Når folk ikke forstår hva angst gjør med deg

[AnonymBruker]

Jeg vokste opp i en familie hvor det var ytterst viktig å fremstå som "normal", om jeg kan si det på den måten. Fasaden betydde alt. Utad virket alt i skjønneste orden med oss, innad var det et helvete å vokse opp i med rus, psykiske syke foreldre, alkohol osv.

som 20 åring fikk jeg et alvorlig sammenbrudd, og nå 3 år senere er jeg enda svært langt nede, men har kommet meg en del.

Det er vanskelig for mennesker rundt meg å forstå hva jeg går gjennom, ikke minst hva jeg har gått gjennom fordi jeg som barn og tenåring var veldig flink til å holde kjeft om tilstandene hjemme. Jeg spiste opp alt som kom og skjulte det inni meg. Derfor endte jeg vel opp med det sammenbruddet, for det gikk ikke mer med løgner, fasade, skuespill om hvor bra alt er.

Jeg sliter med angst, spesielt sosial angst, jeg er veldig sliten og uoppmerksom og for andre rundt meg virker jeg uinteressert.

Venner sliter med å forstå og krever ofte mye mer enn jeg kan gi. Venninner kan si at jeg er usosial, at jeg ikke kommer på besøk. Jeg prøver alt jeg kan å være det, men jeg kjenner at det går på egen bekostning. Jeg kan si til en venninne at jeg gjerne vil på besøk til henne, og i det jeg sier det, føler jeg meg grei nok. Men dagen jeg skal til henne kan jeg våkne med brutal hodepine, angst, og dermed ikke klare å gå så mye ut den dagen. Hun reagerer med å bli sur og skuffet fordi hun ikke har sett meg på lenge og jeg ikke deltar på festligheter med andre.

Min familie er den dag i dag opptatt av å bygge fasade.. jeg har lite kontakt me dem.

Kjæreste er uaktuelt, i en nær relasjon blir jeg til en stor ball av angst, nerver, og takler ikke å ha noen så nære innpå meg.

Det eneste jeg vil er at folk skal forstå at jeg er ikke uinteressert når jeg tydeligvis ikke får med meg det som blir sagt, jeg er bare sliten og uoppmerksom. Jeg vil at de skal skjønne at om jeg må bryte en avtale er det ikke fordi jeg ikke gidder, men fordi jeg ikke orker eller klarer noe den dagen... Jeg vil at de skal skjønne at jeg er glad i dem, men ikke kan stille opp og gjøre tjenester de ber meg om..

Anonymous poster hash: fd95e...09d

Anonymous poster hash: e4205...d05

[Gjest BettyBoop]

Jeg vokste opp i en familie hvor det var ytterst viktig å fremstå som "normal", om jeg kan si det på den måten. Fasaden betydde alt. Utad virket alt i skjønneste orden med oss, innad var det et helvete å vokse opp i med rus, psykiske syke foreldre, alkohol osv.

som 20 åring fikk jeg et alvorlig sammenbrudd, og nå 3 år senere er jeg enda svært langt nede, men har kommet meg en del.

Det er vanskelig for mennesker rundt meg å forstå hva jeg går gjennom, ikke minst hva jeg har gått gjennom fordi jeg som barn og tenåring var veldig flink til å holde kjeft om tilstandene hjemme. Jeg spiste opp alt som kom og skjulte det inni meg. Derfor endte jeg vel opp med det sammenbruddet, for det gikk ikke mer med løgner, fasade, skuespill om hvor bra alt er.

Jeg sliter med angst, spesielt sosial angst, jeg er veldig sliten og uoppmerksom og for andre rundt meg virker jeg uinteressert.

Venner sliter med å forstå og krever ofte mye mer enn jeg kan gi. Venninner kan si at jeg er usosial, at jeg ikke kommer på besøk. Jeg prøver alt jeg kan å være det, men jeg kjenner at det går på egen bekostning. Jeg kan si til en venninne at jeg gjerne vil på besøk til henne, og i det jeg sier det, føler jeg meg grei nok. Men dagen jeg skal til henne kan jeg våkne med brutal hodepine, angst, og dermed ikke klare å gå så mye ut den dagen. Hun reagerer med å bli sur og skuffet fordi hun ikke har sett meg på lenge og jeg ikke deltar på festligheter med andre.

