Noen her som har en deprimert og umotivert kjærest/ektefelle?

[AnonymBruker]

Kjæresten/samboeren har ingen høyere utdanning, sliter veldig met selvtillita(Mobbing og veldig lite venner fra ungdomstiden) og er veldig umotivert. H*n er flink og aktiv når h*n først får jobb, men det er fryktelig vanskelig å få noe med bare VGS utdanning, og attpåtil dårlige karakterer. H*n er også veldig redd for å feile(pga. selvtilliten), noe som gjør at h*n vegrer seg for høyere utdanning. Det er virkelig en ond sirkel...

Hvordan skal man greie å motivere slike personer? Elsker kjæresten min, men det er bare så langt jeg kan hjelpe.

Er selv i full arbeid, og drar mesteparten av lasset her(økonomisk sett.)

Anonymous poster hash: 36256...449

[AnonymBruker]

jeg har gått igjennom det meste selv og når jeg fikk problemer på jobb traff eg veggen. jeg klagde til legen som sendte meg videre til en psykolog som hjalp meg til å bli mer selvsikker og tryggere rundt andre

kanskje han burde vurdere det selv

Anonymous poster hash: 7e103...316

[Gjest]

Si opp internettet hjemme, så det ikke kan spilles hele tiden. Du betaler, så du bestemmer.

Om han nekter å oppsøke hjelp, så bør du stille mer krav til han.

Du gjør han ingen tjeneste med å la han lulle seg helt inn i sin egen verden der han kan spille og kose seg.

Forvent at han betaler halvparten av det økonomiske. Dersom han ikke betaler halvparten, så må dere ned i standard til hans andel er halvparten. Ikke "fø" på han. Mulig han blir mer motivert for å skaffe inntekter om han ser hvor stusselig det blir når han må betale sin andel selv.

Spar opp dine penger på konto. De kan komme godt med senere.

Uansett, ta en vurdering på om dette er noe du gidder. Er han en mann det er verdt det å stifte familie og tilbringe livet med? Hadde det ikke vært en ide å finne en med litt mer tak i?

[AnonymBruker]

Kjæresten er flink og aktiv når h*n først får jobb skriver du, dette er jo veldig bra. Men er det bare vikariater h*n får da? Høres jo ut som h*n sliter med å få noe fast?

Anonymous poster hash: bf443...1db

[AnonymBruker]

Vær forberedt på at h*n ikke kommer til å bidra 50% i husholdningen. Så er det opp til deg om du vil ha barn med personen. Jeg har vært i samme situasjon selv, personen fikk seg aldri jobb og gadd heller ikke gjøre noe for å få det. Jeg ga opp.

Anonymous poster hash: 5173a...6c6

[AnonymBruker]

Hvordan skal man greie å motivere slike personer? Elsker kjæresten min, men det er bare så langt jeg kan hjelpe.

Anonymous poster hash: 36256...449

Du kan ikke det, og det er ikke din jobb, denne motivasjonen må han finne i seg selv.

Jeg lever sammen med en mann som er helt nedkjørt pga økonomiske problemer, og det eneste minstekravet jeg stiller er at han gjør sitt for å sørge for halve husleia og fellesutgifter, enten via lønnet arbeid eller Nav. Prosessen med hans mentale helse vs jobbsøk er hans sak, selv om jeg selvfølgelig er positiv og støttende både i gode og dårlige perioder.

Vi har vært sammen i mange år, og denne taktikken er det eneste som fungerer. Dersom jeg tar for mye ansvar for hans lykke blir jeg bare utbrent selv, og det hjelper heller ikke han, siden det bare blir en ekstra belastning for han å forholde seg til mine følelser rundt dette.

Anonymous poster hash: 0d822...4b5

[AnonymBruker]

Synes noen av svarene her er ganske kyniske. TS har ikke sagt at de vurderer barn eller at kjæresten er spilleavhengig, heller ikke at han bare ikke gidder å jobbe, men at h*n er deprimert og tydeligvis sitter fast i et dårlig mønster. Går h*n i terapi? Hvis ikke burde du bestille enkeltime hos psykolog, uten å spørre først. Si at h*n i hvert fall får prøve, for din skyld. Det er utrolig lett å havne i onde sirkler og utrolig vanskelig å bryte ut. Det er selvfølgelig ikke din oppgave å "redde" dette mennesket, men å hjelpe h*n til å få det bedre, det er noe du burde gidde hvis dette er en du elsker.

Prøv også å være dønn ærlig om dette. Det er ofte slike skambelagte problemer bare blir hengende i lufta og lager dårlig stemning. Selv om partneren din kanskje vil trekke seg unna hvis du prøver å ta det opp, burde du gjøre det for å vise at du ønsker å ta tak i det, på en støttende måte.

Er ikke i samme situasjon som deg, men omvendt. Kjenner meg igjen i hvordan du beskriver partneren din og vet hvor umulig den situasjonen føles. Det er nok noen negative tankemønstre som må brytes.

Anonymous poster hash: 70c81...87e