Den første kjærligheten slår alle andre?

[Hjertefisk]

Lurer på om det er andre som føler det samme som meg.

Var sammen med min første kjærlighet i 7 år.
Nå er jeg sammen med en ny kjæreste som jeg elsker høyt, men føler samtidig at kjærligheten oss imellom aldri kan måle seg med den første.

Vi ble sammen da jeg var 19. Jeg var naiv og åpnet meg for han med hele mitt hjerte og gav alt. Alt var spennende og intenst for hver eneste samtale vi hadde, hvert eneste kort vi skrev til hverandre, alle opplevelsene sammen - var nytt. Alle følelsene jeg fikk for han var følelser jeg aldri hadde hatt før. Vi var sammen gjennom tunge tider og lyse tider og kjærligheten vi hadde for hverandre var lidenskapelig og trygg.

Nå blir jeg ofte lei meg for jeg tenker at jeg vil aldri føle det slikt igjen med noen. Livet og kjærligheten føles nå litt tamt og platt. Nesten uekte. For jeg har jo vært igjennom det før?

En annen ting er at jeg føler jeg har blitt sugd inn i et ormehull og inn i et parallellt univers. Der alt er likt men samtidig helt ulikt. Jeg elsker min kjære, men måten han elsker tilbake er annerledes enn det jeg er vant til.

Ja, jeg er helt 100% over eksen min. Det endte dårlig med misforståelser og utroskap. Det har nok ført til at jeg har blitt mer kynisk, men også mer jordnær. (Kanskje av og til litt redd for å satse fullt - av redsel for å bli forlatt igjen?) Men denne mer jordnære versjonen av meg selv vil nok ikke kunne føle det samme som den 19 år gamle drømmende og naive versjonen gjorde.

Noen som har opplevd det samme?

[AnonymBruker]

Jeg er fortsatt sammen med min første, store kjærlighet (12 år). Vi har nettopp giftet oss. Jeg vet ikke om noe annet kan måle seg :-)

Anonymous poster hash: b5998...26a

[Gjest Riskjeks]

Tror man kan føle det slik etter et langvarig forhold, uavhengig av om det var første kjæreste eller ikke. Synes det høres ut som om du ikke er helt kommet over ham. Du har ny kjæreste etter hva jeg forstår, men trives ikke i forholdet? Da må du gjøre noe med det. Det gjør du ikke ved å drømme om eksen... Tror du bruker "den første kjærligheten" som en slags unnskyldning for alt som ikke stemmer i ditt nye forhold. Forhold deg til virkeligheten, ikke drømmer, er mitt råd.

[AnonymBruker]

Nope. Har slått meg til ro i mitt tredje forhold, og først nå føler jeg at alt er riktig. Selv om jeg har vært forelsket før.

Anonymous poster hash: 61f3b...f2f

[AnonymBruker]

Nei, men jeg har (dvs hadde) nok et ganske rosenrødt syn på den første. Alt var nytt og spennende, alt vi gjorde var helt nytt osv. Så lærer man litt om hva man ønsker/setter pris på hos en partner og jeg tviler på at min første hadde passet spesielt godt inn i den rollen nå.. 25 år etter. For meg blir det bare bedre og bedre, ettersom jeg vet veldig godt hva jeg trenger eller ønsker i et forhold nå. Den første var i utgangspunktet basert på utseende og tilgjengelighet.. noe som har forandret seg veldig siden den gang.

Anonymous poster hash: b17f4...4c3

[Wiola]

Jeg følte det sånn en god stund (4 år) etter mitt første langvarige forhold. I disse årene etterpå var jeg svært kresen, sammenliknet alle med han ubevisst. Jeg var redd for å aldri oppleve de samme følelsene igjen. Etter noen år ble jeg superforelska i fyr, vi ble sammen. I ettertid innså jeg at det kun var jeg selv som satte sperrene. Det at jeg konstant gikk med eksen i tankene gjorde at jeg ikke var åpen for å føle noe for andre. Så jeg tror det beste du kan gjøre er å legge det bak deg. Det var en fin tid, med fine minner, men det er over for lenge siden og den tiden kommer ikke tilbake. Du kommer til å oppleve å ha det like bra igjen, om ikke bedre. Men for at du skal kunne oppleve det, må du frigjøre deg fra tankene på det som en gang var.

[AnonymBruker]

Jeg var sammen med "min første kjærlighet" i 5-6 år, samboere mesteparten av tiden, og det var ikke før jeg møtte min nåværende mann flere år etter det igjen at jeg oppdaget kjærlighet. Hadde aldri noen følelser i nærheten av dette for exen.

Anonymous poster hash: 3ad72...b8e

[AnonymBruker]

Aldri føler vi noen gang det samme som da vi var tenåringer. Jeg tror dette er grunnen til at den første forelskelsen ofte føles som den største

Jeg traff min eks da jeg var 16år, han var ALT, alt var spennende, det kilte i magen hele tiden, vi fant ut av verden sammen, var åpne, naive, og så forferdelig forelsket

Vi holdt sammen i 20år, brukte kanskje de ti siste på å lure på hvor den dype, store og fantastiske forelskelsen tok veien. Vi burde forstått at dette var livet, at forelskelsen vokser seg til kjærlighet og trygghet (vi tolket det som kjedsomhet), at jo mer man blir kjent med et menneske, jo mer man vokser, jo vanskeligere blir det å like alle sidene til partneren sin

Jeg tror jeg hadde det beste, vi forstod det bare ikke, og nå er det for sent.

