Hvor er den mannen?

[Hejesiko]

Hvor er mannen som kan vise takknemmlighet, gi meg en umotivert klem og kankje en gang i blandt kjøpe en blomst til meg, som ikke blir sint på meg når jeg gråter eller når jeg spørr om å få tilbringe ett par dager sammen med han og barnet hans?

Jeg har alltid trodd på at man skal behandle mennesker slik de vil bli behandlet og dermed vil du selv bli behandlet på en orntlig måte, men slik har det ikke vært i mine siste relasjoner.

De to siste gangene nå har jeg møtt menn som netopp har vært igjennom livskriser, ser ut til at disse er veldig glad i meg for bare etter et års tid avskrive hele forbindelsen. Uten unntak har disse sagt at de er så glad i meg og de har alldri truffet noen som har vært så snill mot de osv osv.. bare etterfulgt av ".....men følelsene mine er ikke rett" ofte er det slik rett i forkant av dette, så slutter de å ringe, de klager over at det er så travelt på jobb at de ikke kan sende en eneste melding eller snap.

Jeg vet jeg skylder meg selv og hele min eksistens å tenke positivt, og det gjør jeg somoftest også, men jeg må bare få lov til å komme med dette hjertesukket, hvor er han som er ment for meg? Nå har jeg rukket å bli 37 år gammel og ennå leter jeg, jeg begynner helt oppriktig å gå lei av å starte opp nye relasjoner for å bare et år i etterkant å bli avvist som gamle nyheter.

[AnonymBruker]

Kort fortalt- hold deg unna menn som nettopp har gjennomgått livskriser.

Se etter de egenskapene DU ønsker at drømmemannen din skal ha. Ikke la deg besnære av kun et flott ytre/ eller en sjarmør. Man får ikke alt, men plukk ut de egenskapene som er mest viktig for deg.

Ønsker du en snill og omsorgsfull mann, så leter du kanskje ikke på de riktige stedene. Det er ikke sikkert han er veldig pågående og overøser deg med komplimenter. Man må kanskje jobbe litt mer for å finne han, men det er virkelig verdt det! Jeg har nemlig funnet en til meg selv:-)

Lykke til!

Anonymous poster hash: 2949b...add

[Hejesiko]

Ja jeg skulle ha holdt meg unna de som netopp har gått igjennom livskriser hvis de kom med advarsel skilt, men nå er det engang slik at de er gode til å skjule dette selvfølgelig og desverre, så det blir på en måte en form for bondefangeri, dette kommer sjelden på bordet før du allerede er altfor involvert i vedkommende.

Han siste valgte jeg utelukkende for de verdiene han sto for, og han ble for meg verdens vakkreste mann, men det betyr så lite når hans innstilling og holdning til ordet "oss" var någet anderledes enn min.

På et år fikk jeg ikke en eneste gang møte hverken foreldrene hans, søsknene hans eller noen av vennene hans, men til hans forsvar så skal det også sies at jeg fikk møte sønnen hans som han verdsetter over allt her i verden to ganger:)