Å forlate den man elsker...hjelp meg å forstå

[AnonymBruker]

Jeg prøver virkelig å forstå, men sliter med det.

Jeg har på en måte blitt "forlatt" av han jeg elsker. Han sliter med en god del (psyken bl.a., men også andre ting), og føler at det "sluker" han helt. Han klarer derfor ikke å bli værende i forholdet, og han mener at jeg fortjener noe mye bedre.

Jeg har lurt en stund på om han virkelig elsker meg. I begynnelsen trodde jeg ikke det, for hvordan kan man forlate noen man elsker? Men etter som tiden går så ser jeg selv at han faktisk elsker meg fortsatt (en del praktiske årsaker gjør at vi fortsatt har litt kontakt nå og da). Såpass godt kjenner jeg han, jeg "leser" han som ei åpen bok. Han prøver å skjule følelsene, men klarer ikke å lure meg.

Så på et vis vet jeg hvorfor vi ikke er sammen mer. Logisk sett så skjønner jeg alle argumentene, jeg vet at det ikke er bra for meg. Jeg vet at jeg trenger en mer stabil mann i livet mitt, jeg vet at jeg ikke kan leve sammen med en mann som han.

Likevel - jeg klarer ikke å forstå. Jeg er en løsningsorientert person, jeg hater å gi opp. Jeg hater tanken på at han har "gitt opp" forholdet, at han ikke klarte å se løsninger på dette (jeg forsøkte virkelig).

Så her sitter vi da, alene begge to...(det er ingen andre med i bildet). Vi elsker hverandre, men er ikke sammen. Kan noen hjelpe meg å forstå? Har noen opplevd det samme? Forlatt den du elsker, eller blitt forlatt?

Det gjør ufattelig vondt for jeg vet at det er over for godt...

Anonymous poster hash: 48282...ee9

[Red-Ruby]

uff, det høres ut som om du har det veldig vondt akkurat nå. Har du ingen venninner du kan dra til? i det minste i dag?

Det er vondt når andre tar avgjørelsen for deg,og jeg må si at dette er urettferdig av han. Du burde selv vite hva du fortjener. Det kan hende at det rett og slett ble for vanskelig for han å fylle ut rollen som en god kjæreste, og da ville han heller la være.

Jeg regner med at dere allerede har snakket om det og at du har forklart hvordan du ser på det, men han vil likevel ikke lytte. Kanskje det er det beste for han akkurat nå? kanskje han virkelig trenger å være alene litt for å ordne opp i sitt liv før han deler det med deg? Uansett, så syns jeg det er rart at han ikke sa det istedenfor. Han vil sikkert at du skal være lykkelig ,og tenker at breakup gjør vondt,men du kommer deg nok over det, og finner en "som er bedre",men det er jo han du vil ha.

[AnonymBruker]

Jeg prøver virkelig å forstå, men sliter med det.

Jeg har på en måte blitt "forlatt" av han jeg elsker. Han sliter med en god del (psyken bl.a., men også andre ting), og føler at det "sluker" han helt. Han klarer derfor ikke å bli værende i forholdet, og han mener at jeg fortjener noe mye bedre.

Jeg har lurt en stund på om han virkelig elsker meg. I begynnelsen trodde jeg ikke det, for hvordan kan man forlate noen man elsker? Men etter som tiden går så ser jeg selv at han faktisk elsker meg fortsatt (en del praktiske årsaker gjør at vi fortsatt har litt kontakt nå og da). Såpass godt kjenner jeg han, jeg "leser" han som ei åpen bok. Han prøver å skjule følelsene, men klarer ikke å lure meg.

Så på et vis vet jeg hvorfor vi ikke er sammen mer. Logisk sett så skjønner jeg alle argumentene, jeg vet at det ikke er bra for meg. Jeg vet at jeg trenger en mer stabil mann i livet mitt, jeg vet at jeg ikke kan leve sammen med en mann som han.

Likevel - jeg klarer ikke å forstå. Jeg er en løsningsorientert person, jeg hater å gi opp. Jeg hater tanken på at han har "gitt opp" forholdet, at han ikke klarte å se løsninger på dette (jeg forsøkte virkelig).

Så her sitter vi da, alene begge to...(det er ingen andre med i bildet). Vi elsker hverandre, men er ikke sammen. Kan noen hjelpe meg å forstå? Har noen opplevd det samme? Forlatt den du elsker, eller blitt forlatt?

Det gjør ufattelig vondt for jeg vet at det er over for godt...

