Få å være med, tar aldri initiativet..

[AnonymBruker]

Hei,

Jeg er ei voksen jente på 32 år. Ikke barn eller kjæreste. Noe som de fleste har på min alder.

Føler egentlig at jeg har en del venner. Men det er alltid sånn at jeg må ta initiativet til alt. Hvis jeg ikke gjør det, blir jeg som regel sittende alene.

Blir ofte kontaktet hvis noen har det kjipt..at de trenger noen å snakke med, tømme seg til.

Er kronisk syk, så mye utmattet, men har også gode dager. Oppi dette kommer så klart depresjoner osv pga helsa og livsstiuasjon. Men prøver å ikke vise dette når jeg er med folk.

Men det er sårt når jeg føler at jeg kun brukes som "hobbypsykolog", den som skjønner alt, deg kan jeg si alt til. Jeg sitter med så mye selv.

Jeg ønsker bare at det kan være litt gjensidig på alt. At jeg blir bedt med ut på ting. Sitter ofte veldig mye alene. Tror folk glemmer hvis en ikke hyler ut.

Hvordan tar jeg tak i dette, sånt er så vanskelig å si. Og jeg vet det kan være grunner til at folk ikke spør, mange ER jo opptatt med jobb, familie osv, og har faktisk ikke tid.

Får høre at jeg er ok å være med, masse humor, god å snakke med.

Selv om jeg tenker det motsatte hele tiden.

Hvordan tar en tak i sånt? Noen som kjenner seg igjen?

Beklager langt og rotete

Anonymous poster hash: 6b37d...318

[AnonymBruker]

Vurdert å melde deg inn i en frivillig organisasjon? gå nattravn, bli medlem av et parti, jobbe på konsert, osv

Anonymous poster hash: bd6a3...dca

[Red-Ruby]

Men det er sårt når jeg føler at jeg kun brukes som "hobbypsykolog", den som skjønner alt, deg kan jeg si alt til. Jeg sitter med så mye selv.

Jeg forstår ikke dette her. Hvis dine venninner har vist deg tilitt og åpner seg for deg, hvorfor gjør du ikke det samme? De hadde nok stolt enda mer på deg og følt seg enda mer komfortabelt med deg hvis du delte ting du også.

Jeg kan tenke meg at grunnen for hvorfor dine venner glemmer deg, er fordi du glemmer deg selv du og, ved å ikke snakke høyt om ting av og til. Det er ikke farlig, og det høres ut som om vennene dine er glad i deg, i og med at de stoler på deg, så hvorfor gjør du ikke det samme tilbake?

Jeg ønsker bare at det kan være litt gjensidig på alt. At jeg blir bedt med ut på ting. Sitter ofte veldig mye alene. Tror folk glemmer hvis en ikke hyler ut.

Dette er veldig sant, dessverre, man må være litt frempå.

Hvordan tar en tak i sånt? Noen som kjenner seg igjen?

Som sagt lengre oppe, det høres egentlig ut for meg som om dine venner bryr seg om deg. Og eneste måten å ta tak i det, er å snakke om dem. Fortell dem at du skulle ønske de var flinkere til å inkludere deg, og at du trenger det for du er litt sliten og lei i det siste. Jeg hadde blitt glad hvis noen sa det til meg, altså at de stoler på meg og trenger meg.

La meg si deg en ting, det er deilig å ha en venninne du kan fortelle alt til, men det er også deilig å føle at den venninne trenger deg også! Mennesker liker å føle at det er behov for dem

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar!!!

Blue jeans, du skriver veldig mye som nok er sant ja! Takk!

Anonymous poster hash: 6b37d...318

[Gjest Makemeloveit]

Veldig enig med Blue Jeans. Jeg kan forstå deg godt TS. Jeg er også kronisk syk, og har dessverre litt flere dårlige enn gode dager. Jeg har kjæreste og en bestevenninne jeg kan fortelle alt til. Utenom dette har jeg flere gode venner. Jeg føler at jeg ofte må ta initiativ selv, men det hender at de også spør meg. Dette med å åpne seg for venner du kan stole på, er faktisk veldig viktig. Jeg slet med det før, men nå har jeg ingen problem med det. Venner liker faktisk når du åpner deg for de, så de kan hjelpe deg også. Det er greit når det går begge veier.

Dessverre er det ofte slik at mange føler på det at de alltid må ta initiativ. Enkelte er bare veldig opptatt, eller veldig dårlig på å ta initiativ. Jeg er sikker på at det ikke er noe personlig mot deg. De har nok veldig lyst til å være med deg, men hverdags stresset tar over.

[AnonymBruker]

Jeg har det akkurat sånn som deg, TS. Har fått en kronisk sykdom som tapper meg for energi. Jeg har drømmejobben, men orker ikke å gjøre så mye på fritiden.

Flere av vennene mine flyttet og jeg har bare ikke hatt energi til å finne nye... Merker at mange ikke gidder å ha noe særlig kontakt utover å chatte på nettet. Så ja - jeg vet hvordan det føles.

Anonymous poster hash: b6f2a...5e8