til å avlive det ene barnet mitt for det andre. Fornuften forstår, men ikke resten for å si det sånn:(Anonymous poster hash: e6c69...ba8

Det å knurre (og så glefse om ikke den som trenger seg inn på soveplassen respekterer knurringen) ville vår hund gjort også. Det er vel revirforsvar. Det er mye skumlere med hundene som ikke har slike advarsler, som går rett på bitinga. Men det er absolutt noe dere må ta alvorlig. Men avliving ville jeg ikke valgt. Enten soveplass i en del av huset barnet ikke kan være, eller omplassering. Eventuelt hundetrener?

Anonymous poster hash: 99f02...664

[AnonymBruker]

Kjenner meg veldig igjen ts, hunden min er min største bestevenn. Elsker han over alt på jord.

For snart et år siden fikk jeg og min samboer en datter. Nå som hun er blitt mer mobil er hun begynt å bli en plage for han. Han har egen alene plass, men vi klarer ikke å følge med konstant for plutselig er hun der. Han har knurret sikkert 20 ganger til henne og det siste er at han glefset etter henne..

Nå har jeg verdens største press på meg til å avlive det ene barnet mitt for det andre. Fornuften forstår, men ikke resten for å si det sånn:(Anonymous poster hash: e6c69...ba8

Blir kvalm av dette. Du elsker ikke hunden din om du avliver fordi du ikke klarer å passe på at slikt ikke skjer.

Hunder er forskjellige og alle finner seg ikke i alt, og da er det eiers jobb å ta hensyn til det, og ikke minst også som en mor å beskytte barnet like så som hund mot ubehageligheter og kanskje et fælt uhell.

Når du ikke klarer å passe på så må du holde hund og unde adskilt - som de ALLTID skal være uansett med små barn når man ikke passer på. Kjøp barnegrind som hunden holdes utenfor, og også en lekegrind der baby er mens hunden går rundt for å bytte på, når du ikke er tilstede og har kontrollen.

Er faktisk ikke mer vanskelig!

Hunden knurrer med å fortelle at nå vil jeg ha fred, når det gang på gang på gang ikke blir tatt hensyn til så føler såklart hunden seg nødt til å gi en klarere beskjed, og det er ikke noe annet enn det eller alarmerende i det hele tatt i seg selv. Det er du som har feilet her fordi hunden føler seg nødt til å faktisk ta det steget og du ikke har skjermet hunden fra slike ubehageligheter.

Kjøp dette og jobb nå med at hund ikke skal oppleve ungen med ubehageligheter hunden ikke takler (les hundens signaler), og gi positive assosiasjoner til barnet fra nå av. Ungen i nærheten = kos etc.

For dette høres ikke ut som et problem eller en problemhund.

Anonymous poster hash: 1a7bf...2c6

[Gjest Blomst83]

Ja det er normalt.Jeg måtte avlie pusefrøkna mi gjennom 19 år for noen uker siden,og det var og er fremdeles et smertehelvete. Et dyr gir deg så utrolig mye.

[AnonymBruker]

Jeg tenker ikke på at mine hunder skal dø hver dag som deg, men jeg tenker ofte at jeg elsker de unaturlig mye. Setter viften på og vinduet fullt opp og likevel råkjører jeg hjem fra butikken fordi jeg er redd de skal få heteslag eller sette seg fast i noe. Og jeg HATER å gå fra de. Når jeg er på ferie har jeg på nedtelling til jeg skal se de igjen og tenker stort sett ikke på annet. Trodde jeg skulle venne meg til å værte borte fra de etterhvert, men den gang ei...

Anonymous poster hash: d3b6d...d48

[AnonymBruker]

Jeg mistet katten min alt for tidlig. Han døde kun 4 år gammel. Dette var i 2007, og jeg gråter over han enda. Han døde på grunn av en dum veterinær som ikke fortalte oss at han burde gå på spesial fôr etter kastrering. Selv om at vi spurte om det var noe vi måtte passe på for.

Jeg gråter enda over han. Husker enda hvordan det føltes da han sto ute på gårdsplassen og ventet på meg, vær eneste dag jeg kom hjem fra skolen. Husker alle de gangene jeg ble sint, fordi han sprang etter meg til bussen vær morgen. Var litt av en kamp å låse inn en vill katt som gjerne ville bli med på skolen.
Han brukte å krype opp i halsgropen min vær gang jeg gråt, også lå han der å malte inn i øret mitt.

Savner han så sinnssykt mye.
Har mistet en hund også, hadde hun i mange, mange, mange år. Men gråter ikke over hun, siden hun døde av alderdom. Men pus, han savner jeg så fælt. Det er så urettferdig at han skulle dø slik. Spesielt når det kunne ha blitt unngått dersom veterinæren hadde gjort jobben sin.

