Sint på samfunnet og forventningspresset. Er det slik livet skal leves?

[AnonymBruker]

Er så" sint" på samfunnet. Jeg har alltid gjort det bra på skolen, men aldri kjempet med nebb og klør. Fikk femmere på vdg. Jeg hadde ikke bestemt meg for hva jeg ville bli, jeg ville bare vært en ansvarlig ungdom uten alt for mange bekymringer på et studie for å sikre meg utdanning. Jeg startet på et studie og sluttet etter ett år. Fikk mellom b og c i snitt etter å ha gitt maksimalt av tid til lesing. Følte at dette ikke var bra nok og at jeg måtte velge noe annet. Begynte så å ta samfunnsfag fordi jeg hadde en sterk interesse for enkelte SV- fag, trodde det var et ganske smart valg, så lenge jeg leste nok. Tenkte at det er lettere å lese når man liker det man leser. Jeg ga det jeg trodde var maksimalt med innsats. La opp til 4-6 timer på lesesalen hver dag. Haha, der tok jeg feil gitt. Folk møtte opp 8 og reise hjem kl. 8 på kvelden. Istedenfor å prestere bedre, ble ting verre enn før. Jeg forsøkte. Deretter forsto jeg at det med verv også var viktig. Tok på meg verv. Jeg begynte så å savne det å ha fritid på kvelden. Jeg følte meg så uvel fordi alt var pyton. Jeg fikk meg en deltidsjobb, men det gikk ut over karakterene mine. Jeg trives i jobb innenfor normale tidspunkter, men er ikke super sosial og synes derfor at både skole, verv og jobb ble litt mye tid ute i "felten". Jeg følte meg som en rotte i hjul.

Generelt slet jeg litt med å holde konsentrasjonen og progresjonen på topp når eksamen alltid var så langt fra semesterstart. Det ble så kjedelig og ensomt å alltid bare lese selv. Savnet gruppeoppgaver og små innleveringer. Jeg er jo pliktoppfyllende, sympatisk, smart og kjapp på mange måter, så det gikk på samvittigheten løs. Jeg gikk så over til å ta evner som skulle sikre meg jobb, jus.Tenkte at dette var lurt siden jeg til tross for interesse i de andre fagene ikke presterte godt nok. Det ble jo da enda verre siden motivasjonen var på bånn. Fullførte jusstudiet til slutt.. Jeg slet veldig med disse fagene. I tillegg gikk jeg med dårlig samvittighet fordi jeg var utrent og la på meg. Jeg følte meg stygg. Begynte å trene mer. Ville jo gjøre som de andre og ville jo være attraktiv.( Ble mye trøstespising i perioder). Jeg fikk alltid høre at karriere var viktigere enn alt annet, men presterte jo ikke bra nok og følte meg dum og lat. Fikk ikke bedre enn c. Så ser jeg at alle mine bekjente får barn og andre gifter seg. Jeg hadde aldri hatt kjæreste fordi jeg verken hadde tid eller selvtilliten til å møte gutter. Dessuten følte jeg meg så stygg at jeg ikke ville delta på fester i perioder. Følte at jeg måtte ned noen kilo før jeg kunne sjekke opp noen, og slik fortsatte jeg med å vente, trene, vente, trene.

Jeg stresset med mat, kosthold, trening og skole uten å bli best i noe. Jeg var alltid en av de dårlige og verre har det blitt, for resultatene blir bare dårligere og dårligere. Jeg får sikkert aldri barn fordi studiene og forventningene har ødelagt for meg. Jeg trodde jeg hadde en potensiale siden jeg gjorde det bra på vdg. Jeg var jo en av de sterke elevene.Trodde ikke jeg skulle ende med å slite for å komme meg inn på PPU for kanskje å få meg jobb i en alder av 30. Pappa støttet meg alltid, men han var gammel og "bare" en fabrikkarbeider. Han ville vel at det skulle bli noe stort av meg.