Anonymous poster hash: 48282...ee9

Han jeg er gift med sleit psykisk i begynnelsen av forholdet. Var noe som dukket opp(som ikke hadde med meg å gjøre) som gjorde han fikk seg en skikkelig knekk. Og han sa så mange ganger at han ville dra fra meg og mine barn (fra tidligere forhold) Fordi jeg fortjente noe bedre, og ville ikke dra meg med i dette. Han var så deprimert at han eneste han så var at det var best for meg at han gikk. Jeg tryglet og ba om at jeg hadde det bra, og jeg ville ikke at han skulle gå. Etthervhvert fikk han hjelp mot deprisjonen sin. Så han gikk aldri, men jeg følte det var mange ganger like før. Han kom seg over denne knekken som han fikk, og har blitt hos meg i flere år siden da.

Så er vel kanskje noe sånt han også går igjennom nå. Elsker deg, men elsker deg så mye at han vil at du skal ha det bra og trur du får det bedre uten han.

Anonymous poster hash: 02229...723

[AnonymBruker]

uff, det høres ut som om du har det veldig vondt akkurat nå. Har du ingen venninner du kan dra til? i det minste i dag?

Det er vondt når andre tar avgjørelsen for deg,og jeg må si at dette er urettferdig av han. Du burde selv vite hva du fortjener. Det kan hende at det rett og slett ble for vanskelig for han å fylle ut rollen som en god kjæreste, og da ville han heller la være.

Jeg regner med at dere allerede har snakket om det og at du har forklart hvordan du ser på det, men han vil likevel ikke lytte. Kanskje det er det beste for han akkurat nå? kanskje han virkelig trenger å være alene litt for å ordne opp i sitt liv før han deler det med deg? Uansett, så syns jeg det er rart at han ikke sa det istedenfor. Han vil sikkert at du skal være lykkelig ,og tenker at breakup gjør vondt,men du kommer deg nok over det, og finner en "som er bedre",men det er jo han du vil ha.

TS her. Takk for svar

Mye av det du skriver tror jeg er riktig (i forhold til han spesielt, han har følt at han ikke klarer å gi meg det jeg trenger og fortjener...han vil derfor la meg slippe). Vi har snakket om dette, tro meg, mange timer har gått med på å analysere og forsøke å komme opp med løsninger.

Det går bra med meg. Bruddet har vært for en stund tilbake, men jeg kommer ikke over det...ennå i alle fall. Jeg har heldigvis gode venninner rundt meg, uten de vet jeg ikke hvordan jeg skulle ha klart meg. Og ja, jeg skal treffe noen av de senere

Anonymous poster hash: 48282...ee9

[AnonymBruker]

Han jeg er gift med sleit psykisk i begynnelsen av forholdet. Var noe som dukket opp(som ikke hadde med meg å gjøre) som gjorde han fikk seg en skikkelig knekk. Og han sa så mange ganger at han ville dra fra meg og mine barn (fra tidligere forhold) Fordi jeg fortjente noe bedre, og ville ikke dra meg med i dette. Han var så deprimert at han eneste han så var at det var best for meg at han gikk. Jeg tryglet og ba om at jeg hadde det bra, og jeg ville ikke at han skulle gå. Etthervhvert fikk han hjelp mot deprisjonen sin. Så han gikk aldri, men jeg følte det var mange ganger like før. Han kom seg over denne knekken som han fikk, og har blitt hos meg i flere år siden da.

Så er vel kanskje noe sånt han også går igjennom nå. Elsker deg, men elsker deg så mye at han vil at du skal ha det bra og trur du får det bedre uten han.

Anonymous poster hash: 02229...723

Det er dette jeg også tror. Og han har for så vidt sagt det til meg også. Sliter bare med å forstå...for vet ikke om jeg kunne klart å forlate den jeg elsker.

TS

Anonymous poster hash: 48282...ee9

[AnonymBruker]

Det er dette jeg også tror. Og han har for så vidt sagt det til meg også. Sliter bare med å forstå...for vet ikke om jeg kunne klart å forlate den jeg elsker.

TS

Anonymous poster hash: 48282...ee9

Jeg greide overbevise min med å bli, men var mange ganger han sa han ville dra for mente jeg og barna hadde det best uten han. Han kom seg over denne kveika, og er ikke deprimert mere. Men han var så deprimert at han fikk hjelp og medisin (for en periode)

Så denne perioden følte jeg meg veldig usikker på han. Om han kom til å bli eller gå. Og det var ikke neon god følelse. Men her gikk det heldigvis over. Og vi har det veldig bra ilag.

Håper det ordner seg for deg også ts. Skjønner på en måte hvordan du har det.

Anonymous poster hash: 02229...723

[Apehjerne]

Å elske noen er ikke nok til å få et forhold til å funke. Noen ganger går det bare ikke. Å elske noen er ikke ensbetydende med at man MÅ være i forholdet for en hver pris

[AnonymBruker]

TS, jeg er i samme båt som deg. Forholdet var turbulent og begge deprimerte, men han var fast bestemt på at jeg hadde det mye bedre uten han. derfor "ga han opp" og lot meg gå. Det vondeste er at han ikke sa det med en gang, han var bare likegyldig og ga meg oppgaven å gjøre det slutt..