Uansett, den første kjærligheten i tenårene glemmer de fleste aldri, om den var rett eller ei, når følelsene ligger utenpå kroppen og man føler seg elektrisk, er det ikke rart man husker tilbake og ser for seg at aldri, aldri kommer jeg til å føle det samme, og ja, mulig vi aldri vil det, for vi har blitt voksne. Voksne med alt det innebærer, travlere hverdag, vi har kanskje blitt skuffet på veien, med skuffelse kommer skepsis, med skepsis kommer mistenksomhet osv.

Men evnen til å elske forsvinner heldigvis aldri. Det er svært få voksne mennesker som lar seg selv elske som de elsket en person da de var unge, redselen for å bli sviktet er for sterk i oss, redselen for å ha tatt feil, redselen for å ikke få det til, redselen for at vi ikke blir elsket like høyt tilbake. Kanskje det kalles sunn fornuft? Ikke vet jeg, men jeg er glad jeg ser på kjærligheten på en annen måte i dag, hadde slitt meg selv totalt ut, om jeg skulle følt like mye som 16år gamle meg

Anonymous poster hash: 94790...407

[Frisørdama]

Nei, absolutt ikke.. Tror "den store kjærligheten" eller "mitt livs kjærlighet" slår "den første" hos de fleste

[AnonymBruker]

Første store kjærlighet var stor, intens, nytt og spennende. Likevel slitsomt, prøvde så hardt hele tiden og prøvde å være perfekt på alle måter. Forandret meg nok endel for han, for at ting skulle bli så bra. Ikke før forholdet var over innså jeg hvor mye jeg hadde forandret meg og at det var helt feil. Jeg trodde lenge at dette var den store kjærligheten.

Helt til jeg møtte nåværende kjæreste. Jeg kan slappe av, være helt meg selv, trenger ikke prøve på noenting og blir behandlet tusen ganger bedre. Ting faller mer naturlig her og er en bedre match på alle måter.

Tenker på dette mange ganger, det er så rart hva man tror når man har funnet første kjæreste. Men så fant jeg faktisk en som passet meg så mye bedre. Kan nesten ikke forstå dette selv. Men kjæreste nummer to overgår kjæreste nummer en.

Anonymous poster hash: 5140a...aab

[Gjest lurven]

vil ikke si at den slår de andre, men den er spesiell siden det var den første

[Red-Ruby]

enig med lurven, ville ikke sagt at den slår alle andre for min del.

[Jolene]

Har et mye bedre forhold nå enn med min første kjæreste. Han jeg er sammen med nå elsker jeg.

[Anglofil]

Nei, det vil jeg overhodet ikke si for min del.

Mvh Yvonne

[tussi84]

Tror det varierer fra hvordan det første var.

i mitt tilfelle har aldri noe slått min første kjærlighet. Jeg var sammen med han kun 1 år ca fra jeg var 19 til 20 der vi hadde det lille spesielle om jeg skal si det sånn. Uheldigvis tok det slutt pga ytre omstendigheter og fordi vi var litt umodne på den alderen.

etter et par år ble jeg sammen med den andre kjæresten min. Jeg elsket han også men det lille ekstra var på en måte borte. Vi er ikke sammen lenger nå.

i fjor møtte jeg min livs kjærlighet igjen. Følesene vi hadde for 10 år siden satt der fortsatt hos oss. Vi har nå Vært sammen ett år og vi begge føler vi er den rette for hverandre. 10 år altså. ..

så jeg vil tro at vi ubevisst har elsket hverandre hele tiden selv om vi har Vært hver for oss i mange år.

[Gjest brutal_mann]

Så lenge en oppriktig elsker sin partner så vil alle disse forhold slå alle de andre ned i støvlene. Å elske, inderlig og oppriktig, er heldigvis noe en kan gjøre flere ganger i livet.

[smartbimbo]

Du hadde vært sammen med denne fyren i ganske mange år, og jeg tror det er det som har mer å si. At når en har vært knyttet til en annen person såpass lenge så er det vanskelig å finne seg selv igjen. At en føler det er vanskelig å få det samme som en engang hadde med "den første" er ikke uvanlig. Men slik er det med alle forhold - man kan ikke få eksakt det samme med alle.. Og det mener jeg egentlig er en fin ting jeg Hvis man ser det i et annet lys.

Ingen glemmer den første kjærligheten, det er den som setter grunnlaget for resten av forholdene man kommer til å ha. Det forholdet man ofte setter opp andre forhold med og trekker sammenlikninger til.

[Påfugl]

Jeg trodde det var sånn, men det har forandret seg for meg. Forhold nr 2 slo ikke nr 1, men forhold nr 3 er den sterkeste kjærligheten jeg noen gang har følt

[-Missi-]

Ja det tror jeg, vertfall den intense forelskelsen og den naive troen på kjærligheten og at ting varer. Jeg var 16 han 22, jeg var hans 2 samboerskap og vi var sammen i 6 år, hadde noen småkjærester før han, spesielt en som jeg var sammen med i et år men ser ikke på de som min første kjærlighet. Vi var ville av forelskelse husker jeg, kjærlighetsbrev, post it over hele huset osv.

Tror ikke jeg vil føle på akkurat samme måte igjen, det kan jeg nok ikke siden jeg er voksen nå og vet livets realiteter. Men håper da jeg kan forelske meg dypt igjen, ja til og med elske igjen. Ikke nå, nå er jeg ikke klar, men senere i livet. Livet er fortsatt langt å leve forhåpentligvis så mye kan skje som man enda ikke vet

[AnonymBruker]

Det stemmer hvert fall ikke for meg. Han jeg valgte å gifte meg med og få barn med, den kjærligheten og samhørigheten vi har fått gjennom årene kan ikke måles mot noe annet forhold

Anonymous poster hash: 3d1ac...c36