Ser de som levde livet, nøt ungdommen og tok alt som det kom. De har tjent greit, fått barn og hus. Lurer på hva i all verden jeg har holdt på med og hvor det ble av 20-årene. Mange medstudenter satt på slutten av studiet fra 9 til 22 og leste. Det er faktisk 13 timer på lesesalen i 2 måneder før eksamen! Deretter tok de opp fag! Hvordan det i det hele tatt lar seg gjøre er meg en gåte. Jeg synes det er trist og provoserende fordi kravene er så høye.De har jo gode jobber i dag. Jeg er så lei av å bli målt hele tiden. Utseende, kropp, kondisjon, ikke-røyker, postiv innstilling, språkkyndig, bereist, gode karakterer, verv, frivillig arbeid, stort sosialt nettverk er jo bare noe man må ha.

Jeg vurderer å pakke sakene og bosette meg i en jungel et sted der hvor jeg kan leve i pakt med naturen og kjenne at jeg faktisk lever. Et sted hvor jeg får lov til å være et menneske, og ikke en maskin. Selvsagt satt på spissen, men hvis dette her er livet vet jeg ikke en gang om jeg vil ha barn. Hvorfor sette til liv noen for at de skal streve hele livet for å være bra nok i et samfunn hvor det kreves at man er perfekt.

Anonymous poster hash: 8c90c...cd4

[AnonymBruker]

Jeg har ingen tro på at man klarer å jobbe effektivt 13 timer om dagen, så ikke ha dårlig samvittighet for at noen sitter så lenge på lesesalen, hvem vet om de jobber så effektivt.

Anonymous poster hash: 88eb7...d5f

[Gjest GirlDreamer]

Det er trist at det skal være slik. Det er så mange alternativer der ute at jeg tror mange føler at de må bli noe. Jeg er ikke noe skolemenneske, og det har jeg heldigvis innfunnet meg med etter noen forsøk. Nå lever jeg etter mottoet at det spiller ingen rolle hva jeg jobber med og hvor mye jeg tjener så lenge jeg har en jobb jeg trives i og har tak over hodet. Verden blir faktisk et mye bedre sted hvis man bare greier å trives med seg selv og ikke bryr seg så hardt om hva som forventes.

[Hapa]

TS, jeg skjønner hvor du vil hen tror jeg... Ja, det er mye press på oss som enkeltmennesker. Media, venner, familie, skole, jobb sosiale medier, etc forteller oss stadig vekk hva vi skal gjøre, spise, kle på oss, veie, høre på av musikk, oppnå av sukksess, penger, blablabla...

Men husk, vi har alle et valg! Vi kan velge å følge dette evinnelige maset om å "passe inn", eller vi kan selv definere hva som føles rett for oss som enkeltmennesker. Det finnes ingen logisk grunn til at vi skal gå rundt hele livet gjøre alt for å passe inn og bli likt. Det handler om å stå opp for seg selv, finne ut hva som gjør deg lykkelig og fornøyd, definere hvem du er rett og slett. Ikke la andre fortelle deg hvem du burde være, finn ut for deg selv hvem du er og lev etter det.

Mange hadde nok tjent mye på å lære å gi bittelitt mere faen...

[AnonymBruker]

Du har et ansvar for eget liv. Det nytter ikke skylde på "samfunnet", både fordi du uansett tar selvstendige valg, også fordi samfunnet ikke er en homogen gruppe men alle rariterer du omgir deg med.

Andelen mennesker i Norge som er i knallgod form er i minoritet. Andelen som er advokater med toppinntekter er i minoritet. Andelen som har lett for å finne en partner og forblir med vedkommende for alltid er en minoritet. Kombinerer du disse - hvem som har hele pakken - har du en marginal gruppe. Men det er likevel disse du velger å sammenlikne deg med.