Nå er det to måneder siden det ble slutt, ingen av oss har satset mye på å komme oss videre. jeg savner han og vil aller helst bli sammen med han igjen - OM han får det bedre med seg selv. han er i behandling nå, kanskje han kommer ut av det og vil komme tilbake..

det er godt å høre at du har gode venninner hvertfall.

Anonymous poster hash: 9a67b...9d8

[AnonymBruker]

Ja, jeg har vært der. Vi elsker hverandre. Men det funker ikke. Han er ikke klar for forhold, har alt for mye å ordne opp i i sitt liv. Jeg ville aldri fått det jeg ønsker meg. Et trygt forhold, barn osv. Vi er i 30 årene. Ingen av oss klarer å gi slipp helt. Møtes nå og da...mye følelser. Veldig dumt å treffes...

Tror kanskje begge tenker at de ikke kan få andre...

Det er vondt. Men selv om en elsker hverandre så er det så mye mer enn det som skal til for å få et forhold til å fungere.

Anonymous poster hash: e2214...063

[AnonymBruker]

Første mannen jeg har elsket, men det funker ikke. Tenker på han hver dag, lengter og drømmer. Men vi funker rett og slett ikke. Pga begges demoner og baggasje.

Jeg er villig til å møtes igjen, han tør ikke. Det er ikke rett tid, dessverre

Anonymous poster hash: f9f95...fcb

[AnonymBruker]

TS her igjen.

Takk for svarene alle

På en måte litt "godt" å høre at det er flere, selv om jeg ikke unner noen å ha det slik...

Jeg hadde det kjempetrivelig i går. Klarte å kose meg uten å tenke for mye på han. Var ute på byen og traff heldigvis ikke på han. Men i dag kom nedturen... Søndagene hadde vi alltid sammen før. Jeg kjenner savnet så innmari Jeg så han var pålogget fb for litt siden, måtte bare logge meg av. Når skal smerten slippe taket...?

Anonymous poster hash: 48282...ee9

[Gjest brutal_mann]

Smerten kan sitte i i flere år.

Har du vurdert å fortelle ham at du har det bedre med ham enn uten? Du har jo tross alt nå kjent på den følelsen, og om det er riktig, hvorfor ikke si det?

[AnonymBruker]

Jeg har det det litt på samme måte. Kjæresten min orket ikke mer fordi han sliter psykisk og ikke klarer å ha et normalt liv. Skjønner ikke hvorfor han ikke kan finne seg hjelp så han kan beholde den han elsker (meg), som også elsker han tilbake.

Anonymous poster hash: a3e8b...5ca

[Babi]

Jeg prøver virkelig å forstå, men sliter med det.

Jeg har på en måte blitt "forlatt" av han jeg elsker. Han sliter med en god del (psyken bl.a., men også andre ting), og føler at det "sluker" han helt. Han klarer derfor ikke å bli værende i forholdet, og han mener at jeg fortjener noe mye bedre.

Jeg har lurt en stund på om han virkelig elsker meg. I begynnelsen trodde jeg ikke det, for hvordan kan man forlate noen man elsker? Men etter som tiden går så ser jeg selv at han faktisk elsker meg fortsatt (en del praktiske årsaker gjør at vi fortsatt har litt kontakt nå og da). Såpass godt kjenner jeg han, jeg "leser" han som ei åpen bok. Han prøver å skjule følelsene, men klarer ikke å lure meg.

Så på et vis vet jeg hvorfor vi ikke er sammen mer. Logisk sett så skjønner jeg alle argumentene, jeg vet at det ikke er bra for meg. Jeg vet at jeg trenger en mer stabil mann i livet mitt, jeg vet at jeg ikke kan leve sammen med en mann som han.

Likevel - jeg klarer ikke å forstå. Jeg er en løsningsorientert person, jeg hater å gi opp. Jeg hater tanken på at han har "gitt opp" forholdet, at han ikke klarte å se løsninger på dette (jeg forsøkte virkelig).

Så her sitter vi da, alene begge to...(det er ingen andre med i bildet). Vi elsker hverandre, men er ikke sammen. Kan noen hjelpe meg å forstå? Har noen opplevd det samme? Forlatt den du elsker, eller blitt forlatt?

Det gjør ufattelig vondt for jeg vet at det er over for godt...

Anonymous poster hash: 48282...ee9

Det er ikke nødvendigvis over for godt - mest sannsynlig trenger han tid til å bearbeide seg selv og det han sliter med. Han kommer nok sterkere tilbake etter en stund. Lykke til!