Min familie er den dag i dag opptatt av å bygge fasade.. jeg har lite kontakt me dem.

Kjæreste er uaktuelt, i en nær relasjon blir jeg til en stor ball av angst, nerver, og takler ikke å ha noen så nære innpå meg.

Det eneste jeg vil er at folk skal forstå at jeg er ikke uinteressert når jeg tydeligvis ikke får med meg det som blir sagt, jeg er bare sliten og uoppmerksom. Jeg vil at de skal skjønne at om jeg må bryte en avtale er det ikke fordi jeg ikke gidder, men fordi jeg ikke orker eller klarer noe den dagen... Jeg vil at de skal skjønne at jeg er glad i dem, men ikke kan stille opp og gjøre tjenester de ber meg om..

Anonymous poster hash: fd95e...09d

Anonymous poster hash: e4205...d05

har du sagt akkurat dette til vennene dine da? Om de ikke vet at du har angst så skjønner jeg jo om de tror at når du sier du er sliten, at det bare er unnskyldninger.

[AnonymBruker]

De vet, jeg har forklart at jeg har angst, hvordan jeg føler meg, de forstår ikke.. De sier at jeg ikke gjør noe om dagene, så hvordan bli sliten av det? av å bare sitte der? Slik ser de på det..

Anonymous poster hash: e4205...d05

[Gjest BettyBoop]

De vet, jeg har forklart at jeg har angst, hvordan jeg føler meg, de forstår ikke.. De sier at jeg ikke gjør noe om dagene, så hvordan bli sliten av det? av å bare sitte der? Slik ser de på det..

Anonymous poster hash: e4205...d05

hmm. Prøvd å skrive et langt brev?

[Odin-Den-Enøyde]

Dersom du har fortalt dine venner akkurat hvordan du har det og de svarer med at du umulig kan bli sliten av ikke gjøre noe, vil jeg rett og slett påstå at de ikke er mye til venner.

Angst er noe dritt, men det er mulig å bli kvitt så sant man får hjelp og tid.

Dersom du har hatt en jævlig oppvekst er det jo klart det vil ta tid å komme seg på bena igjen, noe virkelige venner burde vise forståelse for.
Angst tærer på kroppen og kan lage mye trøbbel, men for noen som aldri har opplevd det er jo "bare å ta seg sammen".

Konsentrer deg heller om å komme deg på bena, få hjelp og bruk den tiden du trenger. Ikke la falske venner dra deg enda lenger ned.

Stå på, du er nok sterkere enn du tror

[Sugar&Spice]

Kjenner igjen det at venner ikke forstår angstfølelsen. Jeg anbefaler deg å skrive et langt brev feks hvor du beskriver det.

Det skal sies, søsteren min forstår fremdeles ikke hvordan det med angst fungerer. Jeg har slitt med dette i fire år. I starten var det ekstremt vanskelig at hun ikke forstod panikken som veltet inn over meg, men i dag er det egentlig motsatt. Det er litt fint, fordi da skjønner jeg at det "bare er angst", og det hjelper meg å få det litt på avstand.

Men i lengden er det vondt at de ikke forstår. Jeg håper ud klarer å skrive et langt brev slik at du hvert fall prøver. Det er ikke sikkert de kommer til å forstå hvordan angst er, men om de skjønner litt mer om hvordan du har det vil de kanskje behandle deg annerledes?

Stor klem til deg.

[Red-Ruby]

Det er som regel sånn,dessverre. Folk forstår ikke alltid det de ikke kan "se" da angst er en "skjult" sykdom. Jeg måtte forklare det mange ganger selv, spesielt hvorfor jeg var så kjedelig som ikke ville drikke mye og være ute hele natten. Vanskelig å forklare hvor mye angst de to tingene gir meg,når jeg er så "normal" om dagen.

[Lilac]

Jeg vet altfor godt hvordan du har det.
Og det er virkelig ikke lett når folk ikke forstår hvordan ting er for deg.
Jeg får ofte dårlig samvittighet fordi jeg har angst. Jeg vet at folk er sure på meg fordi jeg ikke orker å være sosial så ofte. Noen tror jeg er lat, andre tror jeg ikke bryr meg om dem, noen tror jeg ikke gidder noenting. Det gjør jo at jeg føler meg mye værre. Det er sånn at jeg nesten ikke tørr å avtale noe som helst lenger.