Foreldre har en ganske sterk påvirkning og selv har jeg typiske foreldre som vet best, alltid, og visstnok har oppskriften på mitt ideelle liv. Det tar noe tid å innse at foreldre ikke har svaret på alt. Det betyr ikke at de ikke har svaret på noe - de har levd lenger enn deg og kjenner deg godt, og det skal respekteres. Men de er også andre mennesker med andre kvaliteter og ambisjoner og kanskje en agenda på dine vegne. Jeg har sympati med de som har blitt låst av foreldres krav eller påvirket i negativ retning som finner seg et annet sted enn de håpet på når de er 22. Men etter et visst punkt må man faktisk ta charge selv. Som voksen tar man egne valg og "foreldre" er ikke lenger en bortforklaring. Og mens man enda er ung kan ting fortsatt endre seg.

Du vrir egne ambisjoner om til krav fra "samfunnet". Landet er fullt av mennesker som ikke lever slik du aspirerer til å leve (eller pleide å aspirere til). Ja det er forventet av samfunnet at man holder seg innenfor loven, jobber og betaler skatt, bidrar til resten. Så har du sosiale normer og ting som gjor det lettere for deg på partnermarkedet - det at du er slank, sosialt intelligent, positiv og hyggelig - en kvinne en mann
kunne tenke seg å tilbringe livet med. Det er ikke så mye "samfunnspress" som det er en helt naturlig mekanisme, og noe de fleste naturlig nok infinner seg med.

Bruk litt tid på å finne ut hva du vil med livet og hva som er viktig for deg. Når det kommer til stykket, er karriere eller mann og barn det viktigste for deg? Som regel er karriere noe mange blir presset til - enten av en feministisk samfunnside eller foreldre som aldri gjorde noe ut av egne ambisjoner. Jeg sier ikke at det ikke er viktig å finne ut hva du vil med livet profesjonelt sett - det er det - men det virker som det er her du har lagt alle kortene dine uten at du egentlig har hatt en personlig overbevisning om at det var det riktige.

Man får ikke full pott på punkter. En og annen kvinne i media vil kanskje få det til å se slik ut, men i realiteten har vi alle 24 timer i dognet og disse fordeles utifra hva du vil oppnå, hva du trives med og hva du brenner for. For mange er det familie - de vil kanskje klage over at de "ikke gjorde mer ut av karrieren" når de er 45, men det var valget de tok og er glad for det. Noen satser alt på karriere men merker en tomhet av parforholdet og intimiteten de ikke har eller familien de ikke skapte for seg selv. Det er ikke noe slikt som et perfekt liv, og dersom det var det ville du ikke likt det, for vi trenger nedturene for å sette pris på oppturene.

Som Ron Swanson sier, "Never half-ass something. Whole-ass one thing". Sett deg mål og nå disse. Ikke fokuser på alt på en gang. Du kommer ikke til å ha en CEO posisjon samtidig som du pleier forholdet til din fremtidige ektemann og vedlikeholdet figuren til Gisele Bundchen. Men du kan heller ikke avskrive latskap eller negativitet med "samfunnet vil at jeg skal klare alt så jeg velger å ikke fikse noen ting". Det er ditt liv og selv om det som ikke fungerer er din feil (og det er vanskelig for mange å innse) så er også dine bragder dine.

Anonymous poster hash: 972ae...b67

[Zevs]

Jeg er så lei av å bli målt hele tiden.

Men vær bevisst på at det er du som lar deg måle. Du som setter andres mål som dine egne.

Prøver du å følge "kravene" så setter du samme målestokk. Om du klarer å heve deg over dem skal du se at også folk rundt deg sannsynigvis setter enda mer pris på deg!

[AnonymBruker]

Lett å si at man ikke skal la seg måle. Fakta er jo at man blir målt. Av den grunn rangeres vi etter karakterer når vi skal ut i jobb. Av den grunn rangeres vi etter utdabbelse når vi skal ut i jobb. Av den grunn rangeres vi etter karakterer når vi går ut fra videregående. Av den grunn rangeres vi på sjekkemarkedet. Jeg forstår at man må gi mer f, men da kommer man ingen vei. Å være hyklersk og kynisk er det mange som lykkes med. Psykopater sitter i lederstillinger. Verden vil bedras.

