Jeg orker ikke være en god venn lenger.

[AnonymBruker]

Allle har det tøft til tider, men noen drar ting lenger enn andre, og drar med seg så mange som mulig ned i dritten med dem selv.

Det virker som om "felles skjebne, felles trøst" er noe de støtter seg til.

Det er så mange rundt meg som lider av depresjon, at jeg nesten begynner å føle meg som "unormal".

Jeg mener ikke at de ikke skal snakke om de vonde tingene, men det er noe med måten de gjør det på som blir feil.

I stedet for å la andre løfte seg opp, insisterer de heller på å dra dem ned til sitt nivå.

Så, når de har fått ut dritten, og fått dratt andre ned i søla, viser det seg at det var ikke så ille likevel.

De er deprimerte, men de håndterer det vanligvis greit. De hadde bare en svart dag, og måtte bare få ut litt fortvilelse og desperasjon, men de mente jo ikke å gjøre alvor av det de sa, de har bare en "dramatisk uttrykksform".

Tilbake sitter det en forvirret og nedtrykt venn, som ikke forstår noen ting.

Og når noen setter ned foten og sier "nå er det nok, jeg kan ikke hjelpe deg mer. Du må la andre hjelpe deg", så er de dårlige venner.

Snart kommer det vel enda en "dårlige venner"-tråd her inne, der en deprimert person klager over venner som ikke stiller opp, og som får drøssevis av støtte.

Og den som satte foten ned for ikke selv å gå inn i en depresjon etter å ha blitt dratt ned i søla av dem deprimerte sitter igjen som svarteper. Beskyldt for å være et ufølsomt og slemt menneske som ikke kan hjelpe sine venner når de behøver det mest.

Og dette gjenspeiler det som skjer ute i virkeligheten, den som setter grenser for å beskytte seg selv, er den som blir stående alene, uten støtte, og uten forståelse.

Det har blitt slik at jeg orker nesten ikke forholde meg til andre lenger, for jeg orker ikke bli dratt ned i søla gang på gang.

Det krever mer og mer å komme seg opp igjen for hver gang jeg opplever det samme.

Og jeg begynner nesten å lure på om jeg også begynner å bli deprimert selv, dratt ned i søla av menneskene rundt meg, som bruker meg som en ventil og søplekasse, og som får andre til å fryse meg ut når jeg ikke lenger orke hjelpe. Når jeg ikke lenger orke sitte i timesvis for å snakke dem bort fra selvmord og andre desperate handlinger.

Anonymous poster hash: b02b6...7c0

[Red-Ruby]

Venner er for vennskap, psykolog er for de store problemene.

Selvfølgelig skal venner trøste hverandre og støtte hverandre, men man kan ikke behandle en venn som en søppeldunk heller.

Jeg har ofte havnet i den feilen og vært andres "psykolog". Dette har gjort at vi aldri blir ordentlige venner føler jeg. Jeg blir jo nedstemt, som deg, og hun begynner å forbinde meg med kjipe- følelser, fordi det er det eneste vi gjør sammen.

[AnonymBruker]

Snart kommer det vel enda en "dårlige venner"-tråd her inne, der en deprimert person klager over venner som ikke stiller opp, og som får drøssevis av støtte.

Og den som satte foten ned for ikke selv å gå inn i en depresjon etter å ha blitt dratt ned i søla av dem deprimerte sitter igjen som svarteper. Beskyldt for å være et ufølsomt og slemt menneske som ikke kan hjelpe sine venner når de behøver det mest.

Og dette gjenspeiler det som skjer ute i virkeligheten, den som setter grenser for å beskytte seg selv, er den som blir stående alene, uten støtte, og uten forståelse.

Anonymous poster hash: b02b6...7c0

Dette er noe å tenke på for oss som svarer på tråder om "dårlige venninner", eller som når vi får høre om folk som ikke stiller opp når andre har det vondt. Vi hører bare den ene siden, og vet ikke hva som ligger bak når noen trekker seg tilbake.

Til trådstarter.

Jeg vil bare si at du må tenke på deg, og hvilket liv du vil ha.

Hvis du føler at det blir for mye for deg, så må du begrense kontakten, eller kutte helt ut. Du er ikke et dårlig menneske av den grunn.

Og jeg synes det er trist at du trekker deg tilbake fordi du føler det blir for krevende å være en god venn. Det finnes mange mennesker tilfører livet ditt noe positivt, og som ikke trekker deg ned. Jeg håper du finner en av dem.

Lykke til videre.

Anonymous poster hash: 897a6...475

[QueenOfTheSidewalk]

Skaff deg nye venner. Hvorfor treffer du bare på deppa mennesker?

[AnonymBruker]

Venner er for vennskap, psykolog er for de store problemene.

Selvfølgelig skal venner trøste hverandre og støtte hverandre, men man kan ikke behandle en venn som en søppeldunk heller.

Jeg har ofte havnet i den feilen og vært andres "psykolog". Dette har gjort at vi aldri blir ordentlige venner føler jeg. Jeg blir jo nedstemt, som deg, og hun begynner å forbinde meg med kjipe- følelser, fordi det er det eneste vi gjør sammen.

Fornuftige ord!

Dette er noe å tenke på for oss som svarer på tråder om "dårlige venninner", eller som når vi får høre om folk som ikke stiller opp når andre har det vondt. Vi hører bare den ene siden, og vet ikke hva som ligger bak når noen trekker seg tilbake.

Til trådstarter.

Jeg vil bare si at du må tenke på deg, og hvilket liv du vil ha.