Håper det ordner seg for deg.
Du bør kansje komme med noen faktum. Fortelle dem hvordan hjerne og kropp fungerer hos en som har sosialangst. Og fortelle nøyaktig hvordan du føler deg i forskjellige situasjoner. Få fram empatien i dem.
Det har hjulpet noen av mine venner å forstå.

[Gjest BettyBoop]

Ikke for å være frekk, men jeg syns ikke det er rart at folk ikke forstår folk med angst. Alle omtrent går jo rundt og sier de har angst. Bare her på kg er det lagd sikkert over hundre tråder fra brukere med angst og sosialangst.

[Sugar&Spice]

Ikke for å være frekk, men jeg syns ikke det er rart at folk ikke forstår folk med angst. Alle omtrent går jo rundt og sier de har angst. Bare her på kg er det lagd sikkert over hundre tråder fra brukere med angst og sosialangst.

Det kan jo ha en sammenheng med at det å prate med mennesker i vanlig omgangskrets ikke kan så mye om angst, så man henvender seg andre steder?

[Gjest BettyBoop]

Det kan jo ha en sammenheng med at det å prate med mennesker i vanlig omgangskrets ikke kan så mye om angst, så man henvender seg andre steder?

men det er ikke det jeg sier. Jeg sier bare at det gjerne for noen kan virke som at angsten bare er noe noen sier for å få oppmerksomhet eller for å fiske sympati. Sier ikke at JEG tror det, men jeg har hørt mange rare holdninger fra andre.

[Sugar&Spice]

men det er ikke det jeg sier. Jeg sier bare at det gjerne for noen kan virke som at angsten bare er noe noen sier for å få oppmerksomhet eller for å fiske sympati. Sier ikke at JEG tror det, men jeg har hørt mange rare holdninger fra andre.

jeg skjønner ikke helt hva du mener...? Mener du at noen går rundt og skryter på seg angst? Det er det nok mange som gjør, ja. Mange som skryter på seg depresjon og kneskader også, uten at de nødvendigvis har det.

Det er jo mange som skryter på seg ME også, det gjør ikke diagnosen mindre reell...

[Gjest BettyBoop]

jeg skjønner ikke helt hva du mener...? Mener du at noen går rundt og skryter på seg angst? Det er det nok mange som gjør, ja. Mange som skryter på seg depresjon og kneskader også, uten at de nødvendigvis har det.

Det er jo mange som skryter på seg ME også, det gjør ikke diagnosen mindre reell...

jeg sa at JEG ikke mente det men jeg vet at mange har slike homdninger. Les nå hele innlegget før du anklager meg for meninger jeg ikke har. Poenget mitt var at siden mange har slike holdninger så vil ikke de forstå heller Endret 6. juni 2014 av BettyBoop

[Sugar&Spice]

jeg sa at JEG ikke mente det men jeg vet at mange har slike homdninger. Les nå hele innlegget før du anklager meg for meninger jeg ikke har.

Jeg sa heller ikke at du mente det? Jeg skrev "mener du at noen". Har ikke sagt at du anklager trådstartere for å skryte på seg angst.

EDIT: åja! Du mener at noen går rundt og mener at noen skryter på seg angst. Nå skjønner jeg

Endret 6. juni 2014 av grethe91

[Lilac]

Ikke for å være frekk, men jeg syns ikke det er rart at folk ikke forstår folk med angst. Alle omtrent går jo rundt og sier de har angst. Bare her på kg er det lagd sikkert over hundre tråder fra brukere med angst og sosialangst.

Sosialangst er en veldig vanlig lidelse. Noen har mild, andre moderat. Jeg har ganske alvorlig angslidelse og får medisiner.

[Gjest BettyBoop]

Sosialangst er en veldig vanlig lidelse. Noen har mild, andre moderat. Jeg har ganske alvorlig angslidelse og får medisiner.

veldig trist. Tror dette er en folkesykdom i den vrstlige verden spesielt.