Anonymous poster hash: 8c90c...cd4

[Gjest Idollet]

Det høres ut som du virkelig har gjort alt andre har bedt deg om og forventet, uten å levd selv. Du skulle alltid være flink. Alt skulle være det ypperste. Faktum er at du trenger ikke å overdrive på den måten, det er ikke sundt. Hva er det verste som kan skje dersom du tar det litt mer med ro? Bruke et år til på å fullføre? Ta opp igjen fag? Ja, det kan hende. Å få seg jobb, det greier du, fordi vi i Norge trenger kompetanse. Tar selv en SV linje, og leser så vidt og er utrolig slapp. Flau blir jeg og får dårlig samvittighet, men det går likevel over snittet bra. Så er fornøyd med det. Noe jeg er misfornøyd med er at jeg ikke er så veldig sosial, noe jeg ønsker å være. Det er viktig å gjøre ting en blir glad av, feste og ha det artig. Når du er glad og ikke bekymrer deg så mye, så blir alt så mye bedre.

Og hvorfor du er så utrolig redd for å bli alene skjønner jeg ikke, det er ikke akkurat slik at mannfolk er så kresne på kjærester som du tenker. Kan aldri tenke meg at fordi du ikke trener, så er du stygg. For det er du nok ikke, og om du så er stygg, finnes det alltid noen likevel. Men å være sunn er selvsagt positivt om du vil finne don juan.

[Gjest Bond]

Men hvis du har innstilling at enten får man toppscore på alt eller alternativt har man kommet ingen vei, da har du jo allerede bestemt å bli mislykket, og det har du selv gjort.

Det er heller ikke kun psykopater i lederstillinger. Faktum er bare at vi er ikke alle like flinke på alt, uansett hvor mye innsats vi legger inn. Suksessen kommer til de som har både talent, motivasjon og som gjør innsats, men heller ikke de er supermennesker som lykkes med alt, de er også mindre flinke på en del andre områder.

De fleste av oss er bare helt gjennomsnittlige på det meste og kan glimte med noe av og til. Hva vi velger å gjøre ut av det er opp til oss selv.

[Nowayback]

TS, du tenker for mye. Men jeg må innrømme at jeg har vært inne på samme tankespor som deg, men jeg bryr meg ikke så mye lenger. Men i motsetning til deg, har jeg ikke mer enn videregående utdanning.

Jeg er også bekymret for ikke å få barn, samtidig som jeg syns at verden er så kjip at det er best å la være. Du har lang tid på deg til å finne en mann som vil ha barn med deg, om det er det du vil.

Du må slutte å tenke, finne ut hva DU vil og ikke føle at du må være best i noe. Ikke bry deg om hva andre tenker.

[AnonymBruker]

Lett å si at man ikke skal la seg måle. Fakta er jo at man blir målt. Av den grunn rangeres vi etter karakterer når vi skal ut i jobb. Av den grunn rangeres vi etter utdabbelse når vi skal ut i jobb. Av den grunn rangeres vi etter karakterer når vi går ut fra videregående. Av den grunn rangeres vi på sjekkemarkedet. Jeg forstår at man må gi mer f, men da kommer man ingen vei. Å være hyklersk og kynisk er det mange som lykkes med. Psykopater sitter i lederstillinger. Verden vil bedras.

Anonymous poster hash: 8c90c...cd4

Selvsagt blir du målt. Folk presterer forskjellig og ingen vil ansette en som ikke gir resultater. Da går bedriften under, flere mister jobben og samfunnet har ikke lenger dette tilbudet/varen på markedet. Det kommer ingen til gode. Denne retorikken er samme approach til karriere som Elliot Rodger hadde til forhold til kvinner og vennskap med menn. "Ingen vil ha meg og det er alle andres feil". Det bunner ut i en rettighetsfolelse mange unge har idag, ting skal falle i fanget på en og hvis ikke hater jeg alle.