Hvis du føler at det blir for mye for deg, så må du begrense kontakten, eller kutte helt ut. Du er ikke et dårlig menneske av den grunn.

Og jeg synes det er trist at du trekker deg tilbake fordi du føler det blir for krevende å være en god venn. Det finnes mange mennesker tilfører livet ditt noe positivt, og som ikke trekker deg ned. Jeg håper du finner en av dem.

Lykke til videre.

Anonymous poster hash: 897a6...475

Takk!

Skaff deg nye venner. Hvorfor treffer du bare på deppa mennesker?

Det står sikkert "push-over" og "søplebøtte" i pannen min!

Eller så kan det være at jeg har flere venner, men at de deprimerte krever veldig stor plass i livet mitt, og jeg har problemer med å sette grenser før det har hatt gått for langt.

Anonymous poster hash: b02b6...7c0

[Katniss]

Misery loves companionship er det et ganske bra utrykk som heter.

[QueenOfTheSidewalk]

Fornuftige ord!

Takk!

Det står sikkert "push-over" og "søplebøtte" i pannen min!

Eller så kan det være at jeg har flere venner, men at de deprimerte krever veldig stor plass i livet mitt, og jeg har problemer med å sette grenser før det har hatt gått for langt.

Anonymous poster hash: b02b6...7c0

Det beste er å forsvinne sakte men sikkert. Det er greit å være deppa altså, men når man hele tiden bruker venner som psykologer, blir det ille. De skjønner ikke at vennene blir helt utslitt og nekter å gå til psykolog.

[Skilpadden]

Alle har vel hatt de vennene som kommer til deg for å klage, og når du selv skal gå til de for å tømme tanker, så er de bare ''ok, synd, men jeg må stikke''. Hadde en slik ''venninne'' for ikke lenge siden, og tatt det i betraktning, og hvordan hun er som person generelt, har jeg kuttet henne ut.
Du er ikke en dårlig venn om du ikke orker å finne deg opp i en dårlig situasjon med en annen person. Noen ganger må du bare prioritere vennskapet du har med deg selv

[Red-Ruby]

Alle har vel hatt de vennene som kommer til deg for å klage, og når du selv skal gå til de for å tømme tanker, så er de bare ''ok, synd, men jeg må stikke''. Hadde en slik ''venninne'' for ikke lenge siden, og tatt det i betraktning, og hvordan hun er som person generelt, har jeg kuttet henne ut.

Du er ikke en dårlig venn om du ikke orker å finne deg opp i en dårlig situasjon med en annen person. Noen ganger må du bare prioritere vennskapet du har med deg selv

Det er også ofte sånn at folk som har det veldig tung ikke makter å høre på at andre også har det fælt, for de har nok med sine egne problemer. Jeg skjønner at det er vanskelig, og det siste man trenger er å miste alle venner, men dette blir ekstremt enveiskjørt vennskap.

Det er noe å huske på bare, selv om du går gjennom noe, så trenger man ikke å dra ned andre i samme grøften, og bare fordi du har mye med ditt,betyr det ikke at andre ikke har sine problemer.

Jeg har opplevd nøyaktig det samme som deg,jeg kunne sitte i en time og bare høre henne snakke, så nevner jeg at jeg hadde en uenighet med moren min igår og ser med engang at hun slutter å følge med lengre. Det er jo ikke noe gøy. Man må gi og ta.

[AnonymBruker]

Misery loves companionship er det et ganske bra utrykk som heter.

Akkurat. Det er vel noe av det samme som jeg skrev i første innlegg "felles skjebne, felles trøst". De finner trøst i at noen har det like ille som dem selv.

Det beste er å forsvinne sakte men sikkert. Det er greit å være deppa altså, men når man hele tiden bruker venner som psykologer, blir det ille. De skjønner ikke at vennene blir helt utslitt og nekter å gå til psykolog.

Nettopp!

Alle har vel hatt de vennene som kommer til deg for å klage, og når du selv skal gå til de for å tømme tanker, så er de bare ''ok, synd, men jeg må stikke''. Hadde en slik ''venninne'' for ikke lenge siden, og tatt det i betraktning, og hvordan hun er som person generelt, har jeg kuttet henne ut.

Du er ikke en dårlig venn om du ikke orker å finne deg opp i en dårlig situasjon med en annen person. Noen ganger må du bare prioritere vennskapet du har med deg selv

Takk!

Det er også ofte sånn at folk som har det veldig tung ikke makter å høre på at andre også har det fælt, for de har nok med sine egne problemer. Jeg skjønner at det er vanskelig, og det siste man trenger er å miste alle venner, men dette blir ekstremt enveiskjørt vennskap.

Det er noe å huske på bare, selv om du går gjennom noe, så trenger man ikke å dra ned andre i samme grøften, og bare fordi du har mye med ditt,betyr det ikke at andre ikke har sine problemer.

Jeg har opplevd nøyaktig det samme som deg,jeg kunne sitte i en time og bare høre henne snakke, så nevner jeg at jeg hadde en uenighet med moren min igår og ser med engang at hun slutter å følge med lengre. Det er jo ikke noe gøy. Man må gi og ta.

Dette er veldig sant.

Gode venner drar en opp, gir glede, positivitet og energi til å takle hverdagens utfordringer, de gjør ikke hverdagen vanskeligere for deg.

Nå har jeg fått ordnet opp med den deprimerte som fikk begeret til å flyte over i går, og som gjorde at jeg skrev dette innlegget etter en søvnløs natt. Nå må jeg bare takle fordømmelsen fra omgivelsene. Den som alltid kommer når man "forlater en venn i nød".

Anonymous poster hash: b02b6...7c0