[AnonymBruker]

jeg har hatt lik oppvekst, så vet hva du går gjennom. jeg er 19 år, for 1 år siden fikk jeg panikkangst, som ligner litt på den angsten du har. jeg blir bedre og bedre for hver dag, men tror aldri jeg blir helt bra! det som hjelper, er å oppsøke de sitvasjonene vi får angst i, det er helst ubeskrivlig ekkelt og grusomt, men fy søren så det funker. Jeg gikk fra og nesten ikke kunne gå ut av huset, kunne ikke gå på butikken alene, egentlig ingenting alene. til og nå klare nesten alt! og det er null problem å gå ut av huset :-) hver sterk!

Anonymous poster hash: 5009e...868

[AnonymBruker]

Det er jo naturlig at folk ikke forstår helt hva som foregår når man er psykisk syk. De kan ikke se sykdommen, ingen går rundt og antar at andre er psykisk syke og alle er forskjellige. Noen er deprimerte, har angst eller er bipolare og det går i perioder, for andre er det konsekvent. Noen har veldig begrensede liv, andre lever som "normalt". Noen jobber for å endre det (med terapi, psykologer osv.), andre gjor ingenting.

Hvis man har "moderat" angst, studerer eller har en normal jobb og IKKE går i terapi er det vanskelig for folk å oppfatte dette. Spesielt hvis man ikke har forklart bakgrunnen men bare så vidt har sagt at man "sliter med noe" Da blir det jo helt opp til enhver å tolke det hele og man kan egentlig ikke klandre folk for at de ikke forstår.

Jeg hadde en periode med intens depresjon og jeg skjulte det så godt jeg kunne. Mest av alt visste jeg ikke hvordan og når jeg skulle ta det opp. Det virket rart å en dag gå opp til foreldrene mine og si "jeg er sterk deprimert og vil ikke leve lenger". Vi var også en familie som aldri snakket åpent om ting. Det endret seg selv da mamma kom på rommet mitt uten å banke på mens jeg gråt og hun ikke ga seg for jeg snakket ut.

Jeg håper du jobber for å få den hjelpen du trenger. Hvis ikke vil ingenting endre seg. I forhold til dine omgivelser også. Terapi er selvsagt noe du gjor for deg selv, ikke for andre, men mennesker som snakker om at de sliter men aldri endrer eller forsoker noe som helst ender jo opp med å fremstå sutrete. Da forstår jeg at venner tenker man bare er uinteressert eller egoistisk. "Hun sier hun sliter litt nå men det har hun gjort i månedsvis og hun endrer ingenting heller".

Man må også huske på at alle har sine ting. Jeg forstår at faren min f.eks. ble litt brysk og irritert da jeg var deprimert. Han hadde syke foreldre og saken er den at alle har sine ting. Men med angst og depresjon blir man ofte ekstremt selvsentrert - det er bare en selv og ens egne problemer. Det er faktisk litt der deler av problemet ligger, selv om det er litt kontroversielt å si - man fokuserer for mye på seg selv, hvordan man oppfatter seg selv og hvordan andre oppfatter en, mens man egentlig må vende blikket utover.

Anonymous poster hash: 71944...795

[AnonymBruker]

Av erfaring så er det eneste som hjelper meg med min sosial angst er eksponering. I små doser i starten. Erkjenne og godta følelsene og frykten som kommer til så å jobbe med å gjøre ting som utløser angsten. Jeg gikk til mange psykologer, ingen var til stor hjelp. Det var når jeg sluttet å gå dit og startet med eksponering at angsten er under kontroll stort sett. Den vil nok aldri bli borte, og det er også en ting man må godta. Men jeg lever et normalt liv, og folk som møter meg ville aldri trodd jeg har angst. Et godt eksempel er at jeg er på god vei til å ta førerkortet i en alder på 30, og å kjøre bil var en angst utløser, men det er aldri for sent. Ikke gi opp!!! Lykke til!!

Anonymous poster hash: edfb8...f5c

[The Kitten]

men det er ikke det jeg sier. Jeg sier bare at det gjerne for noen kan virke som at angsten bare er noe noen sier for å få oppmerksomhet eller for å fiske sympati. Sier ikke at JEG tror det, men jeg har hørt mange rare holdninger fra andre.

Jeg tror heller mange tror de har sosial angst når de i realiteten "bare" er veldig sjenerte.

TS: Jeg sier ikke at det gjelder for deg.