Du må ut av denne offerposisjonen. Ta til deg det som er blitt skrevet, du har fått fornuftige svar av folk som vil hjelpe deg.

Anonymous poster hash: 972ae...b67

[AnonymBruker]

*snipp*

Anonymous poster hash: 972ae...b67

Det er ikke helt riktig. Faktum er at du må prestere veldig godt på nesten alle områder hvis du bare skal ha en normal jobb innen en del bransjer i dag, så jeg skjønne hva TS skriver.

Anonymous poster hash: b3cc8...b4f

[AnonymBruker]

Selvsagt blir du målt. Folk presterer forskjellig og ingen vil ansette en som ikke gir resultater. Da går bedriften under, flere mister jobben og samfunnet har ikke lenger dette tilbudet/varen på markedet. Det kommer ingen til gode. Denne retorikken er samme approach til karriere som Elliot Rodger hadde til forhold til kvinner og vennskap med menn. "Ingen vil ha meg og det er alle andres feil". Det bunner ut i en rettighetsfolelse mange unge har idag, ting skal falle i fanget på en og hvis ikke hater jeg alle.

Du må ut av denne offerposisjonen. Ta til deg det som er blitt skrevet, du har fått fornuftige svar av folk som vil hjelpe deg.

Anonymous poster hash: 972ae...b67

Dette er en overforenkling av virkeligheten. I mange bransjer er det snakk om at man må gi 150% hele tiden, hele døgnet. Det bunner på ingen måte ut fra en overhengende fare for konkurs i alle tilfeller, men at det ikke lenger er nok at bedriften går med overskudd. Vi har en global økonomi, ofte med internasjonale aksjonærer, og mye vil ha mer - i dag skal bedrifter gå med enorme overskudd slik at innsatsen må være mye høyere enn det bare var for f. eks 10 år siden i arbeidslivet. Dette forplanter seg og skaper et samfunn med mange flere tapere enn tidligere, når det rett og slett er mange færre som slipper gjennom nåløyet.

Det handler på ingen måte om en "rettighetsfølelse", de aller fleste er inneforstått med at man må gjøre en innsats for å komme seg i jobb, for å skaffe egen familiet etc. Men fakta er at kravene for å få til det har blitt mye høyere enn før og det har blitt langt tøffere å kunne balansere f. eks jobb og familieliv. Da snakker jeg ikke bare om de som har toppjobber, men også folk som har høyst ordinære jobber som hadde et betydelig roligere tempo tidligere.

Anonymous poster hash: b3cc8...b4f

[AnonymBruker]

Det er ikke helt riktig. Faktum er at du må prestere veldig godt på nesten alle områder hvis du bare skal ha en normal jobb innen en del bransjer i dag, så jeg skjønne hva TS skriver.

Anonymous poster hash: b3cc8...b4f

Tullprat. Har ikke tall på hvor mange middelmådigheter jeg kjenner som har greid å late til seg relativt greie stillinger.

Anonymous poster hash: 15bac...6bc

[AnonymBruker]

Dette er en overforenkling av virkeligheten. I mange bransjer er det snakk om at man må gi 150% hele tiden, hele døgnet. Det bunner på ingen måte ut fra en overhengende fare for konkurs i alle tilfeller, men at det ikke lenger er nok at bedriften går med overskudd. Vi har en global økonomi, ofte med internasjonale aksjonærer, og mye vil ha mer - i dag skal bedrifter gå med enorme overskudd slik at innsatsen må være mye høyere enn det bare var for f. eks 10 år siden i arbeidslivet. Dette forplanter seg og skaper et samfunn med mange flere tapere enn tidligere, når det rett og slett er mange færre som slipper gjennom nåløyet.

