Når får jeg det bra igjen?

[AnonymBruker]

Jeg har alltid vært en pliktoppfyllende, ansvarsbevisst og ærlig sjel som man kan stole på. Jeg føler at alt dette tok slutt for nesten 3 år siden.

Jeg var nok overarbeidet med 3 små barn, jobb som skulle skjøttes og en mann som reiste mye.

Jeg ser i etterkant at jeg helt snikende og usynlig bare ble mer og mer utslitt av alle krav rundt meg fra både barn og mann, jobb, venner. Jeg satte aldri foten ned for noe, inntil jeg - uten egentlig å være klar over det - begynte å kutte ut aktiviteter, sosiale tilstelninger osv. Helt til det ikke egentlig var mer å kutte på.

Det er mye mer jeg kunne ha fortalt her, men jeg regner med dere skjønner situasjonen.

I tillegg - opp i det hele - kom det som lyn fra klar himmel at jeg forelsket meg i en annen mann. Og det skjedde meg - jeg som alltid hadde vært til å stole på! Jeg sa ifra til mannen min etter 2 uker hva som hadde skjedd for dette var mer enn jeg klarte å skjule.

For å gjøre historien kort:

Jeg følte virkelig at jeg hadde funnet soulmaten min i den andre mannen, men all fornuft tilsa at dette skulle jeg ikke satse på - jeg har tross alt mann og barn, og "alt på stell". Tanker som: Gresset er ikke grønnere, forelskelse varer ikke evig, du vil savne det du har osv var bakgrunnen for dette.

Problemet var at han forsto meg på en måte som ingen andre har forstått meg - og visa verca.

På grunn av alt dette gikk jeg inn i en dyp krise som resulterte i at jeg bare måtte flytte ut i egen leilighet. Jeg var bare helt nødt til å få være alene. Jeg håpet vel på at jeg skulle bli så skremt av det at jeg kom hjem med halen mellom beina og ba om godt vær. Dette skjedde ikke. Det var bare ufattelig godt å kunne sitte alene i leiligheten og bare være for meg selv. (Vi bodde i leiligheten annenhver uke for å skåne barna mest mulig.) Min mann ville ikke dette, men gikk motvillig med på dette. Etter 2 uker ble jeg vel egentlig presset til å si opp leiligheten (ser jeg i ettertid), så etter 3 mnd måtte jeg flytte hjem.

Det var greit å komme hjem, det var trygt og godt å komme hjem igjen. men etterhvert begynte tankene å komme tilbake om at det var ikke der jeg skulle være. Det kuliminerte i at jeg etter 8 mnd skaffet meg en ordentlig leilighet der barna også kunne bo annenhver uke. Det var utrolig tøft å gjøre dette, men det var helt nødvendig. Mannen min gjorde det ikke spesielt lett for meg å gjøre dette, men jeg gjorde det likevel. Det verste med det var å skulle såre ham ved å flytte ut. Det var helt riktig, og det var en god periode for meg. Humøret steg og det var utrolig deilig å slippe å forholde seg til noen annen enn meg selv (og barna) i hverdagen. Her bodde jeg i over et halvt år.

Men, følelsen av at jeg ikke har gjort nok for å redde ekteskapet plaget meg. Jeg gikk i terapi, men kom meg ikke videre. Jeg følte at jeg var nødt til å forsøke hjemme igjen, ellers ville jeg komme til å bebreide meg selv for å bryte opp et velfungerende hjem. Jeg valgte derfor å flytte hjem for å gi det et siste forsøk.

Problemet mitt er at jeg innerst inne vet at jeg ikke har giftet meg med en jeg ikke kan leve uten. Jeg har aldri vært stormende forelskelset i min mann, og jeg vet at jeg ila det første året tenkte at dette er ikke liv laga. Men jeg var for veik den gang, jeg vet jeg burde ha gjort det slutt da, men ville ikke såre denne fine mannen ved å gjøre det slutt. Han er en fantastisk mann. Snill og omsorgsfull og vil kun det beste. Slik sett er han en perfekt mann!