Anonymous poster hash: 590f6...2ac

[AnonymBruker]

Blir kvalm av dette. Du elsker ikke hunden din om du avliver fordi du ikke klarer å passe på at slikt ikke skjer.

Hunder er forskjellige og alle finner seg ikke i alt, og da er det eiers jobb å ta hensyn til det, og ikke minst også som en mor å beskytte barnet like så som hund mot ubehageligheter og kanskje et fælt uhell.

Når du ikke klarer å passe på så må du holde hund og unde adskilt - som de ALLTID skal være uansett med små barn når man ikke passer på. Kjøp barnegrind som hunden holdes utenfor, og også en lekegrind der baby er mens hunden går rundt for å bytte på, når du ikke er tilstede og har kontrollen.

Er faktisk ikke mer vanskelig!

Hunden knurrer med å fortelle at nå vil jeg ha fred, når det gang på gang på gang ikke blir tatt hensyn til så føler såklart hunden seg nødt til å gi en klarere beskjed, og det er ikke noe annet enn det eller alarmerende i det hele tatt i seg selv. Det er du som har feilet her fordi hunden føler seg nødt til å faktisk ta det steget og du ikke har skjermet hunden fra slike ubehageligheter.

Kjøp dette og jobb nå med at hund ikke skal oppleve ungen med ubehageligheter hunden ikke takler (les hundens signaler), og gi positive assosiasjoner til barnet fra nå av. Ungen i nærheten = kos etc.

For dette høres ikke ut som et problem eller en problemhund.

Anonymous poster hash: 1a7bf...2c6

Reis til helvette. Du kan bli så kvalm du bare vil, håper du kveles i ditt eget spy når du er så frekk at du påstår den dritten du skriver. Jeg skrev ikke noe utfyllende innlegg, for det var ikke det det handlet om.

Alt er gjort, ALT, som du nevner. Han kan ikke omplasseres heller, for han koster sinnsykt mye å ha i året pga en kronisk sykdom og fordi han tidligere har knekt to bein som konstant trenger fysioterapi.

Etter siste opperasjon har han utviklet en fæl seprasjonsangst, og hvem vil ha en hund som koster halve lønna i mnd, og kan samtidig aldri levnes alene uten at han har spist opp et møbel?

Grind? Er snakk om en 50 kgs rottis som aldri har holdtes inn i et bur lengere enn 5 min av gangen. Han bryter seg inn og ut av hva som helst. Han gnager seg igjennom plast,tre og rent jern. Grinda hadde vært pinneved i løpet av sekunder.

Og du har tydeligvis aldri hatt barn eller vært i nærheten av en liten en når du mener man skal klare å holde de under konstant oppsyn. De er borte bare man blunker.

Jeg kan faen meg love deg at jeg elsker hunden min din helvettes idiot. Jeg gjør alt for han. Vi trener hver dag på seprasjonsangsten hans, og masserer leddene hans. Vi kan ikke gå turer over 15 min om gangen, så vi trener mye hjernetrim.

Og siden han glefset etter både henne og et annet barn under et familie selskap så ligger det et stort press på meg fra familien.

Han ble ikke avlivet idag, jeg tok han med meg hjem igjen. Men det er kun fordi jeg er et voksent menneske og bestemmer selv. Ikke fordi det sitter en satan å spyr gjørm en annen plass i Norge.

Bare rapportert meg dritt unge, men du kan jeg deg helvette i å skrive sånt piss som du kommer med her. Satans anøbe helvette.

Anonymous poster hash: e6c69...ba8

[AnonymBruker]

Jeg har en katt på 14 år. Hver dag når jeg kommer hjem fra jobb, så løper han for å møte meg i døra. Hver kveld jeg legger meg for å sove, så kommer han løpende og skal ligge i armkroken og blir liggende hele natta.
Nå har jeg nettopp fått vite at han er syk og vi vet ikke hvor lenge han har igjen. Tanken på å miste noen som har vært der gjennom oppveksten min (i alle fall fra før tenårene og opp), er knusende. Jeg lyver ikke når jeg sier jeg er villig til å gjøre alt, betale en hver pris osv for å sørge for at han kommer seg gjennom dette. Med mindre han vil lide for mye, selvsagt... Men det utfallet er helt umulig for meg å i det hele tatt forestille meg.

Så ja, jeg forstår at man elsker dyret sitt så mye. Jeg har venner som føler det samme for sine dyr, men jeg har også venner som synes vi er unaturlig knyttet til dem. Så det varierer vel... Jeg kan i alle fall ikke forestille meg livet uten ham.

Anonymous poster hash: 6cdd2...fee