Det handler på ingen måte om en "rettighetsfølelse", de aller fleste er inneforstått med at man må gjøre en innsats for å komme seg i jobb, for å skaffe egen familiet etc. Men fakta er at kravene for å få til det har blitt mye høyere enn før og det har blitt langt tøffere å kunne balansere f. eks jobb og familieliv. Da snakker jeg ikke bare om de som har toppjobber, men også folk som har høyst ordinære jobber som hadde et betydelig roligere tempo tidligere.

Anonymous poster hash: b3cc8...b4f

Nordmenn er bortsett. Det er ikke slik at kravene er urettmessige i Norge, men heller at de har forblitt avslappede veldig lenge. Jeg har jobbet internasjonalt der det er reellt press på arbeidsmarkedet. Det trengs en mastergrad for en respesjonistjobb og erfaring for så og si hva som helst. Jeg startet på bunn og jobbet lange, slitsomme dager etter en lengre utdannelse for netto 13,000 i mnd i London. Og jeg ser mine norske kolleger med sine youtube-pauser klage over netto 20K i mnd.

Norske studenter leser lite (dette er bevist, få timer per uke ift. andre land), norske inntekter er fortsatt oppblåste, det er gode arbeidsdager og forhold. Slik det utvikler seg er ikke galt eller rart - det er kun et resultat av en globalisert verden der Norge endelig måles opp i mot resten av verden. Det blir press på norske arbeidstakere fordi en skokk spanjoler med doktorgrad som ikke får jobb hjemme er villige til å jobbe dobbelt så hardt for halvparten av en normal norsk inntekt. Ting blir satt i perspektiv. Gir du 3åringen nugatti hver dag så vil havregryn til frokost virke urimelig. Men det handler kun om perspektiver.

Anonymous poster hash: 972ae...b67

[AnonymBruker]

^bortskjemte skal det stå

Anonymous poster hash: 972ae...b67

[AnonymBruker]

Nordmenn er bortsett. Det er ikke slik at kravene er urettmessige i Norge, men heller at de har forblitt avslappede veldig lenge. Jeg har jobbet internasjonalt der det er reellt press på arbeidsmarkedet. Det trengs en mastergrad for en respesjonistjobb og erfaring for så og si hva som helst. Jeg startet på bunn og jobbet lange, slitsomme dager etter en lengre utdannelse for netto 13,000 i mnd i London. Og jeg ser mine norske kolleger med sine youtube-pauser klage over netto 20K i mnd.

Norske studenter leser lite (dette er bevist, få timer per uke ift. andre land), norske inntekter er fortsatt oppblåste, det er gode arbeidsdager og forhold. Slik det utvikler seg er ikke galt eller rart - det er kun et resultat av en globalisert verden der Norge endelig måles opp i mot resten av verden. Det blir press på norske arbeidstakere fordi en skokk spanjoler med doktorgrad som ikke får jobb hjemme er villige til å jobbe dobbelt så hardt for halvparten av en normal norsk inntekt. Ting blir satt i perspektiv. Gir du 3åringen nugatti hver dag så vil havregryn til frokost virke urimelig. Men det handler kun om perspektiver.

Anonymous poster hash: 972ae...b67

Jepp, det er jo fryktelig nyttig å måle seg med en del land som mot bedre vitende har kjørt sin egen økonomi i dass og sannsynligvis ikke kommer til å komme seg ut av uføret med det første. Men jeg har også bodd/jobbet i UK og det var egentlig ingen forskjell på innsats sammenlignet med norske arbeidstakere i Norge, så dette kommer nok helt an på hvilken bransje man snakker om.

Det er uansett ikke særlig hensiktsmessig å sette folk med mastergrad til en resepsjonistjobb, og hvis det er det man mener med "kompetanseheving" i arbeidslivet er den rimelig fånyttes og lite effektiv og rett og slett dårlig utnyttelse av arbeidskraft. Men det er jo også en av grunnene til at Europa kommer til å gå til helvete.