Så hvorfor sitter jeg her da og er trist?

Innerst inne tror jeg det er fordi jeg ikke elsker mannen min slik jeg føler jeg burde - og det er et savn for meg å ikke kunne si at jeg elsker med hele mitt hjerte. (jeg sluttet å si "jeg elsker deg" for 5-6 år siden da jeg følte at jeg ikke kunne stå inne for de ordene, jeg har bare sagt at "jeg er glad i deg" - for de ordene kan jeg stå inne for).

Jeg giftet meg nok fordi vi hadde fått barn (uplanlagt) - og da var veien staket ut - da var det ingen andre alternativ...

Jeg er så forferdelig lei meg for alt rett og slett. Jeg er lei for at jeg har gitt slipp på det jeg følte så sterkt var min soulmate til fordel for barna og mannen. Jeg er lei for at jeg er sliten, grinete og lei og fordi jeg føler jeg ikke kan elske min mann slik han fortjener.

Kan noen fortelle meg hvordan jeg skal elske den mannen jeg har?

Anonymous poster hash: bd2d0...cea

Anonymous poster hash: bd2d0...cea

[AnonymBruker]

Er det ingen andre som har følt på dette? Jeg vet at partneren min er "perfekt", men strever fordi jeg føler at jeg ikke elsker...

Kjenner at jeg har det forferdelig tungt i dag. Jeg er helt forknytt i halsen og brystet, men av hensyn til familien later jeg som alt er bra....

Anonymous poster hash: bd2d0...cea

[Neket]

Jeg tror du får det bra igjen når du flytter fra ham og ikke drar tilbake.

Ingen skal si du ikke har prøvd!

Og så kan jeg jo selvsagt føye til at han fortjener noen som elsker ham. Det er jo ikke deg...

[AnonymBruker]

Jeg tror du får det bra igjen når du flytter fra ham og ikke drar tilbake.

Ingen skal si du ikke har prøvd!

Og så kan jeg jo selvsagt føye til at han fortjener noen som elsker ham. Det er jo ikke deg...

Jeg var forberedt på at noen ville si at han fortjener noen som elsker ham. Jeg har tenkt litt på dette, og jeg er enig i dette.

Han har sagt at "jeg har ikke noe valg, jeg må jo bare vente på deg" - det er da jeg har sagt at han har faktisk et valg selv også. Da har han svart at han er fornøyd bare jeg vil være hos ham...

Alle fortjener å bli elsket, men det er så lett å si - og så vanskelig å gjøre noe med når følelsene ikke er slik de burde være.

Jeg stoler ikke på mine egne følelser lenger - konsekvensene hvis jeg tar hensyn til det jeg føler er så store at jeg vet ikke om jeg kan leve med å gå... Det er vel derfor jeg sier til meg selv at dette kan du umulig mene.

(men jeg vet at jeg klarer meg, samvittigheten er imidlertid min største last)...

takk for at du sa at "ingen skal si du ikke har prøvd"

Gudene skal vite at jeg prøver hver dag og hente frem alt av positive følelser.

Anonymous poster hash: bd2d0...cea

[Vadolocos]

Hør her, skal si deg noe. Jeg snakket engang med en mann, han hadde vært gift med kona si i mange mange tiår. De ble tvangsgiftet når de var svært svært unge. Jeg ble svært sjokkert å spurte hvordan han holdt ut med en kone han ikke elska engang.. Jo, svarte han, fordi han lærte seg å elske.