Dårlige norske arbeidstakere? Det er jo flere undersøkelser som viser at nordmenn jobber relativt effektivt sett opp mot arbeidstakere i andre land som til dels skyldes bruk av hjemmekontor/remote jobbing mot kontoret utenom arbeidstider etc.

Så nei, jeg syntes ikke konklusjonen er at man "endelig" måles opp mot resten av verden når mange av disse landene har gått i dass rent økonomisk og det i stadig større grad er en økonomisk elite som stikker av med en stadig større del av kaka mens middelklassen kommer til å bli utradert. Anbefaler deg å lese litt om middelklasseutvikling i f. eks UK og USA. Hvordan det kommer til å ende kan vel diskuteres men jeg tipper det på sikt kan bli rimelig voldsomt og blodig. Europa vil nok brenne på et eller annet tidspunkt og da er det slutt for de fleste av oss uansett.

Anonymous poster hash: b3cc8...b4f

[AnonymBruker]

*snipp*

Anonymous poster hash: 972ae...b67

En ting til: Det er faktisk ganske få spanjoler med doktorgrad eller andre med tilsvarende høye kvalifikasjoner som kommer hit. Jeg har jobbet opp mot høyere utdanningsinstitusjoner en stund og det er svært få som kommer hit med en fullført doktorgrad. Stort set kommer de for å ta en doktorgrad eller andre studier helt gratis gitt norges relativt gode utdanningstilbud. Eller så dreier det seg om folk med lavere/ingen kvalifikasjoner, de aller aller fleste er relativt unge som kommer for å jobbe med ulike typer servicejobber siden det ikke eksisterer nok slike jobber hjemme.

Anonymous poster hash: b3cc8...b4f

[AnonymBruker]

Er så" sint" på samfunnet. Jeg har alltid gjort det bra på skolen, men aldri kjempet med nebb og klør. Fikk femmere på vdg. Jeg hadde ikke bestemt meg for hva jeg ville bli, jeg ville bare vært en ansvarlig ungdom uten alt for mange bekymringer på et studie for å sikre meg utdanning. Jeg startet på et studie og sluttet etter ett år. Fikk mellom b og c i snitt etter å ha gitt maksimalt av tid til lesing. Følte at dette ikke var bra nok og at jeg måtte velge noe annet. Begynte så å ta samfunnsfag fordi jeg hadde en sterk interesse for enkelte SV- fag, trodde det var et ganske smart valg, så lenge jeg leste nok. Tenkte at det er lettere å lese når man liker det man leser. Jeg ga det jeg trodde var maksimalt med innsats. La opp til 4-6 timer på lesesalen hver dag. Haha, der tok jeg feil gitt. Folk møtte opp 8 og reise hjem kl. 8 på kvelden. Istedenfor å prestere bedre, ble ting verre enn før. Jeg forsøkte. Deretter forsto jeg at det med verv også var viktig. Tok på meg verv. Jeg begynte så å savne det å ha fritid på kvelden. Jeg følte meg så uvel fordi alt var pyton. Jeg fikk meg en deltidsjobb, men det gikk ut over karakterene mine. Jeg trives i jobb innenfor normale tidspunkter, men er ikke super sosial og synes derfor at både skole, verv og jobb ble litt mye tid ute i "felten". Jeg følte meg som en rotte i hjul.