Det presset om å finne *soulmaten* sin eller *drømmemannen* er tull alt sammen, fordi ja, du har kanskje funnet han, men det er forelskelse, det er som kokain til hodet ditt. Du er ikke rasjonell, når virkeligheten inntreffer deg, så innhenter hverdagen deg og du erfarer det du har med din mann nå. Du har alt, du har en mann du beskriver med svært svært gode ord, barn, og et hus. Du har rett og slett en familie, en familie, noen mennesker i verden der ute kan bare drømme om, mannen din høres ut som en snill, tolerant og omtenksom mann. Hva vil du ha mer? Jeg tror det er menneske sin egoisme, om det større, og det mer. Opp i alt dette er du svært sliten med barn og alt, dette er en periode, jeg råder deg til å fortsette og finne ut av dette.

[AnonymBruker]

og han valgte du og få 3 barn med, leker med følelser..virker ikke mye snill heller som en bortskjemt sprelledame

Anonymous poster hash: a94d5...b08

[Snikk]

Hei, kjære deg.

Jeg tror du får det bra igjen når du greier å tilgi deg selv for at ekteskapet ikke funket. Greier du det, vil du også bli en mer harmonisk mor for dine barn og ålreit ekskone for mannen din.

Jeg tror ikke noe på at man kan lære seg å elske noen. Man kan lære seg å leve med noen, men det er noe helt annet.

Jeg var selv sammen med noen jeg ikke elsket i mange år (PM meg gjerne om du vil, så kan du få vite mer om det), og nå som jeg endelig er ute av det, er jeg overlykkelig over det. Eksen har funnet seg noen andre, og har det mye bedre enn han noen gang ville fått det med meg, som ikke følte kjærligheten for ham.

[AnonymBruker]

Når følelsene er borte, lar de seg ikke hente tilbake igjen. Noe har blitt borte på veien mens man ikke passet på, og så har det plutselig blitt for sent å gjøre noe med..

Du har vært sliten, livet har blitt bare slit og plikter og du ønsker deg noe annet av livet.

Hvis du velger å gå tror jeg livet vil bli bra igjen for deg. Men det er vondt og det tar tid. Du vil sikkert savne familielivet, ha dårlig økonomi og kjenne på ensomhet. Men det blir bedre og du takler disse utfordringene hvis du må.

Hvis du velger å bli, må dere gjennom skikkelig arbeid for å få forholdet på beina igjen. Mannen din vil gjerne ha deg nå, men usikkerheten har nok kommet inn i forholdet deres, og han kan begynne å tvile på om han kan stole på deg og bli mer sjalu enn før. For å unngå dette bør dere gå i terapi og dere bør bruke tid på hverandre. Om dette er mulig for deg å gjøre med både hjerte og fornuft.. ja det er vel helt avhengig av at du kjenner på om det fremdeles finnes noen følelser igjen for han der inne. Hvis det bare er likegyldighet og forakt, bør du planlegge livet videre alene.

Å søke etter kjærlighet og bekreftelse hos en annen nå, er bare dumt av deg. Det kan være det du trenger i øyeblikket fordi du skal ta dramatiske valg for familien, men det er ikke tvil om at det er bedre å skille seg først og finne ny kjæreste etterpå enn omvendt. Både for hjerte, sjel, omdømme, barna, eksmannen osv. Alt blir lettere hvis du gjør ting i rett rekkefølge.

Anonymous poster hash: 42762...270

[Neket]

Det der med at han fortjener noen som elsker ham, sa jeg bare fordi at det er en av standardfrasene fra hylekoret. Men det at du har prøvd, det mener jeg virkelig!

Har vært i litt samme båten selv, og jeg brøt tilslutt ut, veldig mot hans vilje. For han elsket meg og kunne ikke forestille seg et liv uten meg osv. Jeg gikk rundt og var bare sur, sint og trist, og følte meg fanget.

Jeg mente selv at det ikke var riktig at jeg skulle lide for at HAN skulle forbli lykkelig. Han har greid seg helt fin i ettertid, få uker etter jeg flyttet hadde han funnet en ny.

Det eneste jeg angrer på i dag er at jeg ikke gikk MYE før...