Generelt slet jeg litt med å holde konsentrasjonen og progresjonen på topp når eksamen alltid var så langt fra semesterstart. Det ble så kjedelig og ensomt å alltid bare lese selv. Savnet gruppeoppgaver og små innleveringer. Jeg er jo pliktoppfyllende, sympatisk, smart og kjapp på mange måter, så det gikk på samvittigheten løs. Jeg gikk så over til å ta evner som skulle sikre meg jobb, jus.Tenkte at dette var lurt siden jeg til tross for interesse i de andre fagene ikke presterte godt nok. Det ble jo da enda verre siden motivasjonen var på bånn. Fullførte jusstudiet til slutt.. Jeg slet veldig med disse fagene. I tillegg gikk jeg med dårlig samvittighet fordi jeg var utrent og la på meg. Jeg følte meg stygg. Begynte å trene mer. Ville jo gjøre som de andre og ville jo være attraktiv.( Ble mye trøstespising i perioder). Jeg fikk alltid høre at karriere var viktigere enn alt annet, men presterte jo ikke bra nok og følte meg dum og lat. Fikk ikke bedre enn c. Så ser jeg at alle mine bekjente får barn og andre gifter seg. Jeg hadde aldri hatt kjæreste fordi jeg verken hadde tid eller selvtilliten til å møte gutter. Dessuten følte jeg meg så stygg at jeg ikke ville delta på fester i perioder. Følte at jeg måtte ned noen kilo før jeg kunne sjekke opp noen, og slik fortsatte jeg med å vente, trene, vente, trene.

Jeg stresset med mat, kosthold, trening og skole uten å bli best i noe. Jeg var alltid en av de dårlige og verre har det blitt, for resultatene blir bare dårligere og dårligere. Jeg får sikkert aldri barn fordi studiene og forventningene har ødelagt for meg. Jeg trodde jeg hadde en potensiale siden jeg gjorde det bra på vdg. Jeg var jo en av de sterke elevene.Trodde ikke jeg skulle ende med å slite for å komme meg inn på PPU for kanskje å få meg jobb i en alder av 30. Pappa støttet meg alltid, men han var gammel og "bare" en fabrikkarbeider. Han ville vel at det skulle bli noe stort av meg.

Ser de som levde livet, nøt ungdommen og tok alt som det kom. De har tjent greit, fått barn og hus. Lurer på hva i all verden jeg har holdt på med og hvor det ble av 20-årene. Mange medstudenter satt på slutten av studiet fra 9 til 22 og leste. Det er faktisk 13 timer på lesesalen i 2 måneder før eksamen! Deretter tok de opp fag! Hvordan det i det hele tatt lar seg gjøre er meg en gåte. Jeg synes det er trist og provoserende fordi kravene er så høye.De har jo gode jobber i dag. Jeg er så lei av å bli målt hele tiden. Utseende, kropp, kondisjon, ikke-røyker, postiv innstilling, språkkyndig, bereist, gode karakterer, verv, frivillig arbeid, stort sosialt nettverk er jo bare noe man må ha.

Jeg vurderer å pakke sakene og bosette meg i en jungel et sted der hvor jeg kan leve i pakt med naturen og kjenne at jeg faktisk lever. Et sted hvor jeg får lov til å være et menneske, og ikke en maskin. Selvsagt satt på spissen, men hvis dette her er livet vet jeg ikke en gang om jeg vil ha barn. Hvorfor sette til liv noen for at de skal streve hele livet for å være bra nok i et samfunn hvor det kreves at man er perfekt.

Anonymous poster hash: 8c90c...cd4

Jeg er bare 19 og kjenner på det samme allerede nå. Deltar aldri på fester eller sosiale begivenheter fordi jeg er opptatt med å lese eller trene. I blant avbrytes det hele med perioder der jeg trøstespiser eller bare stirrer i taket av oppgitthet. Er det virkelig slik livet skal være? Et evig jag etter noe det ikke er mulig å oppnå/opprettholde i lengden? Har alltid fått toppkarakterer og skal begynne på et krevende studie dersom alt går etter planen, men jeg kommer neppe til å bli happyere av det.. Kommer vel til å ende opp med singel og trist, barnløs og bitter.

Anonymous poster hash: 6e72e...9fb

[AnonymBruker]

Det må jo være noe alvorlig galt når det er mange flere unge i dagens samfunn enn for bare 10 år siden som sliter psykisk og medisineres.

Anonymous poster hash: 8c90c...cd4